Erling Neby: – Det verste jeg vet er å bli kalt investor

Den nå 72 år gamle Neby ble nærmest genierklært da han gjorde en kule på Tivoli-radioen på begynnelsen av årtusenet. I løpet av få år solgte han over en halv million radioer i Norge og Finland. Mens musikken strømmet inn via den lille boksen herr Neby hadde agenturet på, ble pengebingen hans stadig fullere.

Hifi-importøren måtte finne på noe mer enn “bare” å bruke penger på kunst, som han hadde prioritert også i perioder med stram økonomi.

– Jeg var fæl. Jeg var i Paris med jobb. Kona lurte på hvorfor det var så kaldt hjemme. Jeg turte ikke å fortelle at jeg droppet å betale oljefyren for å få råd til å kjøpe kunst. Det ble en fæl skilsmisse. Jeg var så lei meg. Men vi er gode venner nå, forteller Neby.

– Det verste jeg vet

Men så var det altså dette enorme overskuddet fra salget av radioene som han måtte gjøre noe med. Neby begynte å handle aksjer. Det tok ikke lang tid før det dukket opp overskrifter som: “ABG har vært fantastisk”, “Investoren har særlig tro på to aksjer” og “Har ikke brutt sammen i depresjon”.

Hvert år når regnskapet for holdingselskapet som bærer navnet hans legges frem, er finanspressen raskt ute med å ringe for å høre hva Neby tenker om kursutviklingen for meglerhuset ABG Sundal Collier eller Kjell Inge Røkkes Aker.

– Det verste jeg vet er å bli kalt investor. Jeg er ingen ekspert. Det bare flaks når det har gått bra.

– Men kunstsamler, er det ok å bli kalt?

– Ja, det er greit, sier Neby og tenner en sigarett.

Livsfarlig med auksjoner i USA

Kapital er invitert hjem til samleren. Ettermiddagens agenda er kunst og litt om aksjer og hifi-sjappa. Han byr på kaffe, fransk bakverk og sigaretter.

– Jeg har også øl, vin og brennevin? sier Neby spørrende og fortsetter: 

– Det er forresten livsfarlig når det er kunstauksjoner i USA. Hvis jeg sitter oppe og følger med og forfrisker meg litt mens jeg byr, da kan det bli dyrt.

Villaen hans ligger på en liten høyde i forlengelsen av Frognerparken. Fra de store vinduene i stuen ser det ut til at den er en del av Nebys hage – forbi svømmebassenget og ned mot Vigelandsanlegget. Turister forstår ikke alltid hvor grensen går og blir nysgjerrige på den knallgule og stramme stålskulpturen som rager opp bak gjerdet.

Hvis Neby er ute, kan det hende de blir invitert inn for å se nærmere på Lars G. Nordströms “Sekvens” eller noen av andre kunstverk han gjerne tar med ut for å se på i dagslys.

Kule på villa i uregulert område

Neby kjøpte villaen for en halv million kroner på 70-tallet. Da var det uregulert område. På den tiden fikk man ifølge Neby bare 11 kroner kvadratmeteren hvis kommunen eksproprierte.

Eiendomsinvestorer får dollartegn i øynene ved tanken på å rive og oppføre leiligheter her. Det kommer stadig henvendelser om kjøp fra profilerte karer.

– Jeg selger ikke. Nå har jeg bygget på i første etasje også, med et soverom og har alt på ett plan. Jeg skal bæres ut herfra. Gravsteinen er allerede klar. En skulptur av Takashi Naraha. Den ligger der ute i hagen. 

Kosekvelder med kunsten

Veggene er hvitmalte. Møblene er stort sett klassikere fra 60-tallet. På bordet ligger det både kunstbøker og næringslivsaviser. 

– Jeg følger med i aksjemarkedet, leser Finansavisen hver dag og er sånn sett en investor. Men det første jeg blar opp i er Aftenposten. På dødsannonsene.

– Du har tidligere sagt til Kapital at du bare har eldre venner. Hvordan går det?

– Heldigvis har jeg noen venner igjen. Men at det er færre er egentlig ikke så farlig. Jeg er så lei av å sitte i selskaper og se på bilder av barnebarna til folk. Da er det mye bedre å ta seg en kveld med kunsten.

– En kveld med kunsten?

– Ja, jeg har ikke plass til å ha alt fremme. Jeg finner frem bilder jeg har i skuffer og legger dem utover gulvet og forfrisker meg litt. Da koser jeg meg skikkelig.

Twist-pose med “cash”

Neby er nyoperert i hånden og har nylig sluppet ut fra Diakonhjemmet. Egentlig skulle han ha vært i penthouseleiligheten sin i Antibes. Men så sluttet den ene armen nærmest å virke. Franske leger og bekymrede barn som trodde han hadde fått slag, hvilket det ikke var, fikk ham til å fly hjem til Norge.

– Jeg betaler min skatt med glede, unntatt de årene jeg har tapt mye penger, da blir jeg litt sur. Men når man får den behandlingen man får på Diakonhjemmet, når en vennlig nordlending kommer inn og stryker deg på kinnet og spør, hvordan går det, Erling? Jeg fikk lyst til å fri til alle sammen. Regningen jeg fikk i etterkant var på 79 kroner. Det gikk ikke akkurat an å klage på den. 

Nå kan Neby igjen tenne sine sigaretter uten å få hjelp. Han forteller at han er ateist, men at han i det siste har begynt å tenke på at han kommer til å måtte leve et liv til. 

– Jeg kan jo ikke få opplevd alt dette fantastiske en gang til. Tenk om jeg våkner opp i slummen i Ghana og må leve et liv der? En ting som er feil, er at jeg er så rik som mange tror. Ikke har det gått så bra i aksjemarkedet i det siste, eller med hifi-delen, og jeg har betalt masse skatt. Jeg har også gitt bort endel til barna.

For noen år siden fikk Neby-etterkommerne en slunken Twist-pose hver til jul. Senior hadde nemlig plukket ut de fire–fem bitene han liker best og lagt inn en lapp istedenfor. På den sto det at 1. januar får du overført “det og det” til kontoen din.

– Jeg har fire barn i alle aldre. Den eldste er 54 år. Det var viktig å gi like mye til hver, selv om de har forskjellige behov økonomisk. Det var morsomt da de så på hverandre og hvisket: “Hva sto det på lappen din?”. Jeg har ikke alltid vært så bra far. Jeg har et veldig godt forhold til alle barna mine. 

Nebys haukeblikk

Nå sitter tryslingen på en kunstsamling som teller mange hundre verker. Han får stadig spørsmål om å låne ut bilder til museer i både inn- og utland.

– Det å se sin egen kunst på en vegg i et museum i utlandet, åh, det er stort, altså.

Neby har kun brukt sitt eget haukete blikk til å spotte kunstverkene han vil ha, og sier han med en gang ser om et kunstverk “stemmer” eller ikke.

– Hva er trikset?

– Det kan jeg ikke helt forklare. Bare ta en linje på et av Ellsworth Kellys eller Olle Bærtlings bilder. Den må ikke være helt rett, da blir det ikke noe liv, men den kan heller ikke være for buet. Av og til ramler det over i det jeg kaller italiensk design. Den linjen er syltynn, mener Neby.

Han er rask med å tilføye at han ikke er alene om å ha “blikket”.

– Det er ofte at det er tre trykk av samme kunstner til salgs på en auksjon, og så har jeg blinket meg ut ett av dem. Da er det som regel noen andre som har gjort det samme. Det ene blir solgt til en mye høyere pris enn vurdering, mens de andre ikke blir det. Lars Nordström sa en gang til meg: “Konst er 30 prosent intellektuelt og 70 prosent magi”.

Flere av kunstverkene har vist seg å bli en hyggelig investering for ham, først og fremst tysk-amerikaneren Josef Albers. Dét bedyrer Neby å ha et noe anstrengt forhold til; på den ene siden er det jo tilfredsstillende. Men så betyr det også at han kanskje ikke har råd til å kjøpe mer av den aktuelle kunstneren.

– Kunst mange timer hver dag

Neby var bare 18 år da han giftet seg, fikk barn og ble gründer. Han jobbet med stereo og hadde agenturet på en fransk platespiller som het Era. Den ble en hyggelig suksess på 70-tallet. Tilfeldighetene gjorde at han kom innom Galerie Denise René i Paris, galleri nummer én for en viss type konkret kunst.

– Da så jeg ting jeg aldri hadde sett før og ble skikkelig nysgjerrig.

Unge Neby kjøpte etter hvert noen trykk og begynte å bla i bøker og kataloger.

– Siden har det gått slag i slag. Jeg har lest masse og ser på kunst mange timer hver dag. 

– Største jeg har opplevd

Det har blitt noen feilskjær underveis, men det meste av det Neby har kjøpt har han beholdt. Også noen av de første verkene signert av Victor Vasarely og Jean Dewasne. I 2019 hadde Pompidou-senteret i Paris en utstilling med Vasarely.

– De hadde lånt noen bilder av meg, fem av 50 malerier var fra samlingen min! Det er kanskje det største jeg har opplevd med kunsten min. Folk sier at Vasarely er datakunst, men det er malt på 50-tallet. Jeg har forresten møtt Vasarely. Det var som å treffe Jesus for meg, sier Neby, hvis samling både er dokumentert i bokform og har egen nettside. 

Til høsten skal et utvalg av Neby-samlingen stilles ut på museet Kode i Bergen. Om kvelden sitter han gjerne og tenker på hvordan bildene kan henge, og så klipper og limer han på et ark.

En gang hadde Neby en delegasjon fra den styrtrike Singer-familien på besøk. Det var Anders Bjørnsen i Sparebankstiftelsen DNB som spurte om de kunne få komme innom en time. 

– Jeg lurte på hva de ville si når de så kunsten min, de var i Norge for å se på Nikolai Astrup. De ble i to timer. En kvinne på 90 la merke til et keramikkverk jeg har på veggen og sa: “Ah, Günter Uecker”. Hun viste meg et verk på mobilen sin av samme kunstner.

Hifi opp, aksjer ned

Mye av kunsten er på kontoret på Myrens verksted. På topp omsatte Neby Hifi Concept for 132 millioner kroner og satt igjen med 57 millioner på bunnlinjen. 

– Nå ligger omsetningen på 30–40 millioner kroner i året. Jeg er bare en time eller to på jobben hver dag. Jeg har ansatt en ung fyr som jeg har veldig tro på, sier han.

Erling Neby-regnskapet for 2022 er ikke helt klart ennå. 

– Alt i alt ligger det an til å bli noe dårligere enn i 2021. Men hifi-delen går bedre. Aksjeporteføljen er noe ned, forteller Neby.

Samleren har fått seg særboer og kan ikke få lovprist “ordningen” nok. 

– Det er helt fantastisk. Nå plager jeg ingen med samlingen min lenger. 

– Hva var det siste du kjøpte?

– Det var et trykk av Kelly i august eller september. 

– Har du ikke kjøpt noe etter det? 

– Neiiii. Eller ok, jeg kjøpte et Kelly-trykk for noen uker siden også. 

– Glad i penger

I fjor sommer skrev Finansavisen at Neby hadde et overskudd på 100 millioner kroner, og det etter fire år med tap i aksjemarkedet. Det var de to største posisjonene i ABG Sundal Collier og Aker som dro opp. 

– Jeg kjøper bare utbytteaksjer, så jeg slipper å selge noe. Jeg har hatt de samme aksjene i mange år. 

– Har du plukket dem selv eller fått råd?

– Jeg pratet litt med en megler i starten. ABG har i snitt gitt en avkastning på 10–12 prosent inkludert utbytter i de årene jeg har eid de 12,5 millionene aksjene. Det er ikke så verst. Jeg er glad i penger, for da kan jeg kjøpe meg noe fint. Jeg har en liten posisjon i Zaptec. Der har lederen solgt seg ut. Det er ikke bra. 

– En jæklig tung periode

Det finnes kunstsamlere som skyr grafikk fordi det ikke er unikaer.

– Jeg startet med grafikk, og det har jeg fortsatt med. I løpet av de 50 årene jeg har holdt på har jeg hatt mange ups and downs med økonomi. Det var en jæklig tung periode på slutten av 80-tallet. Jeg husker at banken kom hjem en 17. mai og måtte ha noen nye pantegreier. Men jeg har alltid klart å beholde bildene mine, selv om det har vært på håret. Når kassen har vært relativt tom, har jeg kunnet kjøpe meg et trykk og hatt det svært hyggelig. Grafikk er fullverdig kunst.

– Hvilke tips har du til de som vil begynne å kjøpe kunst?

– Til de unge: Kjøp plakater på Henie-Onstad eller et annet museum. Se mye. Da lærer man seg å skille skitt fra kanel. Man må ha litt talent. Sånn er det med alt. Det finnes nok av dem som har tjent seg rike på folks dårlige smak. Uten å nevne navn.

Sendt på kommunistleir

Faren døde da Neby var liten gutt i Trysil. Morfaren fikk en viktig rolle i oppveksten. Han jobbet i Schøyen Bussentraler, var kommunist, bodde i et stort hus på Nordstrand i Oslo, gikk i skreddersydde dresser og kjørte Mercedes.

Han sendte barnebarnet på 12 til sommerleir i Tsjekkoslovakia. Neby sier han kom greit fra det. 

– Jeg samlet på frimerker og fikk et album med frimerker fra Sovjetunionen av tolken til Nikita Khrusjtsjov. Han bodde hos morfar under Oslo-besøket i 1964, forteller han.

“Si meg, har De penger?”

Av moren er det to læresetninger Neby har tatt med seg videre: Alkohol skal nytes når man hygger seg, ikke når man er lei seg. Og: presenter deg skikkelig.

– Jeg kviet meg litt for å kontakte Aase Texmon Rygh. Jeg hadde hørt at hun var så streng. Jeg ringte henne og sa pent hvem jeg var. Hun svarte: “Jeg vet hvem De er, herr Neby. Si meg, hvorfor har De ikke ringt før?”

I atelieret tødde kunstneren opp. Da Neby spurte hva en av skulpturene hennes kostet, var prisene høyere enn han hadde trodd. Men greit nok, samleren pruter ikke hos kunstnere. Men da Neby ba om 20 minutter for å skaffe seg kassekreditt, ble tonen straks en annen.

– “Si meg Neby, har De penger eller har De ikke penger?” sa hun, forteller Neby.

I forbindelse med oppryddingen av et dødsbo ble han oppringt av Galleri K. De sa at Rygh ønsket at Neby skulle få første tilbud om å kjøpe den sjeldne “Möbilus Trippel”. Den står nå i stuen og er en av syv skulpturer han har av henne.

– Den er ganske hard den kunsten jeg samler på, men det er noen kvinnelige kunstnere som lager konkret kunst, og da får det et feminint strøk, som Texmon Rygh. Det er vakkert. En av de andre er Kristin Nordhöy. Hun er ung (født i 1977, red. anm.).

Pol-møtet med Haaken

Ved overgangen til stuen står en skulptur i bronse, som ser ut som tre ujevne sirkler plassert oppå hverandre. Verket heter “Petit Diable”, lille djevel, og er laget av japanske Kumi Sugai. 

– Har du kjøpt den hos Haaken?

– Ja? Hvordan visste du det?

– Vi var hjemme hos Haaken Christensen på Gimlehøyden for mange år siden. Der var det verk av Sugai.

Haaken Christensen (1924–2008) er mannen bak Galleri Haaken og tok Picasso-grafikk til Norge. Den legendariske galleristen, som gikk under navnet Haaken, pleide å spise middag på gourmetrestauranten Feinschmecker.

– Jeg husker jeg møtte Haaken på polet da det lå på Briskeby. Jeg sto der med noe billig vin jeg skulle ha til et bryllup og var litt brydd over kvaliteten. Jeg sa til Haaken: “Denne vinen hadde vel ikke du drukket.” Han svarte: “Den vinen jeg ikke drikker er ikke funnet opp ennå.”

Fikk ikke bildet inn i huset

Fotografen vil ha noen siste bilder og ber samleren stille seg foran et Paul Osipow-maleri, en kunstner finansnestoren Jan Petter Collier også er stor fan av.

– Bildet var så stort at jeg ikke fikk det inn i huset, forteller han. 

Enden på visen ble at Neby måtte kontakte den finske kunstneren, som kom ens ærend og tok bildet ut av blindrammen og rullet det sammen før han monterte det igjen i stuen til samleren. 

– Kjøpe seg et kulturelt alibi?

Dagen etter visitten ringer Neby oss. Han ønsker å legge til noen tanker.

– Det er to ting: Hvorfor kjøper folk 40 middelmådige trykk av av en kunstner istedenfor to hovedverk. Det forstår jeg ikke, sier han.

– Og hvorfor bruker folk kunstrådgivere? Har de ikke smak selv? Jeg skjønner hvis man skal kjøpe inn til et investeringsselskap, men det fleste skal ikke det. Bruker man rådgivere for å kjøpe seg et kulturelt alibi? Jeg vet at noen store samlere som bruker rådgivere også er genuint interessert i samlingen sin. Sånn som Nicolai Tangen. Han er alright. Han var og så på kunsten min og spiste middag her. Tangen sa til meg at jeg var den første ujålete kunstsamleren han hadde møtt. Han sa jeg var et friskt pust, selv om det stort sett bare kom røyk ut av munnen min.