Toppsjef Kristin Harila ble tinderangler

– Jeg har hatt noen dødsfall i nær familie. Da får du en påminnelse om virkeligheten; hva tid og liv er, og at alt er begrenset. Derfor er det viktig å bruke tiden på noe du brenner for og har lyst å gjøre. Jeg er på mange måter en utbryter, som liker å forstyrre tradisjonelle forventninger. Jeg vil det vanvittige, det umulige og det skjønne. Kall det gjerne eventyr, og eventyrere har ofte en manglende respekt for elementene. Tid har også noe å gjøre med perioder i ens liv. På de korte årene jeg har levd har jeg hatt mange ulike liv. Alt fra å være traktorkjører, profesjonell langrennsløper og fengselsbetjent, til toppleder og nå tindebestiger.

– Hva bruker du tid på?

– Utfordringer. Løse umulige oppgaver. Det hender jeg spør meg selv: Hvorfor kan jeg ikke velge et enklere liv? Hvorfor må jeg alltid velge det vanskeligste? Jeg liker også å skape, og at det blir resultater av det man gjør. For tiden bruker jeg mye tid på å legge på meg nok kilo, og finne flere sponsorer til mitt prosjekt.

– Er tid penger?

– Penger gir frihet. Har man prioritert og brukt tiden sin godt, er jo penger ofte resultatet. Penger betyr derimot ikke tid. Det er umulig å bruke penger for å skaffe seg mer tid.

Må ha umulige utfordringer

Kristin Harila hoppet av topplederjobben i Skeidar våren 2019 for å følge drømmen. I mai 2021 satte hun verdensrekord, og ble den raskeste kvinnen noensinne fra toppen av Mount Everest (8.848 m.o.h.) til toppen av Lhotse (8.516 m.o.h.) på 11 timer og 59 minutter. Med en ukuelig viljekraft og et mot som aldri blir borte begynner hun på sine reiser. Ved å begynne blir det umulige mulig. Nå er neste mål å bestige alle 14 fjelltopper over 8.000 meter på under seks måneder.

– Hvordan var coronatiden?

– Det var veldig rart. Jeg var to måneder i Nepal høsten 2019. Deretter dro jeg til Argentina. Jeg kom hjem idet pandemien startet. Jeg fikk en tur over Finnmarksvidda på ski før det ble bråstopp. Jeg tenkte: Ok, hva gjør jeg nå? Jeg har sagt opp jobben for å reise. Det går ikke. Da var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Ta det som en god treningsperiode. Selv om virkeligheten kan synes pessimistisk, kan jo jeg være det motsatte?

– Hvorfor vil du bruke tid på ekstreme situasjoner? Hva handler det om?

– Jeg får sjelefred i naturen og på denne type turer. Det har også kanskje noe med å ha en genuin nysgjerrighet på livet. Å gå inn med et åpent blikk og et åpent sinn. Ikke minst utnytte det potensialet du har i deg. Børge Ousland sa at mestringsfølelse er en undervurdert drivkraft i alle. At vi mennesker liker å bli gode til noe. Klare vanskelige utfordringer, og få anerkjennelse for et godt stykke arbeid. For å lykkes må du tro på deg selv, tro på at det du gjør er riktig.

– Hva fikk deg til å slutte i jobben som toppleder i Skeidar?

– Jaget etter å bestige disse fjellene begynte allerede i 2015. Plutselig vant jeg en tur til Kilimanjaro. Da jeg nådde toppen, hadde jeg tidvis mistet synet, kastet opp og med et hode som holdt på å eksplodere, men det var noe med disse fjellene. Denne følelsen av enkelhet og å være fri. For omverdenen var det nok underlig at jeg sa opp en veldig godt betalt stilling for å gå til ingenting, men jeg måtte gjøre noe annet med livet mitt. Man kan ikke bruke sin dyrebare tid på ting man ikke har lyst til eller ikke er tilfreds med. Jeg begynte også å miste trua på det jeg gjorde i Skeidar. Om du jobber 70 timer i uka etter planer og planene hele tiden skrotes, gir man til slutt opp. Jeg følte jeg stanget hodet i veggen hele tiden og ikke oppnådde de ønskede resultatene.

– Brukte du tiden din feil?

– Det får andre bedømme. Jeg begynte i Skeidar i 2013 og overtok butikken i Tromsø som 27-åring. Den gang tapte selskapet 5,5 millioner kroner. I løpet av tre år og ekstrem jobbing snudde vi virksomheten. I 2016 var resultatet rett under fire millioner. Det er enklere å få resultater når du styrer din egen “lille” skute. Da brydde jeg meg heller ikke så mye om hva søringene sa. Deretter begynte jeg sentralt og jobbet med alle avdelingene, før jeg avanserte til kjedesjef for hele konsernet. Etter som tiden gikk ble jeg mer og mer uenig i enkelte strategier, derfor ble det lettere å ta beslutningen om å slutte.

– Hvordan var tiden da du gikk ut til intet?

– Både og. Det var en kjempestor sorg, fordi Skeidar var hjertebarnet mitt. Jeg var 27 år da jeg begynte og hadde i mange år jobbet tett med Morten Andresen, faren til Martin, som bygget opp selskapet. Jeg hadde også tillit i selskapet. Det var livet mitt døgnet rundt. Nå er det disse høye fjellene, som jeg har skjønt at jeg er god på etter å ha satt verdensrekord, som jeg bryr meg mest om. Jeg synes dessuten likestilling er kommet veldig kort på mange områder. I dette miljøet er det nesten bare menn. Det ga meg motivasjonen til et mye høyere mål. Har du sett Netflix-filmen “14 Peaks. Nothing is impossible”? Nepaleseren Nimsdai satte verdensrekord ved å ta alle verdens høyeste fjell, det er 14 av dem, på seks måneder og seks dager. Den forrige rekorden var på hele syv år. Nå skal jeg vise at det er mulig for en jente å klare det samme, forhåpentligvis på kortere tid.

– Hva er kostnadene på et slikt prosjekt?

– Dette er kostbart. Budsjettet er på rundt seks millioner kroner, og så får vi håpe at det blir bok og film i ettertid og at det blir nasjonal og internasjonal interesse.

Kvinnene bedre forberedt

Kristin Harila er oppvokst på gård i Vadsø, og begynte å kjøre traktor da hun var 11 år. Som 16-åring flyttet hun til Lillehammer for å satse på langrenn.

– Jeg har alltid måttet greie meg selv. Det var aldri spørsmål om å lære å kjøre traktor. Jeg fikk bare beskjed: Kristin, de er på jordet. Du må hente dem! Frem til 2009 skulle jeg bli profesjonell langrennsløper og gikk faktisk sammen med Petter Northug, et fint menneske som har vært viktig for sporten. Når jeg nå ser meg tilbake, var jeg ganske modig på den tiden også. Jeg var 16 år, gikk til banken for å få lån fordi jeg skulle kjøpe leilighet. Det gjorde jeg også, helt alene. Mellom skikarrieren og Skeidar var jeg fengselsbetjent blant annet på Bredtvet kvinnefengsel. Jeg har sett mange sider av livet og lært mye om folk, og at ingen er bare det du ser.

– Hva synes familien din om at du bruker tid på risikosport?

– Mamma forholder seg veldig lite til det, men blir engasjert når det står på. Pappa bekymrer seg mye mer enn mamma, men de vet begge at de kan ikke stoppe meg, for jeg kommer til å gjennomføre – uansett!

– Har du noen gang vært redd?

– Én gang. Da vi trodde vi skulle dø. Det var i Nepal og vi skulle bestige Dhaulagiri VII, som også kalles Putha Hiunchuli på 7.246 meter da vi ble tatt av en storm på Camp 2. Vi var kun tre klatrere og en guide, og det var ikke noe organisert opplegg. Det var forferdelig kaldt, og jeg var ikke erfaren nok. Vi hadde dessuten brukt for liten tid på å sjekke området da vi la oss inn i teltet, og det var stor skredfare. Vi brukte 19 timer totalt på å nå toppen og ned til basecamp. Etter den turen jeg kjente ikke tærne mine på et halvt år. Det underlige er også at når du er iskald, begynner du å kle av deg. Folk som har frosset i hjel, har ofte lite klær på seg. På Everest var jeg derimot ikke redd et eneste sekund. Det er heller ikke rom for frykt, fordi du må hele tiden være fokusert og konsentrert. Når man går opp på slike topper har man utrolig lite oksygen, selv med maske. Da dreier alt seg kun om hvor du går og pustingen din. Da flyr tiden. Du må også like å ha det ukomfortabelt på disse turene. På Everest dusjet jeg ikke fra slutten av mars til begynnelsen av juni, og det er mye, veldig mye tid som tilbringes i kalde telt og enda mer venting.

Passerte frosne lik

– Du klatrer over frosne lik på vei opp til klodens høyeste punkt?

– Ja, det jeg husker best, var da jeg klatret opp siste delen av Lhotse. Der er det kjempebratt og man ser rett ned på føttene sine hele tiden. Jeg visste det bare var meg og to sherpaer, men plutselig på en hylle sitter en fyr og ser på meg. Han har likedan sko og er helt intakt. Det så ut som han hadde satt seg ned et par timer tidligere, men det var i 2011. 10 år siden. Apropos tid.

– Dveler du ved tid?

– Jeg tenker nok dessverre for mye på hva jeg skulle ha gjort. Det er slitsomt. På turer er jeg bare i nuet. Jeg elsker å leve i øyeblikket. Det er så mange flotte sherpaer, klatrere og guider. På Everest var vi fire av fire damer som nådde toppen, og seks av 14 menn. Det var ingen tvil om at kvinnene kom veldig godt forberedt, mens mannfolka hadde langt større tro på egne ferdigheter. Guiden syntes også dette var veldig interessant, for han hadde akkurat samme statistikk året før.

– Ser du mye på klokken?

– Jeg gjør jo det, for tida går. Når vi klatrer, ser jeg derimot aldri på klokken før jeg er på toppen. Det kan du heller ikke gjøre, for alt dreier seg om neste steg. Jeg tar ikke engang særlig med bilder på vei opp. Det er litt absurd, for da vi nådde toppen av Everest så jeg nettopp på klokka. Den var 06.19. Da går det gjennom hodet: Oi, vi har gått mye, mye raskere enn forventet. Kanskje vi rekker neste topp, tenker jeg, og ser ned på nabofjellet Lhotse. Det er “now or never”. Jeg visste også at det kom et forferdelig uvær, og skulle vi klare begge, måtte vi skynde oss. I ettertid undres jeg på hvorfor jeg ikke klarte å stå der og bare være glad. Feire. Være som alle andre. Vi nådde Lhotse-toppen rett før det ble mørkt. Så kanskje det var bra at jeg godt så fokusert på neste mål. Det ble jo en magisk solnedgang der også.

Nådeløs på tur

– Hva slags klokke har du på armen?

– Jeg har en Garmin som er “connected” til en app som flere av vennene mine også er på. Vi konkurrer mot hverandre med blant annet å løpe og ha mest skritt.

– Sløser du med andres tid ved å komme sent?

– Nei. Jeg er ikke en som kommer sent – noen steder.

– Hva om andre kommer sent til deg?

– Det går greit.

– Hvor mye tid bruker på trening pr. dag?

– Jeg prøver å trene to økter om dagen, og ha bolker. Fire timer en dag, fem neste, ti dagen etter, så kanskje en hviledag og deretter ti timer igjen. Så har jeg perioder med normale uker.

– Har du noen gang tenkt at nå orker jeg ikke mer?

– Nei, jeg er nådeløs når det kommer til det på turer. Skulle ønske jeg var mer nådeløs i det daglige.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Ikke følg strømmen. Gjør det du har lyst til. Det krever mot.

– Hva irriterer deg?

– Det irriterer meg når man har planer som ikke gjennomføres.

– Hva er du mest stolt av?

– Jeg skulle ønske jeg var mer stolt over det jeg har gjort. Sugd litt på karamellen, men jeg bare jobber på og er aldri fornøyd. Når jeg har nådd målet mitt, begynner hodet umiddelbart på en ny utfordring. Det er slitsomt å være meg.

– Føler du deg noen ganger ensom?

– Jeg har alltid følt meg annerledes. Ikke ensom.

– Er du ydmyk overfor livet?

– Ja visst, jeg har ikke lyst til å dø. Jeg vil jo leve, men jeg er ikke redd for å dø. Hadde jeg dødd nå er det greit, fordi da dør jeg lykkelig i fjellene. For familien er det jo en veldig krise.

– Fridtjof Nansen falt aldri til ro. Han ble ved å lengte til noe mer, helt til døden. De siste ordene han skrev, var: “Lenger og lenger mot nord”. Jages ditt indre også?

– For meg har fjellene en slags tiltrekningskraft. Når jeg vandrer oppover, er det som å være på kanten av en annen dimensjon som inngir en veldig indre ro. Jeg håper dessuten at jeg kan inspirere spesielt jenter til å gjøre alt det de vil. At de drømmer stort og dristig, og jeg tenker da ikke nødvendigvis på å bestige fjelltopper. Mer å ha selvtillit, være nysgjerrig og ikke være redd for å gjøre feil.

– Ja, jeg jages videre, som Nansen.