Abelia-topp krever mindre byråkrati

– Vi trenger å få redusert byråkratiet rundt dette, vi må få gjort det enklere og raskere å hente inn kompetanse, i tillegg må virksomhetene selv få ta de endelige beslutningene om hvem som passer å ansette i virksomhetene deres, sier Kjetil Thorvik Brun, leder for teknologi og digitalisering i Abelia, som er NHOs forening for 2.400 medlemsbedrifter innenfor IKT, telekom, undervisning, forskning, konsulent/rådgivning, kreative næringer og ideelle organisasjoner.

– Et av de aller største problemene våre medlemmer møter i hverdagen, er å få tilstrekkelig tilgang på riktig type IKT-kompetanse. Dette er ting de tar opp med oss hele tiden. Behovene er store og konsekvensene tilsvarende. Selskapene må enten avvikle satsingsområder fordi de ikke har kompetanse for å levere på visse områder, eller de må sette brems på vekst, utvikling og nye jobber eller sågar flytte avdelinger utenlands for å klare å gjennomføre, fortsetter Thorvik Brun.

Må gå utenfor EØS

Når tilfanget av nyutdannede og etterutdannede IKT-folk her hjemme ikke strekker til, prøver mange norske virksomheter å få tak i internasjonal arbeidskraft. Det enkleste er naturligvis å hente folk fra EØS-land, men der er konkurransen om den mest ettertraktede kompetansen knallhard.

– Norge har veldig mangel på IKT-kompetanse, men det samme gjelder også i EU/EØS-området. Det mangler om lag 900.000 slike medarbeidere i EØS. Derfor blir knivingen med andre land ganske beinhard. Da er vi nødt til å se på verden som en markedsplass for å tiltrekke oss riktig type kompetanse, og da blir rekrutteringen enda mer krevende, sier Abelia-lederen.

Rundt tre tusen faglærte tredjelandsborgere (fra utenfor EØS-området) fikk i fjor innvilget arbeidstillatelse i Norge. Det er omtrent 1.500 færre enn i 2019, og årsaken tilskrives pandemi og stengte grenser. Folk fra Øst-Europa, USA, Kina og India dominerer på statistikken. Hvem som til slutt får arbeidstillatelse er det UDI som bestemmer etter visse kriterier, og her må det endringer til, mener Abelia.

– I dag er det i praksis myndighetene som til slutt bestemmer hvem som har den riktige kompetansen for din bedrift. Fordi UDI gjør de siste vurderingene av dette. Hvis en bedrift for eksempel skal satse på IT-sikkerhet, som er en veldig ettertraktet kompetanse, så er det veldig mange kandidater som ikke nødvendigvis har en mastergrad fra et prestisjeuniversitet. Noen er opplært på gutte-/jenterommet, men kan likevel inneha verdensledende kompetanse på feltet. Folk som har lært seg avansert penetrasjonstesting av IT-systemer, for å gjøre vennligsinnede angrep på systemer i hensikt å finne hull, er en type kompetanse veldig mange har lært på andre måter enn ved skolering.

– Du snakker om folk med hacker-kompetanse?

– Ja, som et eksempel. En viktig måte å avdekke sikkerhetshull på er rett og slett å få noen til å teste systemene og se om de finner hullene. Og så utbedrer man svakhetene på bakgrunn av de svarene man får, sier Abelia-lederen og legger til:

– Dette blir på en måte ekstremtilfellet, og det finnes flere ulike nyanser innenfor dette. Det er veldig behov for kompetanse innenfor dataanalyse, personvern, IT-sikkerhet, programmering, IT-arkitektur og koblingen mellom bærekraft og det digitale. Spørsmålet blir ofte i hvor stor grad kandidater har en formell utdannelse som er enkel å validere og kvalitetssikre for myndighetene, og på den annen side: hvor mye subjektive vurderinger er inne i bildet.

Bedriftene bør bestemme

Thorvik Brun mener vi bør unngå at UDI setter ned foten for kandidater bedrifter har funnet frem.

– Når du endelig har funnet en stjerne innenfor det feltet du ønsker å bygge opp, er det veldig underlig at det er myndighetene som skal si nei, fordi denne personen ikke kommer fra rett sted eller ikke har gått på rett skole, sier han.

– Er bedriftsledere kompetente til å ta nasjonale hensyn som UDI er satt til å forvalte i slike saker?

– Vi har stor respekt for det arbeidet som UDI gjør og mener ikke UDI skal fristilles fra dette arbeidet, men det må være mulig å legge noen føringer som understøtter kravene som myndighetene har i denne type saker. Hva dette er må nesten myndighetene svare på selv. Men det må være mulig å finne løsninger som gjør det mulig å bygge flere arbeidsplasser i Norge. Det er utrolig trist å se at virksomheter må flytte hele avdelinger ut av landet fordi vi ikke har nok mennesker til å gjøre jobben her. Vi har troen på global økonomi, men vi vil likevel at flest mulig arbeidsplasser havner i Norge, sier Thorvik Brun. Han mener det må politiske beslutninger til for å gi bedriftene mer hjelp og mer handlingsrom i slike saker.

Et forslag om tech-visum for lovende, utenlandske gründere som vil utvikle sine ideer i Norge er under arbeid hos Nærings- og fiskeridepartementet, men omfatter ikke generell arbeidskraft. I Danmark har man opprettet en fast track gjennom en nettside som skal hjelpe bedrifter med kjapp og mer smertefri tilgang på utenlandske eksperter. Der lover man behandlingstid helt ned til ti dager og gir mye informasjon om ulike kriterier som må oppfylles.

– Bør Norge gå for en lignende modell?

– Ja, jeg mener vi bør la oss inspirere av land som har funnet gode tiltak som gir virksomhetene raskere, enklere vei til å hente inn nødvendig kompetanse og løsninger som tiltrekker seg lovende gründere til Norge. Et tech-visum inspirert av danskene løser ikke alt, men er et godt steg i riktig retning.

– I hvilken grad er lang saksbehandlingstid hos UDI en utfordring?

– Bedriftene melder om at UDI tidvis kan bruke veldig lang tid på disse prosessene og at disse personene ikke får jobbe mens disse prosessene pågår. Det tar fort opptil et halvt år å vente. Det er lenge å vente, og det er kostbart for bedriftene.

– I hvilken grad vil norske utdannelsesinstitusjoner kunne ta unna for behovet for IKT-kompetanse fremover?

– Nyutdannede er et svært viktig tilskudd for å dekke behovet for IKT-spisskompetanse. Vi trenger en betydelig satsning i form av økt antall IKT-studieplasser. Likefult vil ikke dette kunne svare ut hele etterspørselen. Vi er nødt til å fokusere på tre hovedvirkemidler: øke antallet studieplasser for IKT-spesialister, satse på livslang læring og incentiver for å øke tempoet, og vi må forenkle tilgangen på internasjonal kompetanse.

Anbefaler corporate branding

Silvija Seres (50) er en ungarskfødt, norsk matematiker og bedriftsrådgiver. Hun hadde en internasjonal karriere før hun bosatte seg i Norge. Teknologieksperten og engleinvestoren har holdt en rekke foredrag om digitalisering og samfunnsendringer de siste årene. I tillegg har hun produsert mange podcastepisoder om teknologi og næringsliv, gjennom sitt gründerprosjekt Lørn.Tech.

– Jeg har lenge vært en forkjemper for at vi driver med behovsbasert innvandring og at vi får en politikk som ligner mer på den som føres i New Zeeland, Australia og Canada. Jeg tror kanskje det er hva Danmark gjør, at de sørger for at det kommer inn nok av de personene vi trenger mest, sier teknologiprofilen og fortsetter:

– Vi kommer også til å ha ekstremt behov både for bredde- og dybdeutdannede mennesker innenfor teknologi, men også innenfor helsefag, med den demografien som vi møter nå, så jeg tror det kommer til å være stort behov for å fylle på med folk utenfra.

– Hvordan synes du norske innvandringsmyndigheter legger til rette for slikt påfyll av kompetanse?

– Jeg tenker at det skal være så lett som mulig å ansette folk fra utlandet med riktig type kvalifikasjoner. Etter hva jeg vet, kreves det endel tilretteleggelse som må gjøres av arbeidsgivere, og derfor vil endel arbeidsgivere kvie seg for dette, sier Seres.

Hun slår også et slag for en bedre type corporate branding av hele Norge som land å jobbe og bo i, fordi folk som henne og andre mennesker med spennende type bakgrunn bevisst velger å komme til Norge ettersom dette er et land hvor du kan ha svært god balanse mellom et godt profesjonelt liv og privatliv.

– Jeg mener at dette er noe som vi burde snakke mer og tydeligere om, og jeg tror grunnen til at noen kvier seg for å si dette høyt, er fordi de tror at det innebærer at vi ikke jobber hardt nok. Men jeg opplever at i Norge kan man ha et arbeidsliv hvor man jobber akkurat hardt nok og samtidig klarer å kombinere karriere med et familieliv som inneholder barn, friluftsliv og tid for å være et “helt menneske”. Dette er ikke noe man får om man jobber i Silicon Valley, i Shanghai eller på Wall Street i New York eller i City i London. Jeg tror vi har en attraktiv Ole Brumm-tilværelse i Norge, med en ja takk, begge deler-holdning som er ganske unik, og som vi deler med resten av Norden. Dette burde vi fortelle om tydeligere når vi går ut og skal “stjele hester”. Spesielt fordi de beste talentene nå setter en slik livsbalanse høyest i sine livsvalg, sier Seres.

Må kunne gjøre jobben selv 

Jon Ramvi (34) er omtalt som “Gudfaren” innenfor blockchain i Norge. I tillegg til gründervirksomhet er han gjesteforeleser på NTNU og mentor for den anerkjente “Katapult Accelerator”. Han er dessuten primus motor for verdens største blockchain-nettverk og Nord-Europas største blockchain-konferanse, som arrangeres i Oslo. Rogalendingen mener vi i første rekke må se til vårt eget land og sørge for å bygge opp og rekruttere IT-kompetanse fra Norge.

– I noen tilfeller er det selvfølgelig behov for å hente kompetanse utenlands, og vi bør ha systemer for det. Men slik jeg vurderer det, er det viktigste vi kan gjøre å bygge opp mer egenkompetanse. Norge har generelt vært for lite dyktige til å bygge opp en nasjonal IT-næring gjennom for eksempel styring av anbud. I lengden kan vi ikke basere oss på at utlandet skal gjøre jobbene for oss. Vi må klare å løse samfunnskritiske oppgaver selv – også innenfor IT. Pandemien er jo en mulighet til å ta grep for å bygge opp mer kompetanse på hjemmebane, sier Ramvi.