Sveits er oligarkenes skattkammer

Tekst: Walter Mayr, Der Spiegel
Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss

Den som i den lille sveitsiske byen Zug går på leting etter sporene til russiske milliarder, må ha god tilgang på handelsregistre og firmaadresser. Oligarkene og Vladimir Putins begunstigede skjuler nemlig sine filialer godt i det sveitsiske skatteparadiset.

Et av eksemplene på dette er kullselskapet KSL. Det ble etablert av Putins slektning Anna, og der nekter de nå for enhver forbindelse til Kreml-sjefens klan. Men det finnes ikke en gang et navneskilt på døren. Annas bror Mikhail kom i 2018 inn i styret i det statsdominerte oljekonsernet Gazprom, og filialen i Zug ligger rett rundt hjørnet fra KSL.

Et annet eksempel er gjødselprodusenten Eurochem. Milliardæren Andrej Melnitsjenko står på EUs sanksjonsliste, og han har nå fått skrevet over selskapet på sin kone. Eurochem-filialen skjuler seg langt bak i glasspalasset til kantonbanken – den statseide forretningsbanken som er etablert i alle de sveitsiske fylkene – eller kantonene.

Eller hva med  selskapet bak Nord Stream 2, der den tidligere tyske kansleren Gerhard Schröder er en del av ledelsen? Selskapet har en postkasse i en bakgård, men ringeklokken er borte. Metal Overseas, datterselskapet til den mektige nikkeleksportøren Vladimir Potanin, gjemmer seg bort i en anonym innkjøpspassasje. Potanin skal være Russlands nest rikeste. 

Syvdobling av russere

– Zug er et paradis for oligarker, eller sagt på en annen måte, det er den sveitiske forretningsmodellen i praksis, sier Luzian Franzini. Han er nestleder for de grønne i Sveits og er i tillegg en slags ledende fredsforstyrrer i det hemmelighetsfulle skatteparadiset syd for Zürich. Sveits sluttet seg til EU-sanksjonene mot Putin og hans medsammensvorne med noen dagers forsinkelse, og kom da langsomt i gang. 

– Modellen til kantonen Zug er aldri blitt truet på samme måte som nå, sier Franzini.

Og det handler om mye penger. Ifølge Forbes hadde nikkelprodusenten Potanin i 2021 en formue på 27 milliarder dollar, mens gjødselmilliardæren Melnitsjenko ble priset til knapt 18 milliarder dollar. Oligarken Viktor Vekselberg er registrert i Zug og god for om lag ti milliarder dollar.

37 milliardærer og andre i Putins nærmeste krets ble på kvelden etter den russiske innmarsjen i Ukraina nærmest presentert som skolegutter der de måtte sverge troskap i et møte med sin leder. Mange av disse superrike står nå i sentrum for vestlige sanksjoner.

17 av de viktigste russiske oligarkene har forbindelser i kantonen Zug, noen av dem kamuflerer seg som EU-borgere. Mer enn halvparten av de angivelige kypriotene som er registrert der er født i Russland eller i Sovjetunionen. Deres andel av den samlede befolkningen i Zug har siden 2006 økt med mer enn det syvdobbelte.

Sveits er et paradis med mange smutthull. Hva kan sanksjonene føre til?

– Noe, sier den grønne representanten Franzini. På en tur med ham, gjennom shoppingpassasjer, bakgater og forretningsbygg med mørke glassdører, finner man flere spor etter dem som nyter godt av systemet til Putin. Franzini peker på kontorer til noen av dem som har inngått en pakt med herren i Kreml, slik at de kan gjøre seg rike uten hemninger.

Den russiske trikoloren, som ble hengende oppe noen dager etter krigsutbruddet foran Nord Stream-kontorene i Zug, er riktignok fjernet, men vesentlige deler av oligarkhjulene ruller fortsatt rundt helt uskadet.

Vladimir Potanin står for eksempel fortsatt ikke på EUs sanksjonsliste. Med selskapet sitt er han også ansvarlig for 40 prosent av verdensmarkedet for palladium, et metall som bilprodusentene er avhengige av. Heller ikke Viktor Vekselberg, en mangeårig støttespiller for Putin, er listet opp i oversikten over personer som skal stå Kreml svært nær.

Putin fikk fredspris

Kantonen Zug og russerne – det er også et tema med en forhistorie. I casinoet nede ved sjøen klarte Putin i 2002, midt under det ødeleggende felttoget mot de tsjetsjenske opprørerne, å motta en fredspris. Og utrolig nok, han mottok sin hyllest foran 500 inviterte gjester av den tidligere presidenten Mikhail Gorbatsjov.

I dag finnes det 6.300 “innholdsløse” selskaper i kantonen, flesteparten av dem består utelukkende av en postkasse. Hvor mange av dem som skjuler russiske penger er ikke kjent. Det finnes ikke noe register i Sveits som dokumenterer de egentlige eierne.

Og det finnes knapt noe annet sted der man bedre kan observere det sveitsiske suksessprinsippet – den bevisste uklarheten i omgangen med lover og regler – så tydelig som i kantonen Zug. Etter mer enn fem måneder med russisk angrepskrig mot Ukraina har imidlertid Sveits nå fått økt oppmerksomhet, og da havner også milliardæridyllen i Zug i offentlighetens søkelys. Også etter invasjonen på Krim i 2014 nølte Sveits med å gjennomføre alle de europeiske straffetiltakene mot Russland.

– For Sveits er alt dette en omdømmeutfordring. Landet kan denne gangen ikke kjøre et spesialløp som i 2014, sier Balz Bruppacher. Han har skrevet standardverket Die Schatzkammer der Diktatoren. SECO er det sveitsiske direktoratet for økonomi i Bern som er ansvarlig for sanksjonene, og der hevder man at landet gjennomfører tiltakene bedre enn i EU. Men gråsonene er enorme. 

Skjult i bankhvelv

Ifølge en compliance-ekspert fra selskapet Dow Jones omfatter Russland-sanksjonene mer enn 59.000 enkeltpersoner og selskaper. Men det er bare noen hundre som går igjen på alle de tre mest betydningsfulle sanksjonslistene – til EU, USA og Storbritannia. Det finnes mange muligheter for både berørte og mistenkte til å komme seg unna.

Sveits er i mange år også blitt betraktet som en sikker havn. Nesten en tredjedel av den russiske utenlandsformuen skal befinne seg et eller annet sted mellom St. Gallen og Genève – mellom de to hjørnene av alpelandet. I tillegg handles 80 prosent av den viktige valutakilden olje og gass via Sveits. Den som vil skade Putin, kommer ikke unna Sveits.

“Sveits har lenge vært kjent som kontaktpunkt for krigsforbrytere og kleptokrater som vil skjule sine bytter, og landet er også en ledende støttespiller for den russiske diktatoren Vladimir Putin og hans kumpaner.” Denne teksten er hentet fra en uttalelse som den amerikanske kongressens Helsinki Commission kom med etter et møte i mai. Sterke forbindelser mellom Moskva og Bern har dessuten hatt en “korrumperende innflytelse” på deler av det sveitsiske straffesystemet.

– Den sveitsiske forretningsmodellen står overfor en utfordring, sier Robert Bachmann fra Public Eye, en organisasjon som iherdig forsøker å blottlegge livsløgnene i den sveitsiske businessmodellen. – Dersom noe virkelig skal kunne endre seg, må Sveits ta en grunnleggende gjennomgang av lovbøkene. I første rekke gjelder dette råvarehandelen, der er det også et sterkt behov for en kontrollerende myndighet, sier Bachmann. – I tillegg må lukene i bekjempelsen av hvitvasking bli tettet.

Ifølge en antikorrupsjonsekspert fra det internasjonale forskningsnettverket OCCRP er Sveits fullt av forbrytere, råvarehandlere og finanssjonglører. Men det er en utfordring med tiltakene mot Putin og hans støttespillere. 

– Det egentlige temaet er den aktive hjelpen for å skjule formuer, men kunnskapen om dette kan man dessverre ikke sanksjonere. Den ligger nemlig skjult i bankhvelv i Zürich og Genève, der bare advokater har adgang, sier eksperten. – Disse er ikke berørt av noen form for kontroll. Siden 2008 har businessen med internasjonale kriminelle flyttet seg fra bankene og over til advokatene.

Sveitsiske jurister og såkalte financial intermediaries tilbyr nøkkelferdige løsninger for personer med enorme formuer som stammer fra tvilsomme aktiviteter. Bankene har meldeplikt når det er mistanke om hvitvasking, men dette gjelder ikke i samme grad for advokater og andre aktører. Advokatlobbyen i det sveitsiske parlamentet blokkerer en lovendring.

– Zug er et sted som ønsker alle velkomne, det er en del av vår suksessmodell, sier kantonens finansdirektør Heinz Tännler. Og han aksepterer ikke noen kritikk av den manglende sveitsiske innsatsen i jakten på russiske formuer. – Jeg hjelper bare til. Vi har ingen mulighet til å gå igjennom alle disse komplekse konstruksjonene.

Et par boligblokker unna klager Anastasia Gilli. Hun ble født i Moskva og driver med selskapet Exclusive Swiss Properties & Investment en business som gikk svært bra inntil krigen startet. Hun tilbyr komplette pakker til russere som ønsker å flytte. 

– Jeg tar meg av alt for familiene, fra kjøp av eiendom til innskrivning av barna på en internasjonal skole, sier Gilli.

Hun studerte på MGIMO i Moskva, skolen som mange russiske diplomater også har vært igjennom, men hun kan ikke lenger hjelpe formuende landsmenn og -kvinner som har fått nok av Putins Russland. Bankoverføringer fra Russland blir ikke lenger akseptert, kontantbetalinger er heller ikke mulig. 

– Amerikanerne har skylden, de fortsetter den kalde krigen med andre virkemidler.

Sammen med flokken av sveitsiske eiendomshandlere, advokater, juvelerer og high-end tjenesteytere er Gilli blitt rammet hardt av sanksjonsregimet. 

– Putins Russland blir gråere og gråere. Barna blir nå til og med spurt i skolen om hva foreldrene leser hjemme. Det er nesten like ille som under Stalin i 1930-årene, sier Gilli.

Råvarehandel er viktigst

Noen av russerne som kom seg unna i tide, sitter nå og kikker i retning Sveits og Lugano fra den andre siden av grensen i Campione d’Italia. På terrassen av restauranten “Taverna” får de servert hummer. Noen holder til på den sveitsiske siden og tar en aperitiff i “Boatcenter”. 

Lugano ligger halvveis mellom Zürich og den italienske havnebyen Genova – og her handler det om milliardbusiness under palmer. Mange selskaper jobber med råvarehandel, og det viktigste produktet er stål. De fire største selskapene i Sveits målt i omsetning handler alle med råvarer, og bransjen bidrar mer til landets økonomi enn turismen. De regjerende i Sveits har også visst å lovprise denne “gylne kalven”.

Men hverken stål eller olje og gass er noen gang innom Sveits. Råvarehandel er en milliardbusiness som ikke er skitten og som ikke stinker. For traderne er det nok å ha et skrivebord og en laptop. Men nå er lysene langsomt i ferd med å bli slukket for oljetraderne langs den fornemme Rue de Rhone i Genève.

Hvordan går det da i Lugano, hvor oligarkene Aleksej Mordasjov, Vladimir Lisin og Viktor Rasjnikov har etablert seg med sine selskaper?

I gamlebyen selges det fortsatt ikoner, babusjka-dukker og russiske eventyrbøker. Sør for byen ligger det en ortodoks kirke, og en russisk skole gjør det lettere for de nyinnflyttede å tilpasse seg. På klinikken Sant’Anna skal Vladimir Putin i 2015 ha fått en sønn, men Kreml har aldri bekreftet denne fødselen. Den angivelige moren er en tidligere OL-vinner i rytmisk sportsgymnastikk, Alina Kabajeva, og hun står nå på den utvidede sanksjonslisten til EU.

Den som vil vite om de drastiske tiltakene mot Russlands elite virkelig virker, kan spørre Sergjy Dyntsjev. Han er født i Ukraina, og leder nå stålhandelsselskapet Ivancore fra sitt kontor med utsikt over Luganosjøen. – Selskaper fra Russland, eller med tette forbindelser til det russiske markedet, har nå selvfølgelig problemer. Noen av dem vurderer også å redusere antall ansatte her i Lugano, og i stedet friste med flytting til Tyrkia eller til Emiratene. Det vil si områder som fortsatt er vennlig innstilt overfor Russland, sier Dyntsjev.

Men rammer dette Putin? Skaper det problemer for den russiske fremmarsjen? I sin hvite skjorte, sitt lilla slips og på feilfritt engelsk kan ikke Dyntsjev bekrefte dette. Men spørsmålet berører ham mer enn de fleste andre. Selv vokste han nemlig opp i ukrainske Mariupol, og hans far bor fortsatt i den fullstendig ødelagte byen. 

– Uten vann, uten strøm og nesten uten mat, men han har venner som tar seg av ham. De kan heller ikke lenger flykte, sier Dyntsjev.

Men han ønsker ikke å kritisere sitt vertsland. 

– Sveits har historisk forpliktet seg til nøytralitet, og sanksjoner er derfor et helt nytt tema som landet må finne ut hvordan det skal forholde seg til, sier Dyntsjev.

Anklager fra USA

– Olje og gass er drivstoffet i Putins ødeleggelsesmaskineri, sier en av ekspertene i Public Eye, som har sete i Zürich. Olje er den største kilden til utenlandsk valuta for Russland, og Sveits har en andel på nærmere 70 prosent av denne eksporten. EU-embargoen kan få denne inntektskilden til å tørke opp.

Og det er ikke den eneste dårlige nyheten. I hovedkvarteret til storbanken Credit Suisse (CS), på Paradeplatz i Zürich, må man nå forholde seg til anklager fra USA. Banken skal ha fortsatt å betjene russiske kunder etter utbruddet av krigen. Tidligere er det også blitt kjent at banken skal ha bedt investorer og hedgefond om å “ødelegge dokumenter” som blant annet dokumenterer oligarkers eierskap til privatfly og yachter.

Credit Suisse representerer også en nyhet i den sveitsiske bankhistorien. På grunn av mistanke om hvitvasking for narkotikahandlere pågår det nå en rettssak mot banken.

Ingenting, slik ser det nå ut, er lenger hva det var i Sveits. I det noble Hotel St. Gotthard bruker eieren Ljuba Manz – tsarinaen fra Zürich – sin sjåfør til å kjøre henne helt frem til inngangsporten i en Audi A8 W12. Men også hun merker nå at det kommer stadig færre kunder østfra. Tidene er forbi da den tidligere østersselgeren Manz kunne invitere prominensen i den sveitsiske storbyen til russisk nyttårsfest med hummer og champagne. Hotelleieren stammer opprinnelig fra Kharkiv i Ukraina. Hun har mottatt en orden fra den Putin-vennlige patriarken Kirill, og har nå trukket seg helt tilbake fra offentligheten.

Thomas Borer eier en gammel villa fra 1895 ved Zürichsjøen. Han har på seg en dress med mansjettknapper fra Bulgari, mens de nakne føttene har fått plass i et par lærslippers. Borer har vært sveitsisk ambassadør i Berlin, og der forsynte han boulevardpressen med godt stoff takket være sin eksentriske kone, en tidligere Miss Texas. Nå jobber han med PR og private equity.

Hvordan ser en mann som Borer i dag på forholdet til Moskva? Han fikk i 2005 plass i konsernstyret til Viktor Vekselberg, og snakket da om å hjelpe til i den russiske “omdømmeoppbyggingen”. Den gangen trodde han på en vinn/vinn-situasjon. 

– Leveranser av råstoffer den ene veien, og overføring av teknologi og demokrati den andre veien. Det var ideen. Historisk er det en tragedie at dette sentrale prosjektet for Europa ikke har lykkes, sier han. 

Midt på 1990-tallet ledet Borer også en kommisjon som jobbet med den jødiske formuen uten kjente eiere, og som befant seg på sveitsiske banker. Ser han nå likheter med fortiden, med faren for at sveitserne igjen skal få et dårlig rykte? Denne gang på grunn av arbeidet med å skjule russiske milliarder? 

– Sveits står uansett under helt spesiell overvåkning, og derfor er gjennomføringen av sanksjonene svært viktige, sier Borer. – Denne krigen polariserer nemlig mer enn noe annet siden annen verdenskrig.

Det som kreves, er å skape et lovverk som stanser hvitvaskingen til fordel for russiske og andre statsborgere. – Vi er jo ikke et land fullt av pirater. Det kan da ikke spille noen rolle om et par dusin sveitsiske advokater blir arbeidsledige. Vi skal klare å finne en annen jobb til dem, mener Borer. 

Utnyttet kriser

På flyplassen i Basel, like over grensen med Frankrike, har det stått parkert et halvt dusin jetfly som tilhører russiske oligarker, deriblant de sanksjonerte maskinene til Roman Abramovitsj, Viktor Vekselberg og oljeselskapet Lukoil.

Men ifølge antikorrupsjonseksperten Cornelius Granig er det for tidlig å juble over denne suksessen. I luftrommet over Sveits har det nemlig fortsatt vært underveis mange “flyvende hvelv” – privatfly som riktignok ikke er registrert på noen av de kjente oligarkene, men som likevel kan tilordnes dem.

Deres antatt verdifulle last ble helst fraktet til Emiratene, til Dubai eller Abu Dhabi. 

– En advokat fra Wien leide nylig en villa i Dubai og plasserte der ti advokater, forteller Granig. – De har en eneste oppgave, og det er å hjelpe russere som fortsatt ikke er sanksjonert med å få formuen i sikkerhet.

– Stadig flere sveitsere er lei av at Sveits er blitt en havn der pirater kan møtes for å skaffe seg det nødvendige for sine røvertokter, sier Mark Pieth. Den anerkjente professoren i strafferett og bekjemper av korrupsjon sitter i tredje etasje av et forretningsbygg i gamlebyen i Basel. Der har han skapt seg et navn og et rykte for arbeidet med å kritisere sitt eget land, og han forteller at han har mottatt flere trusselbrev. I et av dem sto det at “tidligere plasserte man slike som deg opp mot veggen”.

Juristen beklager de nølende reaksjonene til regjeringen. – De “syv dvergene” sliter med å bli enige, sier han. – Det er også manglende vilje til en streng praktisering av lovverket . 

Fra bokhyllene i kontoret henter han frem straffelovene og slår opp på antimafia-paragrafen. På paragraf 72, som han selv har vært med på å utforme. 

– Javel, Sveits er nøytrale, og kan da ikke bli aktive, sier Pieth, og peker på det avgjørende punktet. – Her handler det om nettopp dette. Formuer som står til disposisjon for en kriminell organisasjon kan bli beslaglagt. Det vil altså være tilstrekkelig å fastslå at Putin er leder for en kriminell organisasjon, hevder Pieth. 

– Det er også et stort behov for å avklare om sveitsiske banker har tatt imot verdier som tilhører den russiske staten, sier Pieth. – Det ville i så fall skape en kritisk situasjon, da sporene ville lede direkte til Putin. Halvparten av de russiske reservene skal være blokkert i utlandet, men fortsatt vet man ikke hvor gullet befinner seg. Man vet ikke om det kanskje kommer smeltet tilbake til Sveits via Dubai, og at det dermed igjen kan bringes i omløp med et stempel av seriøsitet.

Trykket fra Washington overfor Bern vil øke, spår denne mannen, som i et kvart århundre også ledet OECDs arbeidsgruppe for bekjempelse av korrupsjon. 

– Virkelig kritisk blir det hvis Sveits blir bedt om å overlevere navnene til russere, men nekter dette på grunn av bestemmelser om hemmelighold for banker og advokater. Da vil det raskt være slutt på vennligheten til Antony Blinken og Joe Biden. Disse vil nemlig ikke lenger akseptere at russisk formue bare skal låses, de vil at alt skal beslaglegges.

I flere tiår har Sveits utnyttet nøytraliteten til å tjene penger på akutte kriser, mener juristen fra Basel. – Fra annen verdenskrig, via den kalde krigen og det sør-afrikanske apartheid-regimet. Nå står landets rykte enda en gang på spill. Rettslig sett er nemlig brudd på sanksjoner alvorlige forbrytelser, sier Pieth.