Tekst: Knut A. Magnussen, DNB Markets
I de fleste land kom det raskt på plass store hjelpepakker, både i form av lån, men også økte overføringer. Myndighetene følte antakelig et spesielt ansvar siden det var offentlige restriksjoner som slo ut mye av aktiviteten. I tillegg fryktet man trolig at det uten tiltak ville kunne ende med en langvarig nedgangskonjunktur, gjerne omtalt som depresjon. Finanspolitikken fikk dessuten en viktigere rolle under koronakrisen siden pengepolitikken denne gang hadde lite å bidra med i form av rentekutt.
Nye gjeldsrekorder?
Tiltak i form av lån og utsettelse av skatt vil i utgangspunktet bare forskyve underskuddet i offentlig sektor, mens direkte tilskudd, som økt ledighetstrygd og kontantstøtte til bedrifter, vil øke de offentlige underskuddene umiddelbart. Så langt ser gjeldsraten i USA ut til å kunne øke med rundt 20 prosentpoeng dette året, ifølge IMF. For land som Tyskland og Storbritannia anslås en oppgang på rundt 10 prosentpoeng. For alle landene kan økningen vise seg å bli enda høyere, ettersom det stadig kommer nye stimulansepakker. I USA vil gjelden i prosent av BNP kunne sette nye «all time high», og slå den 75 år gamle rekorden på 112 prosent.
Etter hvert som vi legger den akutte krisen bak oss, vil oppmerksomheten rettes mot hvordan den høye gjelden skal finansieres. En mulighet er åpenbart å øke skattene. Mange land vil antakelig kvie seg for å ty til dette virkemiddelet fordi det kan svekke konkurranseposisjonen og har samfunnsøkonomiske kostnader. Et alternativ vil være å stimulere den økonomiske veksten og samtidig holde rentene lave. Greier man å få budsjettene tilbake i balanse og samtidig holde finansieringsrenten lavere enn nominell BNP-vekst, vil gjeldsraten avta over tid. Da vil det ikke være behov for økte skatter.
ECB med nær doble rammer
Det er antakelig enklere å holde de lange statsrentene nede enn å løfte den potensielle BNP-veksten. Så langt har man fått god hjelp fra sentralbankene til å holde rentene lave. Først ble alle styringsrenter satt raskt ned til null, eller nær null, i de landene som hadde positive renter før krisen. Deretter startet de toneangivende sentralbankene å kjøpe store mengder verdipapirer, herunder statsobligasjoner. I USA har Fed økt sin balanse med nesten 3.000 milliarder dollar på under tre måneder. Mer enn halvparten av denne helt usedvanlig sterke oppgangen har gått til kjøp av statsobligasjoner.
Sentralbankenes politikk har først og fremst vært rettet inn mot å få finansmarkedene til å fungere bedre. Politikken ser ut til å ha virket godt. Aksjemarkedet snudde allerede 23. mars og har siden vært i oppgang, mens kredittpåslagene har avtatt. Forbedringen har ført til at Fed har skalert ned sine kjøp vesentlig. En mer markert nedjustering av kjøpene kan føre til at de lange rentene begynner å stige, og dermed øker den finansielle belastningen i offentlig sektor.
Det synes derfor mer aktuelt at sentralbankene viderefører verdipapirkjøp for å sikre at rentene holder seg lave. I så måte var det interessant at ECB nylig nesten doblet rammen for sine kjøp av verdipapirer til 1.350 milliarder euro. Så lenge lave lange renter støtter opp om pengepolitikkens målsettinger, typisk stabil inflasjon, vil vedvarende kjøp være uproblematisk. Det er heller ikke usannsynlig at vestlige sentralbanker får eksplisitte mål knyttet til nivået på de lange rentene, såkalt «yield curve control». Bank of Japan har helt siden 2016 hatt som mål å holde 10-års statsrente nær null.
