Da ville Vesten lå i Spania

Bare et par mil nordover fra Almería breier et mektig ødeland seg utover i alle retninger.

– Der borte lå Spanias ville Vesten, sier Jorge (George) Rubin.

Magre tider

Guiden vår peker mot en øde slette rundt en kilometer unna. Selv minner han om en av skikkelsene i den italienske mesterregissøren Sergio Leones filmer som ble innspilt nettopp her. Brunbarket og skjeggete, med et smil på lur som i neste øyeblikk kan vris i en grimase.

Med et etternavn som skapt for Hollywood er det lett å se Jorge for seg med seksløper og flagrende frakk, i en støvete småbygate i ville Vesten.

– Du må bruke fantasien, forklarer han, som om vi skulle ha sagt ut høyt det vi tenkte i vårt stille sinn.

Der ute på ørkenplatået ble det skapt små virkelige, men samtidig imaginære samfunn som kulisser for Leones episke spaghetti-verker, som “For en neve dollar” (1964) og “En neve dollar mer” (1965).

Om ikke “Den gode, den onde og den grusomme” (1966) var den beste i trilogien – en film som ikke ble tillatt vist på norske kinoer før i 1982 – var det nettopp denne ikoniske og bloddryppende siste delen i Dollartrilogien som fikk fart på veteranen Clint Eastwoods filmkarriere, og som bokstavelig talt skjøt ham opp på Hollywoods stjernehimmel.

Som en av de store legendene i amerikansk film har den tilårskomne Eastwood mye å takke de europeiske western-filmene for, noe han av og til også gjør, på sin egen lakoniske og korthugde måte.

– Det var magre tider, på alle vis, har han blant annet sagt om sin tid i Sør-Spania på 60-tallet.

Som en helt fra sine egne filmer så han seg aldri tilbake da han red inn i en Hollywood-karriere som en av de aller største helteskikkelsene.

Men alt startet her – i den knusktørre halvørkenen i hjertet av Andalucía.

Fredet land

Da Sergio Leone og de andre regissørene av den europeiske western-bølgen dro inn i den spanske ødemarken, var det knapt annet her enn kaktuser og reptiler. Selv ute ved kysten – der den ene vakre sandstranden avløser den neste – levde innbyggerne som de hadde gjort i flere hundre år.

Turismen – som først tok til på Mallorca og et par andre steder – var i sin spede begynnelse. Ingen her tenkte strendene kunne brukes til noe – annet enn som lagringssted for fiskebåtene.

De få som fant veien hit utenfra, var gjerne søkende personer som så verdien i det øde og jomfruelige. De fant et gjemmested her – som bandittene i Leones legendariske filmer.

Selv for inntil 20 år siden var det knapt et par barer og en matbutikk å finne i de små, sjarmerende landsbyene, som Las Negras noen kilometer øst for Almería. I dag ligger hotellene her og langs kysten nedover til feriebyen tett inntil hverandre. Men de er aldri påtrengende.

Grunnen til det er at mesteparten av området rundt sørspissen av fjellkjeden Sierra del Cabo de Gata er fredet. Almerías nasjonalpark består i hovedsak av dramatisk natur, helt opp til Tabernas-ørkenen, med vulkanfjell og små landsbyer spredt innimellom. Det skal de få fortsette med. Her blir det lite utbygging å snakke om – i all overskuelig fremtid.

Det er med andre ord litt som om tiden har stått stille, selv om veinettet er et helt annet enn for 50 år siden. Da var de knapt som krøtterstier å regne.

Fortidens vrimmel

Almería er både by og kommune, og “hovedstad” i dette ørkenlandskapet. I dag virker den noe søvnig og overlatt til turistene, men det er lett å la seg lure av masseturismens polerende virkning.

Under overflaten banker det et byhjerte med en historie som går helt tilbake til da nordafrikanere regjerte i denne delen av Spania.

Fra året 955 utviklet Al-Mariyya Bajjana (derav navnet Almería) seg til en travel havneby for de mauriske muslimene. Lukk øynene om du står i byens hovedgate og se for deg fortidens vrimmel av arabiske handelsmenn og slavehandlere. For dem var byen et viktig handelsknutepunkt, som importerte varer fra utlandet via havnen – og eksporterte viktige råvarer som silke.

Importerte morbærtrær skapte nemlig områdets viktigste industri. Handelen med mennesker var kun en liten binæring.

Arven etter muslimene

Du kan fortsatt se restene av bymuren som lederen av Córdoba-kalifatet, Abd al-Rahman III, reiste for å sikre at ikke handelen ble truet. I Almería lå også kalifatets marineflåte, som sørget for å sikre ekspansjonen helt opp mot Barcelona og nord i Portugal. For trusselen lå alltid på lur, om det var de kristne som hele tiden presset på eller andre muslimske trosretninger med hevd på retten til å dominere.

Som den regjerende staten i al-Andalus – det muslimske Iberia som omfattet hele den sørlige delen av halvøya – bidro Córdoba-emiratet til en voldsom kulturell og økonomisk oppblomstring. Det skulle selvsagt ikke vare. Slik alle tyranniske systemer gjør, møtte emiratet sin skjebne i kampen om herredømme over region og religion.

Alt dette kan du lese ut fra de mange etterlatenskapene i det sørlige Spania. For historisk og kulturelt interesserte er den mauriske påvirkningen fortsatt fremtredende, og en faktor som slett ikke underslås, men dyrkes. I motsetning til cowboyenes korte “regjeringstid” i Tabernas står det kulturelle minnesmerker tilbake etter muslimene mennesker i milliontall årlig kommer for å beundre.

Og flottest av dem alle er Alhambra, riktignok en god kjøretur unna Almería, men verdt avstikkeren. Det ytterst imponerende, strategisk plasserte palasset og festningskomplekset på en høyde over Granada er Spanias mest besøkte turistattraksjon.

– Den bygningsmessige arven etter muslimene i Spania er jo fenomenal. Den viste hvor avansert deres kultur var. Men for meg er det mellommenneskelige det viktigste. Det var et inkluderende samfunn.

Knutepunkt

Kvinnen som viser oss rundt, virker oppriktig berørt av historien om menneskenes gjøren og laden her. I byen Granada som Alhambra troner over levde muslimer, kristne og jøder side om side, i sine egne bydeler, i en kulturell symbiose som vi i dag kan ta lærdom av.

For som vi vet – ingenting varer evig. Gradvis forvitret den mauriske okkupasjonen i al-Andalus, inntil den siste gjenværende herskeren i kongedømmet Granada kapitulerte. Det var i 1492 – året da Kristoffer Columbus på oppdrag fra spanskekongen dro over Atlanteren og gjorde krav på Den nye verden. Og med det innledet en ny æra ikke bare for det spanske kongehuset.

Oppdagelsen av Amerika har i stor grad preget vår verden helt til vår tid.

Slik renner historiens fascinerende forbindelseslinjer en i hu når du vandrer rundt i Alhambras indre gemakker. Den sirlig utførte mosaikken frir til fantasien. Du ser for deg menneskene som romsterte her. Med litt innlevelse sanser du fortidens gjøren og laden under den sirlig utførte kalligrafien.

Alhambra var ment som et tilfluktssted, både fra de stadig mer påtrengende “gjenerobrerne” og den til tider uutholdelige varmen på de andalusiske slettene. Ørkenen hadde med andre ord lite å tilby, inntil altså noen fant ut at de kunne ta Amerika til Europa og gjenskape en periode i historien ute i ødemarken – som på sitt merkelige vis fortsetter å prege oss. Hovedsakelig på filmlerretet. 

Almería på film

Såkalte spaghetti-westerns – også kalt “western all’italiana” – oppstod på 60-tallet. Det skjedde etter at sjangeren ellers gikk på tomgang i USA.

I Europa var det fortsatt interesse for cowboy-filmer. Regi-størrelser som italieneren Sergio Leone utarbeidet modeller for den europeiske versjonen, på lavt budsjett, med tette nærbilder, ekstrem vold, sjablongaktige karakterer og eggende musikk (hvem husker ikke Ennio Morricones plystrende kjenningsmelodi i “Den gode, den onde og den grusomme”?).

I og rundt Almería fant de et landskap som lignet, til en langt hyggeligere pris enn i westernfilmens hjemland.

I senere år har kjente filmskapere som Quentin Tarantino og Robert Rodriguez bekjent sin fascinasjon for spaghetti-western som sjanger, ved å bruke mange av de samme regi-elementene.

De mest kjente (og anerkjente) i denne sjangeren er “For en neve dollar” og “Ondt blod i Vesten”, sistnevnte med Henry Fonda.

Under den lokale ordningen for produksjonsstøtte til film er flere andre kjente filmer spilt inn i Almería og omegn, som “Patton” (1970), “Lawrence of Arabia” (1962) og “Indiana Jones og det siste korstog” (1989). Av serier er det verdt å nevne “Game of Thrones.”