Europas nye gassdronning

– Equinor og Norge ble nok tatt litt for gitt i Europa i en periode. Vi har vært en stabil og forutsigbar leverandør i alle år og skapt lite problemer. Jeg tror de setter større pris på det nå, sier konserndirektør Irene Rummelhoff i Equinor til Kapital.

Det heter seg at mye kan skje på et år, og sjelden har det vært mer sant enn i året vi nettopp har lagt bak oss. Ikke før hadde den verste virusfrykten begynt å avta, før den russiske invasjonen av Ukraina var et faktum. Samtidig står verden overfor en omfattende omlegging av det globale energisystemet. I sum har dette gitt store omveltninger i de europeiske energimarkedene, noe som igjen preger Norges forhold til våre naboer på kontinentet.

Rummelhoff befinner seg i stormens øye. Som konserndirektør for forretningsområdet Markedsføring, midtstrøm og prosessering (MMP) i Equinor, og dermed leder for den delen av selskapets virksomhet som er i direkte kontakt med markedene, møter hun stadig andre industriaktører og de viktigste politikerne i Brussel, London og Washington. Formelt som representant for selskapet, men også som representant for nasjonen Norge. Og nå er det sånn at de høye damer og herrer kappes om å sikre seg norsk energi.

Det er ikke tvil om at Norges og Equinors posisjon er betydelig styrket, forteller Rummelhoff. Norsk olje har blitt mye viktigere etter at det ble innført sanksjoner mot Russland, og Norge har etter hvert også blitt en betydelig eksportør av strøm. Men aller viktigst er rollen som den største leverandøren av gass til Europa.

– Vi har alltid vært lillebror bak Gazprom, men da russisk gass forsvant, ble vi størst over natten, og det betyr jo at vi blir invitert inn i mange diskusjoner og har en sterk stemme. Så er det opp til oss å bruke den fornuftig, sier Equinor-toppen.

En mer pragmatisk verden

Der det kun for få år siden ble stilt spørsmål ved gassens rolle i fremtidens energisystem, opplever Rummelhoff nå at debatten har blitt tydelig mer pragmatisk. Problemstillingen knyttet til om gass vil være et viktig hjelpemiddel på veien mot en mer fornybar verden, virker å være lagt død.

– Ja, jeg tror det er fair å si. Vi ser at det er veldig stor etterspørsel etter gass på kort sikt som følge av at den russiske gassen har forsvunnet. Men jeg tror også flere erkjenner at gasskraftverk, som er veldig fleksible, er gode å ha i reserve når det ikke blåser og ikke er sol. Tradisjonelt har det vært kullkraftverk og atomkraftverk som har hatt denne rollen, men disse er nå i ferd med å bli faset ut, og vi har ennå ikke sett noe stort gjennombrudd i batterikapasitet. I tillegg har forståelsen for at det går an å dekarbonisere gassen blitt større.

Rummelhoff forteller at også energisikkerhet og forutsigbare gassleveranser har økt i verdi etter krigens utbrudd. I tidligere tider ble norsk gass solgt på lange kontrakter, men etter hvert som gassmarkedet utviklet seg og ble mer likvid, ble dette faset ut. Nå har trenden snudd igjen. Blant annet kunne Equinor annonsere en tiårig avtale med Polen i fjor.

– Det er stor etterspørsel etter langsiktige kontrakter, spesielt jo lenger øst man kommer i Europa. Der setter man mer og mer pris på sikkerheten, noe som ikke er unaturlig, ettersom de tidligere var veldig avhengige av russisk gass, sier hun.

Stort sett er kundene takknemlige. Men samtidig er det nok noen som smiler stivt og mener vi har skodd oss i overkant godt i en situasjon der fabrikker og smelteverk har måttet stenge ned i Europa. På kontinentet har utfordringene for både bedrifter og privatpersoner vært av en sånn målestokk at den norske strømprisdebatten blir liten i forhold, påpeker Rummelhoff.

– Det er ikke sånn at de hiver egg på meg fordi vi tjener så mye penger, men det kommer av og til noen hint om at de synes vi tjener uforholdsmessig mye på dette. Likevel er de veldig interessert i å snakke med oss, ettersom vi er et av få selskaper som virkelig kan bidra med å sikre energileveranser på kort sikt.

Mektigst i næringslivet

I takt med at Norges og Equinors posisjon i Europa er styrket, har tilsvarende skjedd med Rummelhoffs status – i den grad at Kapital i høst kåret henne til næringslivets mektigste kvinne (se undersak). Sett fra utsiden er det ikke alltid så lett å bli klok på hva som faktisk faller inn under de ulike Equinor-ledernes ansvarsområder, men enkelt forklart starter Rummelhoffs ansvar der oljen og gassen forlater plattformene og ender med pengeinnkrevning. 

Mellom disse ytterpunktene finnes en mangslungen virksomhet som blant annet består av raffinering og prosessering (og dermed ansvar for anlegg som Kårstø, Kollsnes, Mongstad, Melkøya, Tjeldbergodden), transport i rør og på skip (Equinor har til enhver tid rundt 100 skip i aktivitet), samt hele den kommersielle biten (kundekontakt, salg, fakturering og oppgjør), for å nevne noe. 

I tillegg leder Rummelhoff Equinors dekarboniseringsvirksomhet, som inkluderer satsningen på hydrogen, karbonfangst og -lagring. Hun har ansvar for omtrent 3.400 ansatte, deres sikkerhet og sikkerheten til vital infrastruktur. For å sette det hele i perspektiv – over en tredjedel av den samlede inntektsstrømmen fra norsk internasjonal handel går gjennom Rummelhoffs virksomhetsområde.

Skapte debatt

Dette har naturlig nok ført med seg ekstra oppmerksomhet også rundt Rummelhoff selv – på godt og vondt. Blant annet skapte det bølger da hun, under energikonferansen ONS i fjor høst, uttalte seg om investeringsnivået i olje og gass – eller snarere mangel på investeringer. 

– Poenget jeg prøvde å få frem, er at det i en lengre periode har blitt underinvestert i energiproduksjon globalt, både i olje og gass og i fornybart, sett i forhold til det fremtidige energibehovet. Derfor går vi inn i en periode hvor vi kan risikere at verden har for lite energi. Når vi i tillegg ser at russerne bruker energi som våpen, er det noe jeg er bekymret for, sier hun i dag.

Utspillet var ikke spesielt kontroversielt i seg selv, men førte til debatt. Spesielt en bisetning, som ble tolket til at hun la ansvaret hos politikere og deres retorikk, ble slått stort opp. Rummelhoff stikker ikke under en stol at hun synes det er ubehagelig når debattklimaet hardner til. Og sitatet som startet debatten, mener hun ble tatt ut av kontekst. Det som ble utelatt, var en presisering om at hovedårsaken til de begrensede investeringene er lave priser.

– Jeg synes det er synd at folk misforstår det som var poenget mitt, og skuffende at noen som ikke engang var til stede skrev artikler om det. Men det dummeste er at både jeg og andre potensielt blir “skuggeredde”. Jeg er en person som ønsker å være til stede, være åpen og føre dialog. Vi risikerer imidlertid at folk ikke tør si noe annet i paneldebatter enn det som står i manus, og da blir det veldig kjedelig.

Første fornybarsjef

Kanskje har de sterke reaksjonene sammenheng med at mange fortsatt tenker på Rummelhoff som Equinors første fornybarsjef. På mange måter ble hun i 2015 et av ansiktene i selskapets transformasjon fra oljeselskap til energiselskap, stadfestet ved navneskiftet fra Statoil til Equinor noen år senere. Ifølge Teknisk Ukeblad var hennes reaksjon, idet tidligere konsernsjef Eldar Sætre spurte henne om å lede nyvinningen Nye energiløsninger, “tror du jeg er grønn nok da?”

– Jeg var litt overrasket da jeg ble spurt om å være den første fornybarsjefen, for jeg hadde begrenset erfaring og ikke så veldig stor kjennskap til området. Men som jeg har sagt mange ganger siden – når man først begynner å lære mer, er det enkelt å la seg begeistre. Mulighetsrommet er enormt, og man føler at man er en del av noe som er veldig, veldig viktig, sier hun.

Denne begeistringen er tatt videre i arbeidet med dekarbonisering. Rummelhoff snakker gjerne om gevinstene man kan oppnå ved å erstatte kull, ved og parafin med gass, og forteller engasjert om hvordan bruk av flytende petroleumsgass til matlagning har spart både liv og miljø i stor skala i India.

– Vi har et 1,5 gradersscenario, i likhet med Det internasjonale energibyrået, og selv der er det fortsatt olje og gass i miksen i 2050. Men på det tidspunktet vil vi ha mye karbonfangst og -lagring, og kan dermed oppnå negative utslipp, sier hun.

Håper på gjennombrudd

Det er selvsagt ikke alle som mener det Equinor holder på med er godt nok. Kort tid før dette intervjuet fant sted, ble åtte klimaaktivister pågrepet i forbindelse med et av selskapets arrangementer. Rummelhoff påpeker imidlertid at energiomstillingen er kompleks – det er umulig å endre hele energisystemet over natten. Hun viser til at det hadde trengtes 27.000 vindmøller for å matche energien som går gjennom prosessanlegget på Kårstø, og at én last med flytende naturgass fra Snøhvit-feltet tilsvarer årsproduksjonen fra den store vindparken Sheringham Shoal utenfor Storbritannia.

– Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke tror på fornybart – jeg er en stor forkjemper for det og var tross alt sentral i å bygge dette opp i Equinor – men det er for å illustrere at gass og olje er utrolig effektive energikilder. De er lette å transportere og har høy energitetthet. Jeg skulle ønske at det var lettere å erstatte dem enn det er, sier hun.

I de bredere kretser virker det å være større erkjennelse av dette. EU har konkludert med at det ikke vil bli produsert nok fornybar kraft til å dekke behovet frem mot midten av århundret, og nå snakkes det i stadig større grad om gass, karbonfangst og -lagring igjen. I høst var også den profilerte Bellona-lederen Frederic Hauge ute og fremsnakket såkalt blått hydrogen – hydrogen som stammer fra dekarboniserte fossile kilder.

Nylig annonserte Equinor planene for bygging av en ny verdikjede fra Norge til Tyskland, som selskapet håper kan være et gjennombrudd innen hydrogen, karbonfangst og -lagring. Sammen med RWE sees det på muligheten for å bygge hydrogenklare gasskraftverk i Tyskland. De skal kunne drives med norsk hydrogen så snart produksjon i Norge og ny rørledning for transport er på plass. Selskapet planlegger også et eget rør fra kontinentet til Norge hvor tanken er å frakte CO₂ fra europeisk industri for permanent lagring på norsk sokkel.

– Om det er noe godt som har kommet ut av denne energikrisen, så er det større grad av pragmatisme og en forståelse for at vi må bruke alle de teknologiene vi har tilgjengelig. For det var litt svarthvitt i en periode, for to–tre år siden var det ut med fossilt og inn med fornybart. Men nå merker jeg veldig tydelig at det er en større erkjennelse av at vi trenger alle løsningene, og da er hydrogen, karbonfangst og -lagring en stor del av det, sier Rummelhoff.