Kapitals likestillingsbarometer 2020

Kvinner styrer 15 ganger så stor del av børsverdiene i dag som for tre siden. Andelen kvinnelige toppsjefer i børsnoterte selskaper er imidlertid tilnærmet uendret i samme periode. Kun 20 av totalt 255 selskaper på børsen er ledet av en kvinne. Oslo Børs har 15 kvinnelige sjefer, mens Merkur Market har fem. På Oslo Axess, som domineres av vekstselskaper, finnes det ikke én eneste kvinnelig sjef. 

Noe særlig mer oppløftende er ikke tallene hva gjelder styrene. På grunn av kvoteringsregelen har de fleste selskapene på børs minimum 40 prosent kvinnelige styremedlemmer, men kun syv prosent har kvinnelig styreleder.

Det viser en omfattende oversikt Kapital har utarbeidet over kjønnsbalansen i norsk samfunns- og næringsliv. (Se egne diagrammer.) For femte gang har vi sett på maktfordelingen mellom kvinner og menn i over femti ulike posisjoner innen alt fra næringsliv, politikk og offentlig sektor til organisasjoner, akademia og idrett. Og tallenes tale er klar: Vi har fortsatt en lang vei å gå. Det blir stadig flere kvinner i ledende posisjoner innen politikk og i offentlig sektor, men i det private er det fortsatt mennene som dominerer. Spesielt nedslående er altså tallene for Oslo Børs. Det er et tankekors, mener næringsminister Iselin Nybø.

– Norge er et av verdens mest likestilte land, men det er fortsatt langt igjen før vi oppnår kjønnsbalanse i toppledelsen i norsk næringsliv. Utviklingen går riktig vei, men det går for sakte, sier hun.

Ta ansvar!

Ifølge Nybø er det flere og sammensatte årsaker til at det ikke finnes flere kvinnelige toppledere. Regjeringen har derfor gitt Senter for likestillingsforskning ved Institutt for samfunnsforskning (CORE), et forskningsoppdrag for å forstå hva som skal til for å oppnå bedre kjønnsbalanse på toppen av næringslivet, og hva som eventuelt motvirker en slik utvikling.

– Det som er sikkert, er at næringslivet må ta mer ansvar selv. Vi trenger flere kvinner, og vi trenger større mangfold. Flere studier indikerer at bedrifter med mangfold i toppledelsen tjener bedre og har et konkurransefortrinn.

Nybø får følge av likestillingsminister Abid Raja. Også han mener at bedriftene selv må på banen i større grad.

– Toppledelse i næringslivet handler om tilgang til makt, ressurser og beslutningsposisjoner. Det er klart at dette er posisjoner som ikke bør være forbeholdt det ene kjønn. Næringslivet må arbeide aktivt og systematisk med å rekruttere kvinner til topposisjoner, sier han.

Ifølge statsråden betyr få kvinnelige ledere at samfunnet ikke har lykkes godt nok med å ta hele befolkningen i bruk.

– Jeg er helt sikker på at de selskapene som går foran og viser at kjønnsbalanse i toppledelse er en selvfølge, også er de mest attraktive arbeidsgiverne. For det er jo ingen tvil om at det finnes kompetente kvinner.

Ømtålig tema

Blant de få kvinnelige sjefene i landets børsnoterte selskaper finner vi toppsjef Tine Wollebekk i Bank Norwegian NOFI. Hun mener det er alvorlig at kvinneandelen er såpass lav som den er.

– Dette er absolutt noe man må ta på alvor. Både rent samfunnsøkonomisk, men også med tanke på viktigheten av mangfold. Samfunnet satser store ressurser på å utdanne kvinner og menn. Da må vi også få det fulle potensialet tilbake. I tillegg mener jeg virksomheter trenger forskjellige typer ledere i forskjellige faser. Jeg vil ikke knytte for mye til kjønn, men det er situasjoner hvor en leder med overvekt av kvinnelige egenskaper vil ha mer slagkraft og suksess. Og motsatt. Slik det er i dag, går vi glipp av veldig mange dyktige mennesker.

Wollebekk mener det første som må til, er at styrene i større grad utfordrer administrerende direktør med hensyn til rekruttering.

– Jeg tror vi skal skynde oss langsomt. Kvinner bør bygges opp gjennom stadig økt operativt ansvar. La oss derfor fokusere enda sterkere på å få flere kvinner i ledergruppene. Da tror jeg resten kommer av seg selv.

I alle fall nesten. Mangfold kan være et ømtålig tema, ifølge Bank Norwegian-sjefen.

– Jeg har selv erfart at man lett blir satt i bås hvis man som styremedlem tar opp likestilling, og det blir stilt spørsmål ved om man er mer opptatt av kjønn enn kompetanse. Sånn er det jo selvsagt ikke. Skal man gjøre endringer, så må man utfordre seg selv og andre. Våre underbevisste vurderinger er veldig sterke, og man ser ofte lettere en dyktig mann i en rolle enn en dyktig kvinne.

Må ville selv

En annen kvinne i det eksklusive selskap er konsernsjef Kristin Skogen Lund i Schibsted   . Hun kom fra stillingen som administrerende direktør i NHO, og har tidligere også vært konserndirektør i Telenor   .

Skogen Lund deler næringsministerens syn om at bedrifter som har mangfold i toppledelsen har et konkurransefortrinn. Hun mener likestilling ikke bare er et tegn på modernitet, men at det av stadig flere blir sett på som et tegn på at man har tatt inn over seg det utvidede bærekraftsbegrepet.

– Selskaper som oppleves som lite moderne, lite bærekraftige og i utakt med tiden, vil risikere å tape i markedet fordi de gir forbrukerne én grunn mindre til å gå for akkurat deres vare eller tjeneste. De bærekraftige vil derimot vinne terreng, sier hun.

Schibsted-sjefen mener det absolutt ikke er en bærekraftig strategi å kun rekruttere toppledere så ensidig fra halvparten av det tilgjengelige utvalget.

– For å lykkes fremover må det rekrutteres bredt for å finne de beste kandidatene. Å rekruttere bredere vil nemlig gi ledere med en større bredde i kompetanse, erfaringer og nettverk. Det vil også gi bedre ledere på sikt.

Ifølge Skogen Lund ligger noe av løsningen i at både bedrifter og samfunn må oppfordre og legge til rette for kvinner som vil kombinere ledelse med småbarnslivet.

– Kvinner er i flertall i høyere utdannelse og har vært det en stund. Samtidig vet vi at kvinner i snitt blir stående på stedet hvil på karrierestigen i årene med barnefødsel og småbarn. Kanskje mister de i disse årene verdifull mellomledererfaring, som igjen hemmer en videre lederkarriere, sier hun.

Kvinner må imidlertid ville selv, påpeker Schibsted-lederen.

– Av og til tror jeg det handler om å gi noen et dytt, så de tar utfordringer, ansvar og posisjoner de ellers ikke ville tatt. Jeg har ofte sagt at jeg har hatt både gode sjefer og en god familie som har oppfordret meg til å ta på meg nye utfordringer og ansvar. Uten dem hadde jeg nok ikke vært der jeg er i dag.

Nedslående tall

Elin Hurvenes, grunnlegger og administrerende direktør i Professional Boards Forum, er en av Norges mest rutinerte kvinner på området styrerekruttering internasjonalt. Hun er ikke overrasket over at norske børsnoterte selskaper har sørgelig få kvinnelige styreledere og toppsjefer.

– Nei. Det forbauser meg ikke, men tallene er like fullt nedslående, sier hun.

Ifølge Hurvenes er dette ikke et særegent norsk fenomen, men en global utfordring. Hun mener at årsaken er sammensatt.

– Det tar minst ti år å utvikle en leder til CEO-nivå. Steget fra konserndirektør til konsernsjef er mye større enn steget inn i konsernledelsen. Dette krever mye av den enkelte, men vi må også kunne forvente mye av selskapet, sier hun.

Hurvenes mener, i likhet med Raja og Nybø, at selskaper og eiere som vil ha flere kvinnelige toppledere har et eget ansvar for å utvikle, motivere og ikke minst holde på sine kvinnelige topptalenter.

– Da må kvinnene få samme muligheter som mannlige ledere til å prøve og ikke minst feile, utvikle seg i forskjellige roller, gjerne i flere land, ha resultatansvar, komme inn i konsernledelsen og roteres i roller der, få intern/eventuelt ekstern styreerfaring, testes, strekkes og utfordres over tid.

I neste rekke mener Hurvenes at bedriftene må sørge for å få kvinner inn på den interne administrerende direktør-benken.

– Når ny CEO skal ansettes, er det denne benken man henter spillere fra – ikke lenger ned i organisasjonen. Gode eksempler i Norge er Hydro   og DNB   . Både Svein Richard Brandtzæg og Rune Bjerke hadde fokus på å utvikle kvinner internt, derfor kunne begge selskapene utnevne dyktige, kvinnelige CEOer. Hverken Hilde Merete Aasheim eller Kjerstin Braathen kom rekende på en fjøl. Det lå langvarig og ikke minst systematisk utvikling bak.

Lær av staten

Abid Raja er enig med Hurvenes i at kjønnsbalanse i næringslivet ikke kommer av seg selv.

– Når næringslivet lykkes på andre områder, er dette som oftest som følge av målrettet innsats, strategier, realistiske planer og mål. Hvorfor skal det være annerledes med kjønnsbalanse? Dette er noe som må prioriteres. Bedriftene må gi flere muligheten til å jobbe seg oppover og få ledererfaring, sier han.

Likestillingsministeren kan fortelle at Cores topplederbarometer for 2020 viser at det er stor utskiftning av administrerende direktører og styreledere i landets 200 største selskaper, men at det, ikke overraskende, fremdeles er flere menn enn kvinner som rekrutteres til toppstillingene.

– Det er ikke et problem med hyppige utskiftninger, men de som rekrutteres er ikke kvinner.

Raja mener næringslivet har mye å lære av statens systematiske likestillingsarbeid.

– Staten kan vise til over 50 prosent kvinnelige ledere, og i selskaper der staten er eier, er andelen kvinnelige administrerende direktører 40 prosent. Heller ikke her kommer gode tall av seg selv. Gjennom eierskapsmeldingene forventes det tydelige mål og tiltak for å fremme økt relevant mangfold, inkludert bedre kjønnsbalanse, i selskapene.

Noen lyspunkter

Som Abid Raja påpeker, er det ikke bare sorgen hva gjelder kjønnsbalansen i det norske samfunnslivet. Det har de siste årene vært en markant økning av kvinnelige ledere i statseide foretak, og også i politikken, offentlig sektor og organisasjonslivet er kvinnene meget godt stilt. Foruten i regjeringen, hvor åtte av 20 statsråder er kvinner, er det i dag flere kvinnelige enn mannlige politiske rådgivere. Hele 44 prosent av landets partiledere er kvinner, og også blant statssekretærene og ekspedisjonssjefene er kvinnene godt representert.

Når det gjelder landets største organisasjoner, har LO og NHO like mange kvinnelige som mannlige forbundsledere og landsforeningsledere. For seks år siden var bildet et helt annet, med henholdsvis 26 prosent kvinnelige forbundsledere i LO og 14 prosent kvinnelige landsforeningsledere i NHO.

Også i idretts-Norge er tallene langt mer oppløftende enn på lenge, og det samme gjelder innen akademia. Alt dette ifølge våre undersøkelser.

Jevnt over rangeres dessuten Norge høyt i internasjonale studier av likestilling. For eksempel plasserte World Economic Forum i fjor Norge som nummer to av 153 land. Ifølge rapporten er det ingen forskjell i utdannelse mellom kvinner og menn, og også på politisk deltagelse ranker Norge høyt.

Med det sagt ønsker Hurvenes å komme med en aldri så liten appell:

– Det er flott vi har fått så mange kvinnelige toppledere i staten og innen politikk. Jeg vil tro at rollen som for eksempel departementsråd i Næringsdepartementet også krever enormt mye. Så at kvinner ikke vil ha toppjobber har jeg ingen tro på. Utvikle dem og slipp dem til.