Gigantisk kunstgave til Nasjonalmuseet

– Den er nok den største vi har fått av en kunstner, fortsetter Haraldseth. 

– Gaven er mye større enn først antatt. Kunstneren har vært ekstremt generøs.

Kuratoren refererer til 161 grafiske verker signert den kjente amerikanske samtidskunstneren Carroll Dunham (73), og som ifølge Kapitals røffe anslag har en verdi på et tosifret millionbeløp. Og dét er mye for grafikk.

Den 2. februar neste år skal gaven vises i en utstilling på museet, og hvor kunstneren selvfølgelig også kommer. Det er første gang grafikken til Dunham vises på et museum i Norden.

Kapital har eksklusivt blitt invitert til å se på gaven som har kommet til Nasjonalmuseet til gode. Vi får også historien om hvorfor i all verden Dunham, som er faren til den enda mer kjente “Girls”-TV-serieskaperen Lena Dunham, har valgt å gi en så stor gave til det norske museet.

– Kaller kunsten for pasienten

– Ikke nærmere enn det, sier en kvinne med plasthansker og trekker forsiktig ut et kunstverk fra en forseggjort mappe. 

Hun heter Marie Kleivane og er papirkonservator.

– Marie er politiet vårt, sier Haraldseth og ler litt.

Kapital har blitt sluset inn personalinngangen til Nasjonalmuseet og siden fulgt med anstand inn i heiser og opp etasjer. Vi er i avdelingen for papir og går inn i ett av konserveringsatelierene.

Det høyt under taket. Rommet er klinisk og minner om et laboratorium.

– Vi kaller kunsten for pasienten. Den skal leve i 500 år, forklarer Haraldseth.

For selv ganske ny kunst må håndteres varsomt hvis den skal få et langt og – ikke minst – godt liv.

Hele den grafiske produksjonen

På et trillebord i metall åpenbarer det ene fargerike kunstverket etter det andre seg. Det er gaven fra Dunham; utallige grafiske blad i ulike teknikker, og som viser utviklingen for hans grafiske produksjon fra 1985 og frem til i dag.

– Carroll Dunham jobbet i forlengelsen av den amerikanske abstrakte ekspresjonismen da han startet med grafikk i 1984. Før det hadde han arbeidet utelukkende med maleri, forklarer kuratorkollega Wenche Volle.

– Siden ble grafikken mer figurativ, med påminnelser til tegneserier. Det er noe som går igjen, mønstre og strukturer. Det er de hårlignende strekene, eller krusedullene og vortex’ene, eller malstrømmene. “Bryterne” er et kjent Carroll-motiv som kan henspille på forholdet til broren. Også “Baderne” er en sentral serie, som ifølge kunstneren handler om human basics, forklarer Volle.

– Dunham er ekspressiv til det siste grafiske bladet, som er datert 2022, supplerer Haraldseth. 

– Men et tydelig rumpehull blir til et abstrakt vortex i de siste arbeidene, mener han.

Norgesvenn siden 90-tallet

– Hvordan i all verden har det seg at Dunham har valgt å gi denne gaven til Nasjonalmuseet?

– Fortell du, Wenche, sier Haraldseth.

Det viser seg at Dunham har vært en slags norgesvenn i flere tiår. Han har stilt ut hos Atle Gerhardsen siden 90-tallet, først i galleriet c/o i Kvadraturen, deretter i Berlin og på Tjuvholmen i Oslo.

– Det er litt morsomt, jeg jobbet i Aftenposten på 90-tallet og skrev en kritikk av den første utstillingen, forteller Volle og holder frem et gulnet avisutklipp.

– Hva skrev du?

– Jeg var veldig positiv, sier hun og tilføyer:

– Dunham er gift med kunstneren Laurie Simmons. Hun har også en relasjon til Norge. I 1992 stilte hun ut på Kunstnernes Hus med to andre kvinnelige kunstnere.

Også i andre norske samlinger

Det var på denne tiden at galleristen Gerhardsen introduserte Dunham for skipsmegler og kunstsamler Hans Rasmus Astrup. Ekteparet Cecilie Malm Brundtland og Knut Brundtland og investor Christen Sveaas har også kjøpt Dunhams kunst.

To malerier befinner seg i Christen Sveaas’ Kunststiftelse. Det ene er “Wrestlers/Orange Sky”, som viser to nakne menn etter en brytekamp og hvor seierherren står med et ben på den andre og har et godt grep rundt penisen sin.

Nasjonalmuseet sier de allerede har snakket om at de må velge bildene de skal legge ut i sosiale medier med omhu, så de ikke blir utestengt på grunn av upassende innhold.

Dunhams malerier selges for opptil seks millioner kroner i på auksjon. Kapital er ikke kjent med hvor Sveaas har kjøpt sine bilder.

Skulle de tørre å be om mer?

Carroll Dunham er kjøpt inn av store, internasjonale institusjoner: Met og MoMA i New York og Tate Modern i London.

– Et nytt nasjonalmuseum har kanskje en spesiell klang i en kunstners ører, forklarer Haraldseth.

Kunstneren hadde allerede bestemt seg for å gi mappene med grafikk som han hadde laget fra 2015 og frem til nå til museet.

De to kuratorene og gallerist Gerhardsen reiste for å takke ham. I vinter fløy de til USA. I mange år bodde Dunham og kona i New York. Nå har de flyttet mer landlig til delstaten Connecticut og har gjort om en gammel kostskole til bolig og atelier.

Besøket startet med en omvisning i Dunhams atelierer. Det var planlagt at Nasjonalmuseet skulle ha en utstilling med det som var gaven da, altså grafikk som var laget etter 2015. Men det hadde jo vært fint både å vise, og ikke minst også å få, grafikk som viste mer av kunstnerskapet. Men skulle de tørre å spørre om det?

– Alt gått i vasken?

– Vi ble enige om at Wenche skulle spørre, forteller Haraldseth.

Volle blir litt stille og smiler nærmest sjenert.

– Jeg husker nesten ikke hva jeg sa. Det var som om all engelsken min forsvant, minnes hun.

– Hva svarte Dunham?

– Det ble helt stille. Og så sa han: “Nå åpnet du en stor dør”, forteller Volle og tilføyer: – Hva betydde det?

– Hadde alt gått i vasken? supplerer Haraldseth.

Så var det lunsj. Gavespørsmålet var ikke et tema. Haraldseth og Gerhardsen sto for det meste av praten.

På nivå med Picasso

Foran peisen etterpå hadde Dunham bestemt seg.

– Det endte med at han gav alle sine grafiske mapper, minus én, forteller Volle.

Eneste grunnen til at han ville beholde den ene, var at kunstneren kun hadde den igjen.

I august ble kunsten sendt fra USA. En måned senere kom de til det nye Nasjonalmuseet.

– Dette er et ledd i satsingen vår på amerikansk grafikk. I samlingen har vi fra før verk av Jasper Johns, Alex Katz og Helen Frankenthaler, blant andre, sier Volle.

– Nasjonalmuseet har også en betydelig samling av Picassos grafikk. Nå blir Dunham-samlingen blant de større grafikksamlingene, tilføyer Haraldseth.

Koordinator for konservering Børre Nilsen er med på møtet.

– Det er vel bare Siegwald Dahl-gaven som er større eller på linje med denne. Han var sønn av I.C. Dahl, sier han.

– Ja, og så er det alle som har gitt via Nasjonalgalleriets venner, og gavene fra for eksempel kunstsamlerne Olaf Schou og ekteparet Mustad, legger Volle til.

Historiske gaver

Kapital har tidligere omtalt mange av gavene museet har fått, basert på bøkene skrevet av tidligere VG-journalist Børre Haugstad. Med første verdenskrig, shipping-boom og eventyrlige gevinster som bakteppe ble flere av Kristianias rikeste skipsredere kunstsamlere i årene før 1920.

Ikke bare kjøpte de inn verdensberømte kunstverk, de dannet også Nasjonalgalleriets venner i 1917 og donerte verker fra store navn som Picasso, Manet, Cézanne og Degas til Nasjonalgalleriet, som museet het den gangen.

Fredriksen-samarbeidet må kan også rammes inn i gavehistorikken.

Referanser til kunsthistorien

Tilbake til den siste gaven, grafikken fra Dunham. 29 av verkene rammes inn til utstillingen. Vi går videre til rommet hvor dette gjøres. Museet har eget rammeverksted.

– Beholdes rammene på etter utstillingene?

– Det varierer litt, forklarer Nilsen, som er ansvarlig for innrammingen av Dunhams grafikk til utstillingen.

Volle forklarer videre om Dunhams grafikk og plasserer ham i det amerikanske grafikkbildet.

– Det er litt annerledes enn i Norge. Man blir gjerne invitert til å lage grafikk på profesjonelle grafiske verksteder, som hjelper til med alt det trykktekniske, de er supertrykkere, sier Volle.

Det er ulike formater, teknikker og papirkvalitet. Dunham har tidligere jobbet i tidsskrift og har hatt meninger om både format og font. De grafiske mappene har stor variasjon.

– Dunham har også vært skribent for Artforum. I kunsten ser man mange referanser til kunsthistorien, som Matisse og Picasso. Han er også opptatt av sci-fi, sier hun.

Urmennesket, hatt og …

På begynnelsen av 2000-tallet begynte Dunham å interessere seg for den menneskelige figuren. Han reiste til Italia og studerte renessansens fremstillinger av den nakne figuren. Tilbake i USA tok serien med “Baderne” form.

– Det er arketyper gjennom hele kunstnerskapet. Han har funnet urmennesket, sier Haraldseth.

– Ja, og manndommen som representert med en hatt og …

– Ja, … er med hele veien. Og så må vi ikke glemme treet.

– Nei, det grønne treet er også viktig. Noen av trykkene er veldig maleriske.

– Hvor store er opplagene?

– Det varierer litt. Her er det ett det står tre av fem på, et annet så jeg det sto 30 på, sier Wolle og tilføyer:

– Opplagene er gjennomgående ganske små. Det er eksklusivt, avslutter hun.