<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Den grønne generasjonskløften

Den unge generasjonen har tilsynelatende blitt sintere, i hvert fall når det gjelder klimaspørsmål. Men samtidig har verden for øvrig blitt mer pragmatisk i sitt forhold til olje og gass.

Sterkt engasjement: Det skapte nylig overskrifter da svenske Greta Thunberg ble arrestert av tysk politi i forbindelse med en klimaaksjon. Foto: Reuters/NTB
Næringsliv

Dagens samfunnsutvikling har tallrike likhetstrekk med 1960-tallet, påpeker analytiker og ABG Sundal Collier-partner Petter Haugen i denne utgaven av Kapital. Den gangen var det verdifundamentet for gjenreisningen etter andre verdenskrig, og etter hvert krigen i Vietnam, den oppvoksende generasjonen protesterte mot.

Haugen stiller seg spørsmålet om han selv ville vært en klimaaktivist dersom han var født noen tiår senere. Svaret finnes kanskje i hans egen fortid. Opprør er tross alt ikke unikt for hverken 1960- eller 2020-tallet – de fleste generasjoner har hatt et visst behov for å markere avstand til sine opphav.

For undertegnedes samtidige ga dette utslag i posete, lavthengende bukser, synlig undertøy og nedtråkkede bukseben. Forsøksvis ble motkultur født i de fattige, svarte områdene på Østkysten av USA adaptert i et relativt privilegert, blendahvitt hverdagsliv på Oslos vestkant. Dette skjedde uavhengig av at det stort sett ikke var så mye å klage over. Som låtskriver Arne Schau-Knudsen formulerte det rundt årtusenskiftet:

“De hater staten, de hater styresmaktene/Jeg syns Bondevik er kjip, men bli’kke ordentlig rasende for det.”

Dagens ungdom fremstår tidvis som rasende. De har funnet en sak det oppleves meningsfullt å kjempe for, eller rettere sagt mot. Nylig ble den mest prominente representanten for den grønne generasjonen, Greta Thunberg, arrestert under en demonstrasjon mot kullkraft i Tyskland. Her hjemme har sterke virkemidler har blitt tatt i bruk, med kasting av maling, lim og retorikk på kanten av det akseptable.

Man kan selvsagt spørre seg om slikt virker mot sin hensikt, og om middelet har blitt viktigere enn målet. Men de underliggende drivkreftene er universelle – et ønske om endring, testing av grenser, en jakt etter følelsen av å gjøre noe viktig og være en del av noe større enn seg selv.

Sett i lys av dette er det interessant å observere at debatten i foreldregenerasjonens del av verden, spesielt knyttet til energi, har blitt mer pragmatisk, noe som bekreftes av konserndirektør Irene Rummelhoff i Equinor. Dagens krig har bidratt til en dreiing i mindre idealistisk retning – det er avdekket et udiskutabelt og sårbart behov for kraft, noe som gjør at Europa kappes etter norsk gass.

Kraftspørsmålet er også aktuelt her hjemme. Statnetts prognoser viser at Norge vil få kraftunderskudd i nær fremtid. Dette tvinger frem en debatt blant annet om hvordan vi skal få mer kraft – kanskje kan den omstridte atomkraften bli et spiselig alternativ, og hva vi vil bruke kraften vi har til i en knapphetssituasjon – grønne nyvinninger eller forgrønning av det eksisterende. Energiomstillingen er kompleks, det er vanskelig å finne fasitsvar, erkjennelsen er større av at vi må ta i bruk alle verktøyene i kassen.

Så får vi se hva som skjer når generasjonen til Thunberg, som nylig fylte 20, tar over verden. Da bør fremtidens fornybare løsninger ha kommet betraktelig lenger, sammen med utbygging av tilhørende infrastruktur. Og kanskje har det skjedd noe i hodene. Følelsen Petter Haugen sitter med er neppe unik – verden var mer sort-hvitt da man var yngre.

Anders Park Framstad, utgaveansvarlig Kapital Energi & olje