Kappløp med tiden

Denne artikkelen ble første gang publisert i Kapital nr. 2/2019.

– Hva betyr tid for deg?

– Å leve. Jeg nyter tiden, og tar de mulighetene som byr seg. Som alpinist betød tid alt. Det var jo det eneste jeg ble målt på. Nå blir vi målt på kvaliteten og totalopplevelsen av alt vi gjør for en klient i Off Piste.

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Ja, veldig. Jeg har alltid hatt respekt for tid. Jeg vet faktisk ikke hva å sløse med tid er. Hele livet har jeg vært strukturert og satt meg delmål. Jeg tror det er lurt, for da er sjansen for å oppnå dine mål mye større. Idretten har også vært med på å bevisstgjøre min tidsbruk. Skal du bli god i en idrett, kan du ikke sitte og flippe med fjernkontrollen eller telefonen. Da må du være helt klar på hvordan du skal bruke tiden hver eneste dag, slik at du får mest mulig effekt av trening og restitusjon.

Bruker tid på lidenskap

Odd Sørli er gründer og hovedaksjonær i eventselskapet Off Piste AS, som arrangerer eksklusive opplevelsesturer og fester. Sørli er tidligere toppalpinist, og var på landslaget fra 1971 til 1984 og deltok i tre vinter-OL.

– Hva bruker du tiden din på?

– Vel, jeg har jo fortsatt 100 skidager i året. Det var helt bevisst valg å gjøre noe som var relatert til min store lidenskap.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Nei.

– Hva tenker du om folk som sløser med din tid?

– Noen minutter er ok, men ikke mer. Jeg har planlagt dagen min, og liker dårlig om alt må stokkes om. Men når jeg virkelig følte på dette med tid, var da jeg, eller vi, fikk den brutale meldingen om at Siri, konen min, ble kreftsyk for noen år siden. Først blir du handlingslammet. Likevel må du på raskest mulig måte løse situasjonen, og få riktig behandling. Da er tid veldig dyrbart. Når du så får behandlingen, føler du at tiden står stille, og det eneste du da ønsker, er at tiden gikk raskere. At du fikk svar fortere, og ble raskere frisk. Samtidig må du være tålmodig. Erkjenne at slike prosesser ikke er over på noen dager, noen uker eller noen måneder. Det tar år. Det er stressende. Da må man faktisk lære å gripe tiden og prøve å leve, selv om alt er vanskelig.

Overtalt av Knut Haavik

– Var du stresset på tid som toppidrettsutøver?

– Ja, særlig da jeg ble skadet. Det husker jeg veldig godt. Da ble jeg vanvittig utålmodig. Man vil jo komme i gang med trening så raskt som mulig. Kjøre renn igjen, og alt hva det innebærer.

Da han skulle avslutte idrettskarrieren, var Sørli like strukturert som da han trente som verst.

– Hvordan taklet du dette med tid da du avsluttet din toppidrettskarriere?

– Jeg var mentalt forberedt. Det er viktig å være like strukturert og planlegge avslutningen, som når du planlegger din aktive karriere.

– Alle utøvere på toppnivå bør på et tidlig tidspunkt tenke: Hva er det jeg lyst til å bli, hva slags jobb vil jeg passe til? Og planlegge deretter. Når dagen kommer hvor karrieren er over, må du ha en plan, du kan ikke bare sitte der, ta av fotballskoen, langrenns- eller slalåmstøvelen og tenke ok, what’s next?

– Når begynte du tenke på å legge opp?

– Jeg hadde en plan fire, fem år før jeg sluttet. Jeg ønsket å bli journalist. Målet var å gi seg etter OL i Sarajevo i 1984. Opprinnelig skulle jeg begynne å studere statsvitenskap ved universitet i Utah i 1979, men jeg ville få med meg OL i Lake Placid i 1980, og da måtte jeg gi avkall på studier. I stedet begynte jeg å jobbe i Dagbladet hver sommer for å skaffe meg praksis som journalist.

Da Sørli la opp i 1984, hadde han tilbud om jobb i VG, men ble overtalt av Knut Haavik til å begynne i Se og Hør.

– Der ble jeg i drøye i ti år, før jeg følte at jeg ville etablere en egen business. En kollega mente eventbransjen var noe for meg på basis av kontaktnett og livserfaring. Off Piste ble etablert i 1996, først med fokus på alpint, etter hvert ble det et mye bredere spekter av events til alle årstider.

Dveler ved alpinkarrieren

– Ser du mye på klokken?

– Nei, jeg er ingen klokkeslave.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Rolex, som jeg fikk i 40-årsgave av min kone Siri. Jeg har flere klokker, men jeg bruker kun denne. Den har faktisk vært på armen hver dag i 24 år. Den skal min sønn få når tiden er moden.

– Er det noen muligheter du skulle hatt på nytt?

– Ja, i idrettskarrieren. En god utøver forstår hva han må trene på for å bli bedre. Den analysen skulle jeg gjerne gjort enda bedre. Jeg var veldig løpeglad, hadde topp kondisjon, men jeg burde ha trent mer med vekter og gjort øvelser for å øke den eksplosive kraften.

– Du dveler fortsatt ved dette?

– Ja, og jeg er overrasket over mye jeg faktisk tenker på det. Senest forrige helg da det var World Cup i Adelboden i Sveits. En løype jeg har kjørt mange ganger før. Det siste henget er ekstremt utfordrende. I 1977 hadde jeg tredje beste mellomtid i storslalåmen. Så kom dette henget, jeg fikk en kompresjon, tok baklengs salto og gikk på trynet. Hadde jeg vært sterkere, ville jeg stått imot. Stadig dukker disse tankene opp i hodet mitt når jeg ser på renn på TV.

Kontraster i livet

– All suksess har en pris, hva er din?

– Ingen, men ingenting har kommet rekende på en fjøl. Jeg har alltid hatt en plan, og vært bevisst det jeg har gjort.

– Og hvis det ikke går etter planen?

– Da er jeg veldig kjapp til å snu meg rundt. Jeg vokste opp i et veldig ressurssterkt og sosialt hjem med fem søsken. Pappa var lege og kjente alt og alle i bygda. Hjemmet vårt var det sosiale midtpunktet. Alltid åpent for alle, med mamma som den perfekte vertinne.

Men familien opplevde også nedturer. Både Odds far, Kjell, og hans to onkler hadde fremtredende roller i Kompani Linge under andre verdenskrig.

– I en periode med stort arbeidspress ble pappa alvorlig syk. Det var relatert til alle grusomheter han opplevde under krigen. Det var en veldig krevende periode for hele familien, men vi kom oss igjennom det, og familie­båndene ble styrket.

Også to av Sørlis søsken har opplevd sykdom.

– Min eldste bror døde for to år siden. Han hadde den sjelden muskelsykdommen Limb-girdle, og satt de siste ti årene av sitt liv i rullestol. Jeg har også en yngre søster som har samme sykdom. Da opplever du kontrastene i livet. Jeg som toppidrettsutøver, og de som bevegelseshemmede. Begges skjebner berører meg sterkt. Jeg er veldig ydmyk for hvor heldig jeg selv har vært.

– Hva vil du ha ut av tiden som er igjen?

– Jeg er nå 64 år. Jeg er frisk, lever i nuet og er en livsnyter av rang! Derfor tar jeg godt for meg av god mat, god drikke, og prøver å ta vare på mine nærmeste som best jeg kan. Vet du, jeg elsker rett og slett å leve. Det skal jeg bruke tid på!