Kronikk: Dag A.D. Messelt, sustainAX
Med nye regelverk som skal forhindre #grønnvasking og #sosialvasking, samt kontroller utført av regulerende myndigheter, har en rekke kapitalforvaltere valgt å senke bærekraftambisjonene for mange av sine fond. De har fått kalde føtter, i frykt for å ha lovet for mye på bærekraftsiden. Er dette et problem for den ønskede økningen av fokus på bærekraft? Antageligvis ikke, da disse fondene ikke var så bærekraftige som det ble hevdet. I endel tilfeller har det faktisk vært snakk om grønnvasking.
Årsaken til at nedgraderingene har skjedd så fort, og i så massivt omfang, er innføringen av Offentliggjøringsforordningen (SFDR) og de medfølgende regulatoriske tekniske standardene (RTS) i Europa. Her stilles det strenge krav til informasjon, knyttet til hva man hevder på bærekraftsiden. Jo mer bærekraftige man hevder fondene er, jo flere krav må man tilfredsstille, og jo mer må man informere om.
Utfordrende definisjon
Og det er her skoen trykker. Definisjonen av bærekraftige investeringer har blitt kraftig snevret inn, men samtidig er det opp til kapitalforvalterne å definere uttrykket innenfor de nye rammene. Retningslinjene fra EU og regulatoren ESMA har dessverre gitt rom for tolkning og usikkerhet. Man har blitt redd for at ens egen definisjon av bærekraftige investeringer ikke holder mål, og for å bli beskyldt for grønn- og sosialvasking. Samtidig innrømmer man indirekte at praksis frem til nå kanskje har vært å dra strikken litt langt.
ESMAs Call for Evidence for Greenwashing hjelper ikke. De har bedt om eksempler på mulig grønnvasking. Den opprinnelige fristen den 10. januar ble forlenget til 16. januar, og det skal bli veldig spennende å se hva de får inn og hvordan de konkluderer. Alle kunne komme med innspill, og det var helt åpent for å rapportere for eksempel konkurrenters metodologi. Man kan også se hvordan ikke-statlige organisasjoner og interesseorganisasjoner har funnet frem det tunge artilleriet. I denne sammenhengen kan man ta med at det norske Forbrukertilsynet har sagt at kanskje ingenting kan kalles bærekraftig, da dokumentasjonskravene de stiller er så strenge at man som hovedregel ikke vil oppfylle dem. Det er mye strengere enn definisjonen til SFDR.
Det er ikke overraskende at mange kapitalforvaltere har blitt litt forsiktigere når man ser innføringen av SFDR RTS (også omtalt som SFDR Level 2) i samband med ESMAs Call for Evidence. ESMAs timing er nok ikke tilfeldig. Selv vi hos sustainAX har anbefalt våre kapitalforvalterkunder å utvise aktsomhet og ikke love mer enn de kan levere med føttene trygt plantet på bakken.
Datatilgang er en annen usikkerhet
Det kreves en god del data for å kunne vise at bærekraftige investeringer ikke bare bidrar positivt til utvalgte miljømål eller sosiale mål, men også at de ikke er til stor skade for andre slike mål. Dette er et spesifikt krav. Mye av de nødvendige dataene skal komme fra virksomhetene, men de har ennå ikke krav om å rapportere dette. Det kommer først i 2027 for små virksomheter og noe tidligere for større virksomheter. Man får lov til å basere seg på estimerte data, men siden leverandørene har ganske store sprik for samme investeringsobjekt, er det mange som er forsiktige her.
Tiden hvor man med noen enkle markedsføringstekster kunne komme med bærekraftpåstander for et investeringsprodukt er med andre ord forbi. Dette er en stor utfordring spesielt for mindre kapitalforvaltere, med manglende interne ressurser og reell forståelse av hva og hvor mye dette krever. Jo mindre ressurser de har internt, jo større risiko for å trå feil. De må med andre ord kjøpe eksterne tjenester og data som koster. Etter en rask gjennomgang av fondsprospekter og websider for noen mindre norske forvaltere, er vi bekymret for hvordan de skal greie å håndtere SFDR og unngå grønn- og sosialvasking. Noe som er mer overraskende, er at vi også ser dette hos mindre forvaltere i Sverige, hvor SFDR RTS allerede er trådt i kraft.
Det ble en falsk sovepute at Finansdepartementet i Norge utsatte innføringen av SFDR til 2023, mot forventet i slutten av 2022, da det ble innført 1. januar i år med veldig kort varsel på 12 dager. Heldige var de som hadde bestemt seg å følge SFDR på frivillig basis, slik det var anbefalt. I Norge er bare SFDR Level 1 innført – det vil si uten detaljer om hvordan man skal gjøre det som forordningen krever, men det er samme krav uansett. Og ettersom man merkelig nok overser SFDR RTS, blir det som om man i realiteten sier at man aksepterer kommunikasjon fra forvalterne angående bærekraft uten å kreve at de tar hensyn til de gode presiseringer og maler som SFDR RTS byr på. SFDR RTS vil også snart innføres i Norge, derfor vil 2023 by på mye arbeid på dette området. Og for all del, hver dag som går uten at man tar tak i dette kan man fort angre på!
Har lykkes så langt
Med innføringen av Offentliggjøringsforordningen har man allerede lykkes med å få kapitalforvaltere til å tenke seg om, flere har tatt ned ambisjonene til et nivå som antageligvis er nærmere det de virkelig leverer. Derigjennom har de senket risikoen for grønnvasking. Det er eksakt det SFDR har som mål, og det som har skjedd, har vært et sterkt signal til både kapitalforvalterne og regulerende myndigheter. Når hele SFDR RTS innføres i Norge, vil det bli interessant å se om vi vil se en ny bølge med “nedgraderinger” av bærekraftambisjoner for finansielle produkter.
Det er viktig at virksomhetene man investerer i slutter å grønnvaske og sosialvaske i sin kommunikasjon, spesielt når de snakker om bidrag til FNs bærekraftmål, men også generelt. På dette området er det en stor jobb å gjøre, det er jo tross alt her informasjonen til kapitalforvaltere skal komme ifra. Som aktive ESG-analytikere ser vi endel kommunikasjon fra virksomhetene angående bærekraft som helt klart er grønnvasking.
