Fra gullgruve og søppelplass til bevaringsverdig

Mediene har en tendens til å presentere World Economic Forum (WEF) som et treffsted for maktmennesker fra politikk og finans som kommer til Davos med privatfly for å kose seg med likesinnede i luksuriøse omgivelser. Sikkert riktig både det med privatfly og kos i tillegg til å se og bli sett, men det er faktisk en meget god ting at 2.600 svært innflytelsesrike personer – inkludert journalister – samles, presenteres for og diskuterer særdeles viktige saker.

I forkant av årets Davos-møte som ble avholdt 16.–20. januar, presenterte WEF The Global Risks Report 2023. Dette viktige dokumentet tar utgangspunkt i en spørreundersøkelse der 1.200 fremtredende forskere, risikoanalytikere, forretningsfolk, økonomer, politikere og embedsmenn har vurdert hvilke trusler som har sterkest negativ innvirkning på den globale økonomien og på oss alle.

WEF har gjennomført disse spørreundersøkelsene omtrent hvert år siden 2004. Det har skjedd store endringer over tid, men de siste årene har de største truslene for de nærmeste ti år vært at man ikke klarer å bremse/redusere klimaendringene og ikke er tilstrekkelig forberedt på dem, samt det akselererende tapet av biomangfold.

Det er denne siste trusselen – tapet av biomangfold – vi skal se litt nærmere på her.

Naturen fra tjener til herre

Den franske filosofen René Descartes (1596–1650) skrev: “Mennesket skal ta kontroll over naturen og utøve fullt eierskap til den, og vitenskapens oppgave er å bistå i den forbindelse.” Og det var vel den rådende tankegangen omtrent frem til Arne Næss (1912–2009) i 1973 kom med sin bok Deep Ecology, der han forfektet at alt liv på Jorden har egenverdi og at menneskene er grunnleggende avhengig av alt annet liv og må leve i harmoni med det.

Med klimakriser, biedød og stadig mer alarmerende rapporter om hvordan menneskene øver vold mot naturen med farlige konsekvenser for menneskeheten selv, har da også økonomiens “plassering” i forhold til samfunn og økonomi og velstand, blitt omdefinert. Sjekk figur 1.

I den tradisjonelle tankemodellen har man gjerne tenkt på menneskelig velvære og bærekraftig utvikling som noe som ligger i skjæringen mellom økonomi, samfunn og natur, mens man nå tenker “natur-positivt”, der biosfæren med alt liv er “sjefen” og omslutter menneskenes samfunn, mens økonomien er integrert i dette samfunnet.

Etter denne tankegangen er altså menneskene innbakt i biosfæren og er med på å forme den lokalt og globalt, men er samtidig helt avhengig av den, formes av den og utvikler seg med den.

Heri ligger en erkjennelse av at menneskene i stadig økende grad har operert som en invasiv art nesten overalt i biosfæren, og at vi må ta ansvar for å bygge opp igjen det vi har ødelagt. Nå.

Naturpositiv-forkjemperne mener at det er svært krevende, men faktisk mulig. Sjekk figuren som viser et scenario utarbeidet av naturepositive.org, som blant annet ble diskutert på FNs konferanse for biomangfold i Montreal i desember. 

Hvordan måle naturens helse

Det er nærmest samstemmighet om at det er vi mennesker ved vårt antall og vår fremferd som har hovedskylden for den negative utviklingen for naturen.

Jada, naturen går sin gang og arter forsvinner og nye arter kommer til, helt uavhengig av mennesker. Også nå for tiden. Og vi har i disse spalter skrevet mye om de store utryddelsene av arter for 65 millioner år siden da dinosaurene forsvant på grunn av asteroidenedslag og for 252 millioner år siden da nærmere 95 prosent av alle arter forsvant etter enorme vulkanutbrudd. Men nå er det oss og vår fremferd og fremtid som gjelder.

Svært mye gjøres da også for å stoppe den nedadgående spiralen og rette opp skadene vi har forårsaket. Og vi har blitt ganske gode til å måle om arbeidet gir resultater.

En av de aller viktigste indikatorene på naturhelsen både nasjonalt og internasjonalt er telling av antall dyrearter og antall individer i de enkelte populasjoner – dyrebestander. I Norges handlingsplan for å nå bærekraftmålene innen 2030 har man da også spesifisert følgende målepunkt: utvikling i antall truede og nær truede arter og naturtyper. 

For Norges vedkommende utfører Artsdatabanken et svært omfattende arbeid med dette gjennom sine rødlister for arter; den siste utgitt i 2021. Av i alt 23.405 vurderte arter var 2.752 i 2021-rødlisten vurdert som truet, tilsvarende 11,8 prosent. At en art er truet, betyr at arten har høy eller ekstremt høy risiko for å dø ut i Norge. I 2010 var 2.398 arter vurdert som truet av i alt 21.094 vurderte arter. Det tilsvarer 11,4 prosent. Altså ikke så bra status, men ikke så verst utvikling.

At utviklingen i Norge ikke er verre, skyldes nok den stadig økende bevissthet rundt naturmangfold, og ikke minst naturmangfoldloven fra 2009. Den har blant annet medført omlegging av planlagte veitraseer og annen utbygging for å bevare habitatene til truede arter, derunder visse øyenstikkere og salamandre, noe vi tidligere har behandlet i denne spalte. 

Internasjonalt gjøres et særdeles viktig naturvernarbeid av den ideelle stiftelsen World Wide Fund of Nature (WWF). Hovedoppgaven for WWFs 6.000 ansatte (hvorav 70 i Norge) er å stanse naturødeleggelser og skape en fremtid der menneskene lever i harmoni med naturen: herunder bygge et natur-positivt samfunn slik vi har vært inne på ovenfor.

WWF driver et stort arbeid med registrering av dyrebestandenes utvikling. Av deres Living Planet Report fra 2022 fremgår det at de cirka 31.800 observerte dyrebestander med 5.230 arter i gjennomsnitt har mistet 69 prosent av individene i bestanden siden 1970. Noen populasjoner kan ha forsvunnet helt, mens andre nå er mer levedyktige. Men altså en gjennomsnittlig nedgang på 69 prosent. Det er kritisk mye.

Kritisk truet

Enkelte særlig kritisk truede arter finnes i bare én dyrebestand, slik som tapanuli-orangutangene som lever i Nord-Sumatra. Det er bare 800 individer i bestanden. De er truet både av nydyrking på sitt habitat, krypskyttere og degenering ved innavl.

Tapanuli-orangutangene regnes ifølge WWF blant verdens fire mest truede dyrearter. Man antar at det finnes omtrent 8 millioner dyrearter på Jorden. Av disse er det registrert omtrent 1,1 millioner insekter, 36.000 fiskearter, 11.000 fuglearter, 12.000 krypdyr og 6.596 pattedyr. I tillegg kommer planter, sopp og koraller. Og bakterier. Alle er viktige.

Hvor mange av disse som dør ut og kommer til hvert år følges opp av den internasjonale rødlisten. Den utarbeides av International Union for Conservation of Nature (IUCN). Norge rapporterer inn tall dit.

Ifølge IUCNs rødliste fra 2022 er 27 prosent av pattedyrartene, 13 prosent av fuglene, 41 prosent av krypdyrene og 6 prosent av fiskene truet. Dette er målt på verdensbasis basert på rapporter fra de enkelte land. Lokalt, som i Norge, kan det være dyrebestander som er sterkt truet eller utryddet, selv om de er livskraftige andre steder.

Er det ikke misvisende å presentere en flott orangutang som eksempel på truede arter? Den er jo sikkert ikke viktigere i den store sammenhengen enn mange mindre fagre krypdyr, insekter og planter? Denne skribent tror det er tvert imot. De vakreste utrydningstruede artene skaper stor oppmerksomhet om saken og gjør at vi alle bringes til å forholde oss positivt til målet. Det er å redde naturen. Og oss.