Er ambisjonen om oppbevaring til “evig tid” realistisk?

Regjeringen sparte ikke på de store ordene da det nye fjellanlegget til Arkivverket og Nasjonalbiblioteket ble innviet 31. januar i Mo i Rana. Der skal arkivene bevares til “evig tid”, som det sto i pressemeldingen. Noe kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen fulgte opp under innvielsesseremonien: “Her vil viktige deler av historien vår bli bevart fjellstøtt inn i evigheten.”

Og det er i sannhet et imponerende anlegg med et magasin på ikke mindre enn 110.000 hyllemeter for oppbevaring av fysisk arkivmateriale, samt et komplett digitalt sikringslager.

Datahukommelsen blir senil

Men er ambisjonen om oppbevaring til “evig tid” realistisk?

Ikke uten videre. Digitale lagringsmedier blir nemlig senile. De kan nok holde i noen år, men degenereres etter hvert. Det gjelder både de lagringsmedier du har privat, og de som disponeres av de store datasentrene.

Lagringsmediene forringes med tiden så deler av tekst og bilder forsvinner, hele seksjoner blir borte, eller mediet blir helt uleselig.

Det skjer på grunn av mekanisk/kjemisk degenerering av materialet i lagringsmediet, påvirkning fra atmosfæren, uhell eller avmagnetisering, for å nevne noe.

Ekspertene kan ikke si helt sikkert hvor fort dataminnene blir rammet av alderssløvhet i praksis. For ingen av de moderne datalagringsmediene har eksistert i mer enn drøye 50 år.

Men det har naturligvis vært forsket en hel del på saken med all verdens simuleringer. Og i september 2022 kom det amerikanske National Institute of Standards and Technology (NIST) med en standard der de angir sikker holdbarhet. Den heter IR 8387 Digital Evidence Preservation.

Sjekk tabellen. Overrasket over hvor fort de digitale lagringsmediene forringes? Det ble i alle fall denne skribent.

Nevnte standard retter seg egentlig mot behovene som rettsvesenet har for digital sikring og bevaring av bevis, men den gir interessant informasjon også for andre som satser på digital lagring.

Blant “disse andre” finner vi naturligvis Arkivverket og Nasjonalbiblioteket, men også aksjeselskaper, som det jo finnes over 200.000 av i Norge.

I aksjeloven § 6-29 står det nemlig om styreprotokoller: “Protokollen skal oppbevares i hele selskapets levetid.” Og av § 16-10 fremgår det at styret skal sørge for at selskapsdokumentasjonen oppbevares hele ti år etter at selskapet er oppløst.

Da det i 2017 ble åpnet i aksjeloven § 1-6 for å sidestille fysisk og elektronisk dokumentasjon der loven har krav om skriftlighet, noe svært mange ASer har benyttet seg av, ble naturligvis holdbarheten av elektroniske lagringsmedier svært viktig. Ikke minst fordi loven også krever at de oppbevarte dokumenter hele tiden skal være være leselige. 

Nesten alt nytt har vist seg dårlig

Det er ikke bare datateknologien som byr på dårlige lagringsegenskaper. Som du ser av tabellen, er nesten alt som er oppfunnet de siste 100 årene for lagring av tekst, lyd og bilde lite bestandig.

Noe av dette har du nok merket selv, for eksempel med gamle fargefotos som først blir rødlige og så nesten fargeløse. Og du har erfart at ny teknologi kommer og gjør gamle minner vanskelig tilgjengelige, også på grunn av formatendringer. Du har rett og slett ikke virksomt utstyr så du får spilt av dine eller dine foreldres super 8-filmer, gamle lydbånd eller videokassetter med gode, gamle minner.

I dag er det en rekke tilbydere av utstyr og tjenester så du kan få alt det gamle overført til digitale medier, men disse har altså også sterkt begrenset levetid.

Om bevaring av den norske kulturarven

Er det da så farlig om dine og våre etterkommere ikke får adgang til alt vi har gjort og vet og kan?

Denne skribent vil si seg 100 prosent enig med Trettebergstuen da hun sa: “Historien skal oppbevares for at vi skal bli klokere og lære av og med den.”

Det mente også i høy grad den assyriske kongen Ashurbanipal. I det 7. århundre f.Kr. opprettet han et kjempemessig bibliotek med leirtavler og papyrusruller. Papyrusrullene ble ødelagt av brann, men over 31.000 fragmenter fra over 6.000 større leirtavler er bevart. Der har de skriftlærde med sirlig kileskrift – i tillegg til å gjengi Ashurbanipals bragder – skrevet ned blant annet lover, religiøse tekster, regnskap, korrespondanse med fremmede stater, dikt, sagn, oppskrifter og tekniske anvisninger.

Blant de mest berømte tavlene i Ashurbanipals bibliotek er de som inneholder sagnet om Gilgamesh. Det stammer opprinnelig fra ca. 2.100 f.Kr., og beretter blant annet historien om Noahs ark.

Men nå som vi vet at det bare er informasjon på stein- og leirtavler som bevares “til evig tid”; hva da med Arkivverket og Nasjonalbiblioteket som satser mye på digital oppbevaring?

Vi kontaktet avdelingsdirektør Kurt Remi Ahlquist ved Arkivverket om saken. Han kunne berolige oss med at de naturligvis har vært klar over de fysiske begrensningene til digitale lagringsmedier, noe som er ekstra aktuelt for dem, ettersom dataene ikke skal ligge i ro, men være søkbare og tilgjengelige for allmennheten.

De omgår det fysiske holdbarhetsproblemet ved en blanding av tekniske og manuelle kvalitetssikringstiltak. For det første har de tre parallelle lagre for alle digitale data; ett i Oslo, ett på Tynset pluss et sikringslager. Disse lagrene har optimale fysiske betingelser for slik lagring. For det andre sørger de for fullstendig kopiering over til nye fysiske lagringsenheter hvert 7. til 8. år. Og for det tredje kjører de et kvalitetssikringsopplegg der de sjekker at det som er kopiert over speiler nøyaktig kilden det ble kopiert fra.

Dette høres betryggende ut. I alle fall så lenge det bevilges penger til driften.

Fint opplegg. Men muligens litt for komplisert når du skal la dine etterkommere få glede av dine erfaringer og nedtegnelser? Du kan naturligvis beskrive i testamentet at det skal tas sikkerhetskopier hvert tiende år i all evighet. Men er det ikke egentlig tryggere og kulere å gjøre dine nedtegnelser på tavler i brent leire eller risse dem inn på flate steiner?