<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Vil skille bærekraftige vinnere fra grønnvaskere

Stadig flere kritiserer ESG-begrepet for å være alt og ingenting på én gang. Men behovet for sammenlignbare data som viser hvordan selskaper påvirker omgivelsene, har aldri vært større.

På ESG-toppen: For mange, Elon Musk inkludert, kan det virke kontraintuitivt at Exxon Mobil figurerer topp ti på S&Ps ESG-indeks, mens Tesla ikke når opp. Her førstnevntes raffineri i Baytown, Texas. Foto: Mark Mulligan/AP/NTB
Næringsliv

Gjestekommentar: Joachim Nahem, administrerende direktør i Position Green Group

Joachim Nahem er partner og administrerende direktør i Position Green Group (tidligere The Governance Group), en totalleverandør av bærekrafttjenester i Skandinavia. Selskapet står blant annet bak rapporten Bærekraft på børs, som du kan lese mer om i dette nummeret av Kapital. Foto: Lise Åserud/Scanpix

“ESG er en scam,” skrev Elon Musk på Twitter etter at Tesla ble kastet ut av S&P 500s ESG-indeks tidligere i år. Elon Musk hevder at S&P har mistet all integritet og troverdighet når olje- og gassgiganten Exxon er rangert blant de ti beste ESG-aksjene i deres indeks, mens Tesla altså kastes ut. En alkymist som Musk er trolig den personen som mest sannsynlig både kan ha rett og ta feil på samme tid.

For de som har fulgt utviklingen i bærekraftrapportering de seneste 20 årene, kan det selvfølgelig se merkelig ut når oljeselskaper oppnår høyere ESG-rangeringer enn produsenter av elbiler, men det finnes minst to faktorer som påvirker denne problemstillingen: selskapenes rapportering av ESG-data og hvordan driften og produktene påvirker samfunnet.

Mer enn klima

ESG er under press fra flere hold: Sinte republikanere langer ut mot ESG som “woke” og har blitt en del av kulturkrigen i USA, mens finanstilsynet i Tyskland anklager DWS (datterselskap av Deutsche Bank) for grønnvasking av fondsprodukt. The Economist hevder at ESG er en eneste stor røre og at alt burde handle om E-en – miljø – og ikke de to andre bokstavene, som omfatter samfunnsansvar og eierstyring.

Det er liten tvil om at klimakrisen er en betydelig risiko for verden som vi kjenner den. Men klimatiltak som har en negativ innvirkning på økosystemer, menneskerettigheter eller korrupsjon er dømt til å mislykkes. Det hjelper lite at Tesla lager nullutslippsbiler hvis produksjonen og transporten er forurensende. Produksjon av batterier kan også medføre natur- og menneskerettighetsrisiko, ettersom det krever mineralutvinning, for eksempel fra koboltgruver i fattige afrikanske land. Ting henger sammen.

Nettopp derfor adresserer den omfattende planen fra EU – Green Deal – ikke bare klima når klassifiseringssystemet for bærekraftige økonomiske aktiviteter blir utarbeidet. For å være bærekraftig må en aktivitet være en sterk bidragsyter til minst ett miljømål, men samtidig ikke skade andre miljøområder eller bryte med standarder for menneskerettigheter og anti-korrupsjon.

Noen må betale

Etter anbefalinger knyttet til rapportering fra den såkalte Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD) har klimarisiko de siste årene blitt et vanlig tema i styrerommene. Mange sliter fortsatt med å kvantifisere effektene i ulike klimascenarioer, men kostnadene ved klimaforandringer blir stadig tydeligere for ledergrupper og styrer.

Hvordan skal selskapene planlegge for kostnader knyttet til økte karbonpriser, nye lavutslippsteknologier, endringer i kundepreferanser og nye klimakrav fra kapitalmarkedene? Uten å ha innsikt i hvordan disse endringene vil treffe selskapet, er det ikke mulig å ha god risikostyring og -planlegging.

Det bør ikke være oppsiktsvekkende for Elon Musk at selskaper som ikke har kontroll på risiko nedgraderes. At et selskap er “grønt” på ett område, gir ingen garanti for at det er “grønt” eller ansvarlig når det gjelder andre forhold.

Det bør ikke være oppsiktsvekkende for Elon Musk at selskaper som ikke har kontroll på risiko nedgraderes. At et selskap er ’grønt’ på ett område, gir ingen garanti for at det er ‘grønt’ eller ansvarlig når det gjelder andre forhold.
Administrerende direktør Joachim Nahem i Position Green

Et oppgjør med grønnvasking

På ett område har ESG-skeptikerne rett: Rapporteringen og kommunikasjonen rundt bærekraft er ofte basert på subjektive vurderinger og frivillige rapporteringsstandarder som gjør at egne produkter ser best mulig ut, mens det i praksis er vanskelig for utenforstående å ha en kvalifisert mening eller sammenligne med konkurrentene. Resultatet er en høyst betimelig diskusjon om grønnvasking.

Det er behov for standardisering, og dette bør være en prioritert oppgave for myndighetene. Heldigvis har det skjedd flere fremskritt for å gjøre rapporteringslandskapet mer ensartet, blant annet fra International Sustainability Standards Board (ISSB) og EU Corporate Sustainability Reporting Directive.

Forhåpentligvis vil vi i fremtiden ha færre obskure ESG-rapporteringsstandarder.