<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Skattegaloppen: fra null til 37,84 prosent på 31 år

På starten av 1990-tallet var skattesatsen på aksjeutbytte i praksis null. Nå skal aksjeutbytte skattlegges med 37,84 prosent. Utviklingen er slående, og den er vanskelig å rettferdiggjøre.

Klemmer til: Næringsminister Jan Christian Vestre er statsråd for et næringsliv med økt skattetrykk. Foto: Stian Lysberg Solum/NTB
Gjestekommentar

Utbytteskatten skal opp igjen, denne gang fra 35,2 til 37,84 prosent.

Dette svært urunde tallet står riktignok ikke noe sted i regelverket, og merkelig nok heller ikke i lovproposisjonen. Men det følger av at utdelt aksjeutbytte etter forslaget skal oppjusteres med en faktor på 1,72 før den generelle skattesatsen for kapitalinntekter på 22 prosent anvendes, og 22 prosent av 172 blir 37,84. Økningen er altså på 2,64 prosentenheter. Noe misvisende står det i proposisjonen at regjeringen “foreslår å øke skatten på aksjeutbytte med 2 prosentenheter”, men det forutsetter at man også tar i betraktning den skatten som selskapet har betalt (noe som fremgår av sammenhengen). Skatten på selve aksjeutbyttet øker altså noe mer.

Den nye skattesatsen skal gjelde allerede fra den dagen statsbudsjettet ble fremlagt, altså 6. oktober. Man vil ikke ha noen gjentagelse av det som skjedde i fjor, da store aksjeutbytter ble tatt ut før satsøkningen trådte i kraft ved nyttår.

Hvordan kom vi dit?

Forslaget er en – foreløpig – sluttstein på en lang utvikling siden skattereformen i 1992. Den gang var skattesatsen på aksjeutbytte i praksis null. Grunnen var at man ønsket nøytralitet mellom egenkapitalfinansiering og gjeldsfinansiering. Renteinntekter skattlegges hos långiveren med kapitalinntektsskattesatsen, som den gang var 28 prosent, og låntageren – selskapet – fikk fradrag for rentebetalingen. Parallellen var at selskapsoverskudd, uten fradrag for det som deles ut som utbytte, ble skattlagt hos selskapet, også med 28 prosent, mens aksjonæren ikke ble skattlagt for aksjeutbytte. Dermed ble både renter og aksjeutbytte belastet med en skatt på 28 prosent, renter riktignok hos långiveren, og det beløpet som aksjeutbyttet ble delt ut fra, hos selskapet.

Systemet ble lagt om i 2004–2006, som en følge dels av at den såkalte delingsmodellen i praksis brøt sammen, og dels av at reglene viste seg å være i strid med EØS-avtalen (skattefriheten for aksjeutbytte gjaldt bare for utbytte fra norsk selskap til norsk aksjonær).

Aksjonærmodellen

De nye reglene innebar at aksjeutbytte ble skattepliktig, med en skattesats på 28 prosent, men at det skulle gjøres et fradrag i utbyttet for såkalt skjerming. Formålet med denne var blant annet å opprettholde en viss nøytralitet mellom egenkapital- og lånefinansiering. Summen av selskapsskattesatsen (på 28 prosent) og skatten på aksjeutbytte utover skjerming ga skattlegging omtrent på samme nivå som øverste skattesats for arbeidsinntekter. Dette var et hovedformål, for å hindre at aksjonærer som arbeider i eget selskap, oppnår store fordeler ved å ta ut aksjeutbytte istedenfor lønn.

Reduksjon av selskapsskattesatsen

I årene 2013 til 2019 ble skattesatsen for aksjeselskaper satt ned fra 28 til 22 prosent. Skattesatsen for kapitalinntekter – derunder aksjeutbytte – ble redusert tilsvarende (merkelig nok). Dermed ville summen av selskapsskatt og skatt på aksjeutbytte bli mye lavere enn høyeste skattesats på lønn, og uten særregler ville det åpne for at aksjonærer som arbeider i eget selskap, ville spare skatt ved å ta ut aksjeutbytte og ikke lønn. Det var for å hindre dette at skattleggingen av aksjeutbytte ble økt tilsvarende som selskapsskattesatsen sank, slik at den samlede skattlegging av utdelt selskapsinntekt ble omtrent uendret. I fjor og noen år forut var skattesatsen på aksjeutbytte 31,68 prosent, i år (frem til og med 5. oktober) er den 35,2 prosent og etter forslaget altså 37,84 prosent.

Ser vi tilbake til 1992, er rettstilstanden dreid 180 grader: Fra at aksjeutbytte ble skattlagt vesentlig lavere enn annen kapitalinntekt, til at det skattlegges vesentlig strengere. Og alt dette først og fremst for å hindre at aksjonærer som jobber i eget selskap, oppnår skattefordeler.

Gap til skattlegging av annen kapitalinntekt

Utviklingen er slående, og den er vanskelig å rettferdiggjøre. Fra å bli skattlagt langt lavere enn annen kapitalinntekt i 1992 (hvis vi ser bort fra selskapsskatten), via skattlegging omtrent på samme nivå som annen kapitalinntekt, er det nå blitt et kjempegap: Aksjeutbytte skal altså skattlegges med 37,84 prosent (over skjerming), mens for eksempel inntekter ved utleie og gevinst ved salg av utleieboliger elle tomter skattlegges med 22 prosent. Finansdepartementet erkjenner at “store forskjeller i skattesatser kan … skape uheldige spenninger i skattesystemet”, men antyder ikke noe om hvordan man skal få bukt med dette. Man begrunner i stedet forslaget med at aksjeinntekter “er sterkt konsentrert blant de med høy inntekt og formue”, men dette er en fattig trøst for småaksjonærer og også for de sikkert mange aksjonærer som ikke har noen mulighet til å omdanne lønn til aksjeutbytte.

Også aksjegevinster

Den nye skattesatsen skal gjelde også for aksjegevinster. Dette er underkommunisert i teksten i proposisjonen, men fremgår klart av lovforslaget, og er for så vidt logisk. Også fradragsberettigede tap på aksjer skal oppjusteres.

Hvorfor slutte her?

Er dette den siste økningen av skattesatsen for aksjeinntekter? Det kan man ikke være trygg på. Det er fortsatt litt igjen før summen av selskaps- og utbytteskatt tilsvarer høyeste skatt på lønn når arbeidsgiveravgiften også regnes med (slik Finansdepartementet hardnakket gjør). Og også til neste år er det ganske sikkert slik at det meste av aksjeformuen er sterkt konsentrert blant de med høy inntekt og formue.