Grønn omstilling krever enorme gruveinvesteringer

– Det er ingenting som er så egoistisk og ansvarsløst som å si at de store utfordringene ved omleggingen til fornybarsamfunnet bør løses av noen andre, i noen andres bakhage, sier Øystein Rushfeldt til Kapital.

Den erfarne gruvemannen er administrerende direktør i Nussir, og har i årevis kjempet for å realisere en kobbergruve i Kvalsund i Finnmark. Prosjektet er omstridt. Rushfeldt har møtt motstand fra deler av miljøbevegelsen og kommet i konflikt med reindriften.

Likevel mener finnmarkingen at han er med på å gjøre verden litt grønnere.

Gruvedrift er kanskje ikke det første man tenker på når man diskuterer bærekraft, også omtalt som ESG (miljø, samfunnsansvar og selskapsstyring). Men likevel er det en helt nødvendig forutsetning for at verden skal nå FNs klimamål.

I forrige utgave av Kapital omtalte vi EUs omfattende klimaplaner. Her fremgår det at unionens politikk er basert på en fremtid uten fossil energi. Men når man ikke skal hente energi fra kull, olje og gass, hvor skal den da komme fra?

– Hvis verden skal omstilles fra fossil energi, må man gå den elektriske veien. Det finnes ingen alternativer. Og da må man ha metallene elektrifiseringen forlanger, uansett hva man synes om gruvedrift – det er bare et simpelt faktum man må forholde seg til. Nesten alt rundt oss i dagens samfunn kommer fra bakken, sier Rushfeldt.

Gigantiske investeringer

Kobber skiller seg ut som en uunnværlig komponent i alle slags fornybarprodukter. Men også aluminium, sølv, kobolt, grafitt, nikkel, litium og silisium, samt grunnstoffer man finner i sjeldne jordarter, som neodym og dysprosium, er blant ingrediensene som inngår i batterier, nye typer brenselceller, vindmøller og solkraftanlegg.

Som følge av dette er ikke ekspertene i tvil om at det vil trengs mer mineraler i nær fremtid.

– Etterspørselen er ventet å øke eksponentielt frem mot 2030, ettersom myndighetene forsøker å nå sine klimamål, sier Scott Yarham, leder for metall i Europa, Midtøsten og Asia hos S&P Global Platts.

Han påpeker videre at de fleste – om ikke alle – bilprodusenter jobber aktivt med å redusere utslippene, og at antallet elektriske biler på veiene er ventet å stige betraktelig de kommende årene. For å illustrere hva dette vil ha å si for kobberindustrien, holder det å påpeke at en elbil anslagsvis inneholder minst fire ganger så mye kobber som de bensin- eller dieseldrevne variantene – i noen tilfeller mye mer. I tillegg kommer infrastrukturen som følger med elektrifiseringen.

– En rekke lands myndigheter tilbyr allerede incentiver til forbrukere som kjøper elektriske kjøretøy, og har programmer for utrulling av ladestasjoner. Etterspørselen etter batterilagring er også stigende for å komplementere energigenereringen fra fornybare kilder, sier Yarham.

Energianalyse- og konsulentbyrået Wood Mackenzie skriver i et notat at investeringer på mer enn 1.000 milliarder dollar trengs frem mot 2035 for å sikre metallene som er nødvendige for bærekraftig omstilling, omtrent det dobbelte av hva som ble investert de foregående 15 årene.

“Man kan diskutere både tempoet og omfanget av energiomstillingen, men den kritiske rollen metaller spiller for realiseringen, er udiskutabel. Enkelt forklart starter og slutter energiomstillingen med metall. Hvis du vil generere, overføre eller lagre lavutslipps- eller utslippsfri energi, trenger du aluminium, kobolt, kobber, nikkel og litium,” skriver byrået.

ESG-utfordringer

Samtlige eksperter Kapital har snakket med, mener at verden langt på vei har tilstrekkelige ressurser til å dekke etterspørselen som skapes av den bærekraftige omstillingen. Det er imidlertid utfordringer knyttet til hvor disse befinner seg, og ikke minst om det er mulig å hente dem ut på en måte som tilfredsstiller både E-en og S-en i “ESG”.

De to problemstillingene henger sammen, og gjelder flere typer råmaterialer. Den førstnevnte er spesielt prekær for sjeldne jordarter.

– Utfordringen knyttet til de fleste sjeldne jordartmetallene er konsentrasjonen av produksjonskapasitet i Kina. Det er liten kapasitet utenfor Kina, og selv om det utvinnes materialer andre steder, må de sendes til Kina for prosessering, sier Stefan Schlag Leon Beraud, leder for uorganiske kjemikalier, mineraler og gruvekjemikalier hos IHS Markit.

Et eksempel på at konsentrasjon medfører ESG-utfordringer, finner man i Kongo – verdens største produsent av kobolt. Vinneren av Nobels fredspris i 2018, Denis Mukwege, er blant dem som har rettet søkelyset mot de menneskelige kostnadene som følger med flere elbiler og mer hverdagselektronikk.

– Det er mange kritiske spørsmål knyttet til kobolt, hvilket er grunnen til at mange batteri- og bilprodusenter prøver å erstatte det. Dersom du ser på reservene, er over halvparten av dem i Kongo, og det samme er mer enn 70 prosent av gruvekapasiteten. Dette utgjør en forsyningsrisiko. I tillegg er det bekymringer rundt arbeidsforhold, politisk stabilitet og korrupsjon i Kongo, sier Beraud.

Han peker også på mulige bærekraftutfordringer relatert til aluminium og silisium, som begge innebærer energikrevende produksjon, samt litiumutvinning, som anklages for å ha ødelagt drikkevannet til urbefolkning i Sør-Amerika.

Geopolitikk

EU er godt kjent med de nevnte problemstillingene. Europa står for rundt 20 prosent av den globale bruken av denne typen råmaterialer, men en lav ensifret prosentandel av verdens produksjon. Tidligere i år kom EU-kommisjonen ut med en rapport der den tar for seg utfordringene knyttet til bærekraftig “sourcing”.

– Geopolitikk er viktigere enn geologi på dette området, sier forsker Håvard Gautneb hos Norges Geologiske Undersøkelse.

Han var bidragsytende til EU-rapporten, og er spesialist på industrimineraler.

– Det er ikke ressursene som er begrensningen, men at det for enkelte materialer er svært få produksjonsland. Produksjonen av for eksempel kobolt, litium og grafitt, som er helt sentrale i oppladbare batterier til bilindustrien, domineres av henholdsvis Kongo, Chile og Kina. Råvareforsyningen kan være utsatt for geopolitisk risiko. Dette ser EU-kommisjonen på som et problem, forteller han.

Også for miljøet kan konsentrasjonen være et problem, bekrefter Gautneb.

– Det er riktig at veldig mye av produksjonen av disse råvarene er svært miljøutfordrende, og man kan si at Europa har “outsourcet” produksjonen – med tilhørende miljøutfordringer – til blant annet Kina, sier han.

“Not in my backyard”

Ifølge Gautneb er Norge faktisk en viktigere produsent av metaller enn av olje og gass, og slik har det vært lenge. Vi er nummer tre i verden når det gjelder aluminium, og en av de største i Europa når det gjelder produksjon av sink, kobolt og nikkel. Men dette er basert på importert råmateriale. Vi kjøper aluminiumoksid fra Brasil og importerer nikkelkonsentrat fra Canada og flere andre steder. Årsaken til at det produseres her til lands, er tilgangen til billig energi, ikke at vi har denne typen gruvedrift.

– Vi har en rekke kobber- og nikkelforekomster, men ingenting som står på trappene til å komme i produksjon med det første. Et unntak er Nussir-forekomsten i Kvalfjord, som man ønsker å sette i produksjon, sier forskeren.

– Det har vært utfordrende …

– Ja, og det går på det som på engelsk heter “not in my backyard”. Man er ikke mot gruvedrift, men den må ikke foregå der hvor det oppstår ubehag. Og det er ikke til å unngå når man skal ta ut kobber.

Steinalder

Halfdan Carstens, geolog og redaktør for bransjepublikasjonen Geo365, mener Norge burde ta en større del av jobben med å fremskaffe de nødvendige mineralene som trengs til bærekraftig omstilling.

– Vi kommer alltid til å leve i steinalderen. Bruken av metaller og mineraler vil øke fordi befolkningen øker, forventningene til levestandard øker, og man vil ha mer elektrifisering og digitalisering, fastslår han.

Et av problemene med det grønne skiftet, mener Carstens, er at man trenger stadig mer sjeldne metaller fra steder der vi ikke har kontroll på om produksjonen holder de samme standardene som nordmenn er vant til å forholde seg til.

– Når miljøvernere argumenterer mot uttak av mineraler i Norge, er det greit nok i den forstand at det vil spare det norske miljøet for noe forurensning. Men det ville ikke vært verre enn de fleste mener at miljøet vil tåle. Ved å si nei i Norge legger vi byrden på andre land. Den produksjonen verden går glipp av i Norge, må erstattes fra steder der man hverken har kontroll på miljø eller arbeidsforhold, sier han.

Norge som foregangsland

I flere år har det blitt pratet om at det finnes store mineralverdier i havbunnen utenfor den norske kysten. I januar ble det kjent at forskere fra NTNU hadde påvist både gull, sølv, kobber og sink utenfor Svalbard. De mest optimistiske håper at det er verdier for hundrevis, kanskje tusenvis, av milliarder som venter oss på dypet.

Det er et stykke frem til regulær havbunnsgruvedrift kan komme i gang. Halfdan Carstens mener imidlertid at Norge har en viktig rolle å spille på tørt land før den tid.

– Norge er et foregangsland innen miljø, og dessuten er vi veldig flinke på utvinningsteknologi, noe oljeindustrien har hjulpet oss til å bli. Ved å involvere seg i gruvedrift, både på land og til havs, vil Norge kunne være med på å trekke utviklingen i riktig retning, gjennom utvikling av teknologi som er mer miljøvennlig. Man kan med stor sikkerhet si at det ikke er noe Kongo ville gjort. Vi har viljen, pengene og kompetansen. Derfor må vi gå foran og vise vei der få andre vil gjøre det. Denne rollen er mye viktigere enn volumene vi kan produsere, sier han.

Ikke overraskende er redaktøren og geologen positivt innstilt til prosjektet i Kvalsund.

– Nussir er veldig interessant. De har søkt om 150 millioner kroner i støtte fra Enova til å elektrifisere gruven, og da er vi tilbake til mitt poeng om teknologiutvikling: Dette ville aldri skjedd i Kongo, der arbeidskraften er for billig og mennesket for lite verdt. Her har man et godt eksempel på at norske bedriftsledere snur seg rundt og ser hvordan man kan ta dette et skritt videre. Det må jo være positivt i disse dager, når det er forbudt å slippe ut CO₂.

– Farlig avfall i sjøen

Et av hovedankepunktene mot gruvedriften i Kvalsund er at utbygger planlegger å deponere – eller dumpe – gruveavfallet i den nærliggende Repparfjorden. Dette kan komme til å drepe livet i fjorden og skade livssyklusen til fisk i et større område, mener motstanderne av prosjektet.

– Det er ikke tvil om at vi trenger metaller og mineraler, men det er viktig å huske at det er to kriser vi står i – en naturkrise og en klimakrise. Det er kun få land i verden som fortsatt tillater sjødeponi, og dette er land vi ikke nødvendigvis liker å sammenligne oss med. Vi mener prosjektet ikke burde fått de de tillatelsene det har fått, og ikke burde få starte opp, på grunn av konsekvensene for livet i fjorden og reindriftsnæringen i området, sier leder Silje Ask Lundberg i Naturvernforbundet.

Reindriften frykter å få næringsgrunnlaget ødelagt. Ifølge en rapport bestilt av Sametinget vil antallet reindriftsutøvere i det aktuelle området kunne bli halvert som følge av gruvedriften.

– Det er sjødeponiet vi er klart mest kritiske til. Men det er også andre utfordringer, fordi gruven skal ligge i et område som er viktig for reindriftsnæringen. Så Nussir er et prosjekt som ville hatt utfordringer knyttet til seg også om de ikke dumpet farlig avfall i sjøen, sier Lundberg.

Resirkulering

Generelt om skiftet bort fra fossil energi, og metallene som kreves til denne omstillingen, viser Lundberg til mer gjenbruk som en mulig løsning.

– Det vi mener er en særlig utfordring for mineralvirksomhet, er sirkulærtankegangen. Vi har allerede gamle landdeponier rundt omkring i landet som inneholder en rekke mineraler som ikke er utnyttet, fordi man ikke har tatt ut alle mineralforekomstene som finnes, sier hun.

Lundberg ber også om at man blir flinkere til å resirkulere metallene som benyttes i for eksempel elektronikk.

– Man kan ikke fortsette å tenke at man skal ta ut alt mulig. Man må få langt større fokus på å få tingene inn igjen i systemene. Her har vi kommet et stykke på vei, men det er fortsatt langt igjen, sier hun.

Naturverntoppen kjøper ikke argumentet om at man, gjennom å øke gruvedriften i Norge, kan bidra til å trekke hele næringen i en grønnere retning. Hun beskriver det som et “svakt argument”.

– Man kan ikke si at bare fordi noe gjøres dårlig et annet sted, så kan vi gjøre det litt mindre dårlig, sier hun.

– Feil planet

Øystein Rushfeldt i Nussir er imidlertid ikke i tvil om at kobberutvinning et viktig bidrag til at verden skal kunne bevege seg bort fra fossil energi.

– Dersom man skal redusere den fossile energibruken med 50 prosent, krever det mer enn en dobling av verdens fornybare energiproduksjon. Og for å lage fornybar energi trenger man kobber – absolutt alle fornybare energikilder må ha betydelige mengder kobber, mye mer enn energikildene man er vant med i dag, sier han.

Videre påpeker han at energien, når den er produsert, skal brukes – typisk i de kobberkrevende, elektriske bilene.

– Hvis man da ikke har kobberet som kreves til omstillingen, kan man ikke snakke om noen løsning på klimakrisen. Da har man ikke noen løsning – løsningen kan utelukkende realiseres ved at man fremskaffer kobberet og endel andre metaller. De som ikke vil ha økt kobberproduksjon, men som vil ha slutt på bruken av fossil energi og samtidig beholde en viss levestandard, de er på feil planet, sier han.

– Mange har en idé om at gruvedrift er noe man kan velge om man vil ha eller ikke, men det er ikke sånn verden henger sammen. De fleste samfunn i verden har et visst velferdsnivå, og dette velferdsnivået gir et tilsvarende forbruk av mineraler og metaller. Vi får ikke løst den største utfordringen mennesket står overfor om vi ikke har metall til det.

Vil bli “fyrtårn”

Gruvetoppen innrømmer at bransjen han representerer hittil har vært en del av problemet, i den forstand at mange gruver drives med diesel og leverer kull til energiproduksjon.

– Men om vi som bransje kan fremskaffe kobberet verden trenger på en måte som gir minst mulig fotavtrykk – intelligent, teknologidrevet og uten utslipp – da er vi en del av løsningen, sier han.

Med støtte fra Enova mener Rushfeldt at Nussir kan skape ringvirkninger i hele sektoren.

– Det at vi produserer noen titalls tusen tonn kobber ved full produksjon løser ikke verdensproblemene knyttet til forsyning av metall. Men det vi gjør for å bli verdens første utslippsfrie gruve kan gjøre oss til et fyrtårn i gruvebransjen, og for lovgivere i andre land. Dersom besøkende ser at dette fungerer, vil de forvente at gruver i sine hjemland også omstiller. Etter hvert vil det kunne føre til krav om dieselforbud, fordi man vet at det finnes alternativer. Sånn sett kan vi spille en rolle som er større enn oss selv.

Rushfeldt er også for resirkulering, men mener det ikke er i nærheten av å kunne dekke verdensbehovet. Han forteller at rundt en tredjedel av kobberet som brukes i verden stammer fra gjenvinning, mens to tredjedeler kommer fra gruver. At ikke andelen resirkulert er høyere skyldes ikke slurv eller vond vilje, men at kobberet som i dag gjenvinnes ble produsert i en tid da produksjonen var lavere.

– Mye er også fortsatt i bruk i samfunnet. Dermed er det mindre fra den perioden som kan gjenvinnes, sier han.

Vil ha dialog

Når det gjelder konflikten med reindriften, sier Rushfeldt at de ønsker å spille på lag.

– De skal være der samtidig som oss, og derfor har vi lagt opp til å bruke eksisterende industriområder nede ved fjorden – som ikke er reindriftsareal – samt lagt opp til underjordisk drift, som ikke kommer i konflikt med reindriften, og sjødeponi, sier han.

Sjødeponiløsningen forklarer han både med hensynet til reindriften, og miljøhensyn.

– Landdeponering har en rekke uheldige sider ved seg, spesielt faren for å få utlekking på land, noe man ikke får noe særlig av i sjøen. Man unngår dessuten de store katastrofene ved potensielle dambrudd, som vi har sett i blant annet Brasil, Canada og Spania, sier han.

– Vi mener at vi har gjort de teknologisk riktige valgene med hensyn til miljøet og reindriften, og er ikke i tvil om at reindriften kan fortsette som i dag. Vi ønsker dialog, og håper de vil komme tilbake til bordet så vi kan sitte sammen og finne løsninger.