<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Kompakt: Fra dette utkikkspunktet i bydelen Socorro kan du se helt til elven Tejo og den iøynefallende broen Ponte 25 de Abril (25. april-broen – en hyllest til frihetsdagen og nellikrevolusjonen). Foto: Bjørn Moholdt

Sanselig i Lisboa

Lisboa er som et angrep på sanseapparatet – en by du ikke forlater uten å bli preget av den.

Julia Kemper klarer ikke å fri seg fra Lisboa. Selv da hun overtok familiegodset Quinta do Cruzeiro i vindistriktet Dão, to–tre timer i bil unna, var byens dragning for sterk for henne.

I tillegg er advokaten og vinmakeren praktisk anlagt, selv om hun umiddelbart ikke virker slik. Den sjarmerende og energiske kvinnen snakker på inn- og utpust, og aller helst om det som ligger hennes hjerte nærmest: de strålende vinene fra gården hun tidvis oppholder seg på.

Vindamen: Julia Kemper i “ambassaden” i Bairro Alto, der hun tar imot både vinhandlere og grupper som kommer for å bedre kjent med hennes Dão-viner – og Lisboa. Foto: Bjørn Moholdt

Vi møtes i Julia Kemper Wines’ showroom – eller “ambassade” som hun kaller det – i hjertet av Bairro Alto, “den høye bydelen” der mange – både besøkende og innbyggere – gjerne ender opp når dagen går mot kveld.

– Jeg er jo egentlig byjente, sier vinmakeren og skjenker raust i glasset fra flasken som bærer hennes navn.

Vinen lager hun på landet, men det er i byen den som henne kommer til sin rett.

Norgesvenn: Julia Kempers viner er også tilgjengelig på Vinmonopolet i Norge. Foto: Bjørn Moholdt

Ute av syne …

Bygården der vi møtes har ikke noe navn eller nummer. Ei heller noe skilt som vitner om aktiviteter innenfor. Fasaden er hvit og glattskurt, men lite annet hinter om hva som befinner seg i byggets indre.

– De som blir invitert finner frem uansett, sier Julia med et hemmelighetsfullt, lite smil.

Stedet hun inviterer kunder og andre grupper til ligger høyt oppe i Bairro Alto, den gamle bydelen skapt på den tiden Portugal vokste frem som en av verdens mektigste nasjoner – takket være landets uredde eventyrere som Henrik Sjøfareren og Vasco da Gama.

De skakke, ofte vakkert dekorerte bygningene, mange steder skjendet av tagging og graffiti, har denne sjarmen vi nordmenn elsker. På gateplan ligger små travle spisesteder og barer side om side med brukskunst- og grønnsaksbutikker. Stemningen er gemyttlig og tilforlatelig. Du føler deg trygg.

– Det er noe befriende enkelt ved Lisboa, særlig her i Bairro Alto, forklarer Julie. – Alt du trenger finnes innenfor en liten spasertur.

Klestørk: Mange steder – særlig i tidligere arbeiderkvartaler som Cais do Sodré og Alfama – tørkes fortsatt klærne på “gammelmåten”. Foto: Bjørn Moholdt

Etter vel to år som advokat i Sao Paolo i Brasil vendte Julia nesen hjemover. Blant sine seks barn valgte faren henne – uvisst av hvilken grunn (“han syntes kanskje jeg var mer foretaksom enn de andre?”) – som arvtager til quintaen. Den har hun i løpet av de siste 15 årene gjort om til en av landets mest velrenommerte vingårder – mye takket være den økologiske innretningen.

– Livet som advokat var tøft, men ble rene barnematen sammenlignet med vinbransjen. Kanskje er det derfor jeg elsker å komme inn til byen når anledningen byr seg? Ute av syne ute av sinn, på en måte.

Møteplass: Time Out Market henter navnet og logoen fra den kjente britiske byguiden, men i Lisboa er det en populær mathalli Mercado da Ribeira ved togstasjonen Cais do Sodré. Foto: Bjørn Moholdt

Kongelig mottakelse

Julia Kemper bruker bygården i Bairro Alto fordi mange av dem som besøker henne fra utlandet også vil innom hovedstaden. Med det slår hun to fluer i ett smekk.

Dagen vi møtes har sommeren endelig ankommet Lisboa. Solen skinner fra skyfri himmel, etter flere uker med kjølige vinder og regn. I nærmere to år har de brosteinsbelagte gatene tidvis vært helt øde. Nå flommer menneskene gjennom smugene, ikke minst her i Bairro Alto, men også i den andre og minst like velkjente bydelen Alfama er det travelt.

– Det var nesten som en demning som brast, forklarer Vitor Carriço.

Han har jobbet for byens turistkontor i en mannsalder, og kjenner hver krik og krok i den mangslungne byen.

Byheisen: Elevador da Santa Justa i Baixa – Lisboas shoppingdistrikt i sentrum – tar deg høyere opp i byen – mot Bairro Alto. Foto: Bjørn Moholdt

Vi har funnet et bord i området der både byens innbyggere og turistene ofte samler seg – Praça do Comércio – i sørenden av paradegaten Rua Augusta. Grupper av mennesker vandrer over den store plassen, som har elven Tejo som sin søndre begrensning, og søker inn under parasollene på spisestedene og kafeene som omkranser den.

De fleste restaurantene her er tilrettelagt for turistenes ganer, men ikke alle. Innimellom finnes det et spisested eller to som også byens egne innbyggere setter pris på. Det er en av dem Vitor har tatt meg med til, og kjenner overmåte godt etter utallige besøk. I hvert fall virker det slik etter mottagelsen han får av folkene på Marisqueira Azul å dømme.

– Du ser det på livlinjen at jeg ofte er innom her, sier han med et lite glis, og ber den joviale servitrisen om menykartet.

Det hjelper trolig heller ikke at kontoret hans bare er et par hundre meter unna – på andre siden av Praça do Comércio.

Peniche: Populær surferby vel en time i bil nordvest for Lisboa. Foto: Bjørn Moholdt

I labyrinten

Lisboa er en by bygget på erobringer – og følelser. I senmiddelalderen reiste portugiserne ut i verden fra Lisboa og koloniserte land både i Asia, Afrika og Amerika. Det beriket landets kongehus i den grad at Portugal lenge tronet som et av verdens mektigste land.

Koloniseringen startet riktignok i det små, med Ceuta i Nord-Afrika i 1415, samt til øygrupper som Madeira og Azorene. Det var ikke før Vasco da Gama i 1498 som den første europeeren fant sjøveien til India, at Portugals “renessanse” for alvor skjøt fart. En rekke erobringer fulgte i kjølvannet av da Gamas reise, som bragte ære og store rikdommer til landet.

Estoril: Mange av de beste strendene rundt Lisboa er mot vest og “sommerbyene” Cascais og Estoril (bildet). Foto: Bjørn Moholdt

Du kan fremdeles se det i landets arkitektur, selv om hendelsen som har satt dypest spor i Portugals selvforståelse skulle snu opp ned på mye. Et voldsomt jordskjelv på nærmere ni på Richters skala og den påfølgende tsunamien i 1755 rammet Lisboa særlig hardt. Byen ble lagt i ruiner, og selv om innbyggerne på rekordtid fikk gjenreist store deler av den, hadde det oppstått “en rift i byens sjel”, for å sitere en av de mange odene som skulle komme til å prege ettertiden.

Oppleve

 

Trikk 28 som går mellom Alfama og Bairro Alto, samt Belém, er åpenbare attraksjoner. Mange tar også toget ut til casinobyen Estoril og Cascais. Her er det flere strender og fine strandbarer.

På Praça do Comércio ligger nye Centro Interpretativo da História do Bacalhau i en praktfull bygning som tidligere var et handelshus. Her fortelles den fascinerende historien om Lisboas forhold til torsken, en fortelling der også Norge inngår.

Den noe mer eventyrlystne kan ta turen (via Sintra med sin særpregede, Unesco-beskyttede romantiske arkitektur) til Peniche. Her kan du benke deg til på en av byens fine fiskerestauranter med utsikt over havnen for å se når en samlet fiskeflåte reiser ut på bankene klokken 14 hver dag.

I Peniche vel en time i bil nordvest for Lisboa ligger også noen av Europas mest populære surfestrender, med ditto surfeskoler og brettutleie. Go4Surf er delvis norskeid. Ta ellers en omvei tilbake langs den ville og vakre kysten mellom Peniche og Lisboa.

Jordskjelvet fikk dramatiske konsekvenser for landets plass i verden. For landene rundt benyttet muligheten til å utfordre den svekkede konkurrenten.

Hverken økonomisk (jordskjelvet skal ha kostet inntil 50 prosent av landets GDP) eller psykologisk kom landet tilbake til sin tidligere status som stormakt.

Storhetstiden: Det kjente oppdager-monumentet i Belém vest for sentrum – med Henrik Sjøfareren i front – minner omgivelsene på den tiden da Portugal var et av verdens mektigste land. Foto: Glenn Rokeberg

– Siden den gang har vi portugisere et nærmest overdrevent behov for å holde fortiden levende, som fotografen Nono Marcelino forklarte meg for noen år siden da jeg vandret rundt i Lisboas eldste bydel – Alfama.

Den skiller seg tydelig fra Bairro Alto, med sine trange gater og svingete – og ofte forvirrende – smug som noen steder ender i blindveier.

Vill kyst: Kysten mellom Peniche og Cascais er vill og vakker. Foto: Bjørn Moholdt

– For å forvirre en potensiell fiende, mente Marcelino om den mauriske byggeskikken fra den gang Lisboa var en del av al-Andalus.

På et tidspunkt på midten av 700-tallet omfattet det mesteparten av den iberiske halvøya.

En fot i fortiden

En måte å holde fortiden levende på – og følelsene noenlunde i sjakk – er musikkformen fado. Den oppsto på begynnelsen av 1800-tallet, betyr “skjebne”, og den følelsesladde og intenst sentimentale sangen inneholder som regel tekster med referanser til fortiden. Den kan også uttrykke ulykkelig kjærlighet og sosial urett, men først og fremst en lengsel etter bedre tider.

Den bittersøte lengselen kalt saudade har gått igjennom mange faser, men musikkformen står i dag støtt som en av Portugals fremste kulturelle eksportartikler.

En rekke av byens barer og restauranter – hovedsakelig i Alfama og Bairro Alto – har fadosangere med musikere innom på kveldene. De spiller i rundt 20 minutter før de vandrer videre til neste sted.

«Delemat»: Mange av rettene servert på Vintage Rooftop Bar er laget for å deles. Foto: Glenn Rokeberg

På en av de minste barene i Alfama – og samtidig blant de mest populære – ble Kapital Reises utsendte for noen år siden vitne til noe helt spesielt. En middelaldrende kvinne fra Japan var visstnok så “besatt” av fado at hun flere ganger i året tok turen til Lisboa for å uttrykke besettelsen offentlig.

Lokalet vi befant oss i var fullt i den grad at gjestene sto i vinduskarmene da damen fra Tokyo inntok det trange podiet.

Med en beven i stemmen som kunne forveksles med kattejamring begynte hun først litt forsiktig. I det ellers støyfulle lokalet var det tyst som i graven.

Sove

 

Hotel Portobay Marques er et lekkert lite boutique-hotell ved Avenida da Liberdade. Midtveis mellom Lisboa og feriebyen Cascais (20 min i tog inn til byen) ligger Hotel Vila Galé Palacio dos Arcos i byen med samme navn. Velg et rom rett ved det flotte bassenget. The Lumiares er herlig tilbaketrukket i Bairro Alto, med lekkert retro-dekorerte rom som minner om små leiligheter.

Saudade: Fado-sang med innlevelse på lille A Baiuca, et populært lite sted i Alfama der også du kan teste ut sangferdighetene dine. Foto: Bjørn Moholdt

Sangeren var som i sin egen verden der hun bygde opp melodien mot et crescendo. Flere av tilskuerne gråt åpenlyst, og midtveis ut i forestillingen var stemmen blitt såpass kraftfull at den overdøvet klimpringen fra den portugisiske gitaren som akkompagnerte henne, inntil hun nærmest falt sammen i et slags langtrukket ul.

– Jeg går ikke opp etter det der, syntes den mannlige sangeren som skulle etterfølge damen fra Tokyo å si der han med uforrettet sak hastet ut døren til neste bar.

Det hele var som et øyeblikksbilde på byen og dens besettelse av fortiden, en seanse som holdt oss i et emosjonelt jerngrep lenge etter hjemkomst. 

Spise

 

Midt i turiststormens øye på Praça do Comércio ligger Marisqueira Azul , som serverer de nydeligste retter fra havet. Michelin-restauranten Belcanto beliggende i et tidligere kloster i Chiado omtales som en av byens absolutt beste. Her kombinerer sjefkokk José Avillez internasjonal cuisine med lokale retter.

Alma i Rua Anchieta er også belønnet med to stjerner i Michelin-guiden. Stedet som også bærer sjefkokken Henrique Sá Pessoas navn berømmes særlig for sine sjøretter, men lam er også noe Sá Pessoa tilbereder til perfeksjon.

Skybar: Tivoli Avenida Liberdades takbar er blant Lisboas største – og mest spektakulære. Foto: Bjørn Moholdt

På Lisboas mange tak

 

Fra Lisboas syv høydedrag har du flere fine utkikkspunkter. De beste er likevel byens mange og attraktive takbarer. Her er fem av beste.

The V(intage) Rooftop Bar

V Rooftop Bar er ikke den største, og heller ikke den med best utsikt. Tvert imot er den ganske liten, så her kan det vært lurt å være tidlig ute for å sikre plass.

V har en “vibe” som minner om sine californiske forbilder, med et retrodesign ikke ulikt 60-tallets LA, for dem som minnes det (eller har opplevd det på film).

Cocktail-menyen er strålende (prøv Bairro Alto Twist og Timeless), men også maten er god. Her er inviteres det til å dele, om det er tunfisk, hamburger (med Pata Negra-skinke) hummus eller grillet blekkspyd. Nam! 

Rossio Gastrobar

Som de fleste takbarene er også denne tilknyttet et hotell, nærmere bestemt Altis Avenida, som ligger i Rossio – økenavnet på Pedro IVs plass i nordenden av Rua Augusta.

Med andre ord befinner Rossio Gastrobar seg midt i hjertet av byen, og ligger egentlig ikke på taket, men i 7. etasje. Det gir en egen nærhet til byen under deg. Utsikten er strålende, men best av alt er baren og de mange drinkene barsjef Flavi Andrade tryller frem. Hennes egenkomponerte “Beyond Old Fashioned”, for eksempel.

Maten er det heller ikke mye å utsette på. Prøve oksehalekrokettene, eller rekene med koriander-majones. 

Skybar

Visuelt er trolig denne baren i Tivoli Avenida Liberdade Lisboas mest spektakulære. Den ligger i forlengelsen av hotellets restaurant SEEN i 9. etasje, som du også kan bestille matretter fra.

Herfra har du panoramautsikt over sentrum av byen, fra St. Jorge-fortet og Arrábida-fjellene i det fjerne til Tejo-elven og Bairro Alto.

Her forventes det for øvrig pent antrekk, men ikke stivere enn at du kan slå deg løs til musikken kuratert av stedets egne DJ-er. 

Lumi Rooftop Bar

Dette er ikke blant de største takbarene, og ligger heller ikke så høyt oppe over byen, men den intime stemningen i Lumi er upåklagelig. I likhet med V er den knyttet sammen med restauranten på samme nivå (5. etasje) med strålende fusionretter som tempura, blekksprut og kongereker på menyen. Stedet er populært, så vær tidlig ute. 

LX Hostel Rooftop

Det er lett å avfeie denne baren fordi den hører til et hostell, men LX Factory er med sine mer enn 50 restauranter og butikker blant Lisboas mest populære områder. Som i trendy. En slags by i byen.

I takbaren er stemningen herlig bohemsk, mye takket være den fargerike dekoren. Utsikten til bybroen (Ponte 25 de Abril) er kanskje ikke all verden, sammenlignet med noen av de øvrige nevnte barene, men prisene er gunstige og stemningen høy. Særlig utover kvelden. 

Andre tak- eller terrassebarer verdt å nevne er Memmo Pricipe Real nord i Bairro Alto (samt baren ved samme navn i Alfama), Topo i Praça Martim Moniz, Limão at H10 Duque de Loulé i nordenden av Avenida de Liberdade, UpScale i Epic Sana Hotel (med infinity-basseng) like ved Amoreiras Shopping Center, velkjente Rooftop Bar på Hotel Mundial (like ved Rossio) og Terrace BA på femstjerners-hotellet Bairro Alto Hotel.

Lumi: En intim takbar i hjertet av Bairro Alto. Foto: Bjørn Moholdt

Reise
Aktuelt nå