Napoli er verdens navle for svinedyre dresser

Napoli, Italia

– Min far etablerte bedriften på 30-tallet, forteller Mariano Rubinacci (79).

– Han ba en skredder dekonstruere en dressjakke og lage en ny jakke av stoffet på innsiden, tynn som en skjorte, ved å fjerne ullen. Det er jo så varmt i Napoli, og selv om sommeren gikk folk i tykke dresser av ull. Der ligger røttene til denne herrejakken, til spalla camicia.

Spalla camicia er blitt et velkjent uttrykk innen italiensk skredderkunst. Direkte oversatt betyr det “skjorteskulder”. Rubinacci og Napoli er på mange måter synonymer til denne detaljen. 

– Armhullet må være veldig tett for å være komfortabelt, og ermet må være ganske sjenerøst. På 1700-tallet var skjorteermene veldig vide, og med trange jakkeermer ble de veldig krøllete. Jeg overdriver muligens en smule, men konseptet er slik for å gi et komfortabelt liv og en type korrekt og formell klesstil, forteller den staselige og meget korrekt kledde skredderen.

Vi befinner oss sentralt i Napoli, i et gammelt palass som stadig eies av en adelig familie. Rubinacci leier en vesentlig del av den vakre bygningen, der det er både butikk, showroom og produksjon. Det er et hus som har sett mye i årenes løp, og blant annet bodde den berømte barokkmaleren Caravaggio her i en periode. 

Det var i 1932 den unge kunstsamleren Gennaro Rubinacci, Marianos far, etablerte The London House, en skredderbedrift som spesialiserte seg på bespoke – med spalla camacia som bærebjelke. Navnet var en hyllest til britisk skredderkunst, som den gang var totalt dominerende når det gjaldt klassisk herremote.

– Det var veldig få fabrikker i Italia på den tiden som laget stoff. Alt kom fra England hvor de hadde tradisjonen. Når man snakket om herresøm, snakket man om London. Det var helt normalt, men her i Italia ville vi også skape noe pent. Min far var kjent for sin gode klessmak og hadde en estetisk sans over gjennomsnittet.

Napolitansk stil med engelsk import

– Og med årene har dere beveget dere bort fra den britiske tradisjonen?

– Nettopp. På 80-tallet stengte fru Thatcher alle de britiske fabrikkene som stammet fra den industrielle revolusjonens dager, og da importerte vi mange av de gamle maskinene og begynte å lage dresser, men de er helt annerledes enn de engelske.

– Kjøpte dere mye av de gamle stoffene fra engelskmennene?

– Ja, vi gjorde det, og vi har fremdeles en god del av det vi kjøpte den gang. Du kan se dem i bøkene våre med stoffprøver.

Da Marianos far startet sin lille bedrift, var hensikten å skape et alternativ til den britiske tradisjonen, det som i dag er viden kjent som napolitansk stil, en jakke med en løs og romslig skulder uten foring og med myke detaljer. Det skulle være en jakke så myk at den skal kunne brettes åtte ganger, det stikk motsatte av Savile Row-stilen, som er basert på tanken om at foring og lag skal kunne skape den perfekte silhuett. I den napolitanske stilen skal jakken altså i stedet forme seg perfekt etter kroppens egne konturer, samtidig som den skal være behagelig å bære.

En familieforretning

Gennaro Rubinacci døde i 1963, da Mariano var kun 18 år gammel. Han overtok bedriften og endret navnet til Rubinacci, men beholdt de gamle initialene i logoen. I 1989 åpnet han en filial i Milano, og i 2005 i London, “for å sluttføre sirkelen”, som han selv uttrykker det. 

I dag er det Marianos sønn Luca som driver avdelingen i Milano, og hele familien er involvert i driften av selskapet. Luca er også fremtredende i sosiale medier og er godt kjent i Italias moteverden. Han kler seg elegant i selskapets klær og er noe av en trendsetter.

– Ja, han er en influencer, bekrefter Mariano Rubinacci og ler hjertelig. 

– Det er veldig viktig for oss. Luca er basert i Milano, og det er bra for ham. Der er det også en stor kundebase i den yngre generasjonen. I Napoli vil ikke de unge bruke så mye penger, men det er en annen historie.

– Jeg er 79 år gammel og nesten pensjonist. Ikke fordi jeg har lyst til å trekke meg tilbake, men kunder på min egen alder har gjerne nok dresser og trenger ikke flere. Hvis de en sjelden gang kommer, er det stort sett for å gjøre små justeringer. Luca er 41 år gammel og tiltrekker seg de yngre kundene. Det er de som er mest interessante for oss, og vi finner dem mest i Milano og London, ikke så mye her i Napoli der ungdommen ikke er så opptatt av denne typen klær. Jeg har heldigvis klart å styre selskapet ganske bra. Vi har de tre butikkene og en lisensavtale med Japan, og da har vi det fint.

– Er det vanskelig å bevare et uavhengig selskap som ditt eget med all konkurransen fra ready to wear-aktører som Gucci og Prada?

– Ja, det er ganske krevende, men vi får det da til.

– Hva er hemmeligheten?

– Flaks, ha-ha-ha.

Av og til noen gode ideer også, medgir sjefen. 

Dress til 62.000 kroner

Samtidig har Rubinacci selv økt ready-to-wear-kolleksjonen de senere årene.

– Det gir muligheten til ganske raske endringer, men vi vil opprettholde det vi egentlig driver med, som er “emblemet” vårt, den spesialsydde dressen. Ready-to-wear er mer rask butikk. Opprinnelig utgjorde det 10–15 prosent av businessen, men nå er vi oppe i 50–55 prosent. Det er altså ganske viktig.

Selv om ferdigsydde dresser er oppadgående, er likevel skreddersøm den viktigste årsaken til å oppsøke den tradisjonsrike bedriften. Men det koster å få håndlaget en dress.  

– Vi har en fast startpris på 5.600 euro, inkludert moms, og det er fornuftig. Så bygger vi på derfra ut ifra hvilket materiale man velger. Vi vil ikke ha helt vanvittige priser. Det er klart at hvis du velger et veldig dyrt stoff som vicuña eller kasjmir vil prisen øke, men ikke med så mye.

Prossessen fra første kontakt til ferdigsydd dress, spesiallaget etter kundens kropp og vaner, tar flerfoldige arbeidstimer. 

– Vel, først kan du sende en epost for å gjøre en avtale, så kommer du hit og vi ønsker deg velkommen. Vi har en liten produksjon og lager kanskje tusen dresser i året, og det er mye for en liten bedrift som vår. Tradisjonen i Italia er at skreddere har sitt eget selskap, så når skredderen dør, dør også selskapet, men med min sønn er vi nå et tredjegenerasjonsselskap. Vi lærer hele tiden opp de ansatte for at vi skal bevare det samme konseptet som vi alltid har drevet med. Det er den viktigste forskjellen på oss og andre italienske skreddere.

– Men altså, når du kommer hit, så stiller vi deg noen spørsmål, fortsetter Rubinacci. 

– Hva jobber du med, hvilke praktiske klesbehov har du og så videre, og så foreslår vi noe vi tror vil passe. Det er et godt utgangspunkt for en diskusjon om hva vi skal gjøre. Vi anbefaler et stoff, og tar mål av deg. Vi gjør den første fittingen, og så den andre for å gjøre de nødvendige justeringene, så vi får den til å sitte helt perfekt. Da kan du også bestille nye dresser senere uten at vi trenger å gjøre nye fittinger med mindre du legger på deg mye. Vi har et slingringsmonn på gjennomsnittlig fire kilo. Hver kilo er en centimeter. Fire kilo er som en størrelse, for å gi deg en idé om hvordan det fungerer. Innenfor fire kilo er du ok, men legger du på deg mer, må vi måle på nytt.

Det krever i snitt 50 arbeidstimer for å gjøre ferdig en dress.

– Akkurat det er litt artig. Når noen spør meg om prisen på en dress svarer jeg på det, men jeg vet aldri hva det vil koste meg å lage den. Det kommer an på så mye. Hvis dressen passer bra i utgangspunktet, er alt greit. Da kommer vi i mål som vi skal. Men hvis det oppstår problemer, hvis du for eksempel legger på deg ganske mye på kort tid, eller om vi gjør en liten feil, et eller annet, tar det lengre og lengre tid, og det koster jo oss. Gjennomsnittet er 50 timer, men det kan ta oss 80 timer eller 100 timer. Vi har kunder som aldri blir fornøyde, og vi må ha tre fittinger, fire fittinger, fem fittinger. Det kan bli mye, men det vet vi aldri når vi starter. 

– Prisen for kunden blir den samme uansett. Det er derfor så mange skreddere er uavhengige enmannsbedrifter. De vil ikke lage en bedrift der barna skal overta, fordi det er en jobb med dårlig inntjening. De vil heller la barna bli leger eller ingeniører eller noe annet. Det er så mange problemer som kan oppstå som skader deg økonomisk hvis ikke du har et solid selskap.

Generasjonsskifte

– Din sønn Luca er tredjegenerasjon, og han har også barn. Tror du de en dag vil komme til å ta forretningen videre?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg har vært heldig som har Luca, men det er vanskelig, og vi vet jo ikke hvordan folk kommer til å kle seg de neste 40–50 årene. Vi har snart holdt på med den samme type jakke i 100 år, og ser du århundrene opp mot hverandre, ser du også store forskjeller. Nå har vi holdt på så lenge på den samme måten, og med så mye avansert teknologi som finnes i dag, er det ikke sikkert vi kan fortsette inn i evigheten med dette.

Foreløpig er det ingen grunn til å male fanden på veggen for Mariano Rubinacci. Selskapet går godt, og patriarken er svært fornøyd med å ha Luca som sin arvtager.

Men hva er det med de oransje båndene den gamle skredderen har bundet rundt sitt høyre håndledd?

– Det er en skredderting. Hver jul knytter min kone på et av disse båndene, og nå har hun gjort det i seks–syv år. Om det har noen betydning? Det skal vel ha noe med hell og lykke å gjøre. De blir til de faller av i dusjen.