En reaksjonær profet og provokatør

Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss (hjn@kapital.no)

I høst sto en av verdens rikeste på en scene i Orlando og snakket om sin avsky for de rikes verden. Men det handlet ikke om villaer og yachter, om statussymbolene til milliardærene. Peter Thiel snakket om World Economic Forum i Davos. Her møtes politikere og den globale finanseliten hvert år i de sveitsiske alpene. Forumet ble etablert av den tyske økonomen Klaus Schwab i 1971 og karakteriserer seg selv som et sted for ideer og debatt. 

Men for Thiel er møtet i Davos selve symbolet på en mental ødemark, det er en totalitær dystopi. I Davos finnes det ingen selvstendig tenkende mennesker lenger, sa Thiel i Orlando. Der samles det bare representanter for ulike interesser: styremedlemmer fra globale konsern, statssjefer og ledere av veldedige organisasjoner.  

Thiel snakket i bare 20 minutter, men i talen kom alle ideene og motsetningene til internettmilliardæren frem. Hans undergangspessimsme, skepsisen til den globale økonomien og hans redsel for det han kaller et venstrevridd meningsdiktatur. 

Populistisk leder

Silicon Valley har gjort Thiel til en rik mann, og formuen blir anslått til mellom to og åtte milliarder dollar. Han var med på etableringen av PayPal og var også den første eksterne investoren i Facebook. Thiel har vært styremedlem i Facebook siden 2005, men for et par uker siden kom meldingen om at han ikke tar gjenvalg til styreplassen i Meta. 

Peter Thiel har alltid vært en outsider i tech-miljøet i California, der det fortsatt eksisterer en hippie-aktig tro på fremtiden – en tro på at teknologien og nettet kan bidra til å forvandle verden til et digitalt paradis med demokrati og rettferdighet. 

Men Thiel har aldri delt dette håpet. Under den arabiske våren ble meldingstjenesten Twitter sett på som et viktig verktøy i frigjøringen, men den amerikanske milliardæren kom med denne hånende bemerkningen: – Man har lovet oss flyvende biler, i stedet fikk vi 140 tegn. 

I likhet med mange andre i Silicon Valley er Thiel det som gjerne kalles en libertarianer, en som ikke vil tvinges til noe, og i hvert fall ikke av politikere. Hans forakt for staten går så langt at han for mer enn ti år siden sluttet seg til “Seasteading” – en bevegelse som ville bygge kunstige øyer og gjøre seg selvstendig. Politikk er egentlig ikke noe annet enn det kollektive hatet til én gruppe overfor en annen, sa Thiel i et intervju med journalisten Tim Cavanaugh i 2010. 

Men nå gjør Thiel seg klar for selv å bli politiker, som leder for en populistisk bevegelse. Han holder taler, bidrar med millioner og støtter senatsvalgkampen til kandidater som deler hans dystre syn på verden. Hans biograf Max Chafkin kaller Thiels prosjekt “Trumpism without Trump”. 

Østerrikes tidligere kansler Sebastian Kurz er på vei inn som “Global Strategist” hos Thiel Capital. Men dette er ikke et klassisk investeringsfirma, det er heller en stab med rådgivere. Kurz er den første prominente europeeren og eks-politikeren i denne kretsen, og for biograf Chafkin er dette et tegn på at Thiels politiske ambisjoner strekker seg langt utenfor USAs grenser. 

Støttet Trump-kampanjen

Thiel blir ofte beskrevet som konservativ, men det stemmer ikke. Han stiller seg sterkt tvilende til hele det demokratiske konseptet. I april 2009 publiserte han et essay i magasinet til den libertarianske tenketanken Cato Institute som på en merkelig måte er både utopisk og reaksjonært. I innledningen skriver Thiel at han ikke bare er motstander av høye skatter og totalitære kollektiver, men at han også avviser ideologien om “at døden til ethvert individ skal være uunngåelig”. 

Han fortsatte med å fortelle hvordan han har mistet troen på at frihet og demokrati er kompatible med hverandre, og beskrev 20-årene i forrige århundre som den siste perioden i USAs historie der det fortsatt var mulig å se optimistisk inn i fremtiden. Senere har økningen av offentlige trygdemottagere  og utvidelsen av kvinnelig stemmerett sørget for “at ideen om et kapitalistisk demokrati ble en selvmotsigelse”. 

Essayet fikk stor oppmerksomhet, og for Thiel ble det nødvendig å komme med en nærmere klargjøring av sin grunnleggende skepsis til demokratiet. 

– Selv om jeg mener at ingen skal bli stengt ute fra sin rett til å velge, har jeg likevel ingen tro på at valg vil endre ting til det bedre, skrev han. 

Desto mer overraskende var det at Thiel i juli 2016 – fire måneder før presidentvalget – opptrådte på republikanernes partidag. Han er bedriftsleder, ingen politiker, sa Thiel, og det er nettopp det som knytter ham til Donald Trump. USA har mistet motet til å sette seg store mål. – I stedet for å fly til Mars har vi marsjert inn i Midtøsten, sa Thiel. Han forklarte sin støtte til Trump med håpet om at han kunne forvandle USA til et land som igjen husket sine røtter. 

Thiel ble utvilsomt tiltrukket av antiestablishment-holdningen til Trump-bevegelsen, men det kan også ha vært økonomiske årsaker til de nære forbindelsene med eiendomskongen. Ifølge Chafkin bruker Thiel rettslig tvilsomme modeller for å spare skatt, og dette gjør at han har en panisk angst for at en venstrevridd regjering en gang vil komme på døren med et skattekrav på flere milliarder. 

Thiel støttet Trumps presidentkampanje i 2016 med 1,25 millioner dollar. Etter valgseieren satt Thiel i den gruppen som skulle forberede Trumps innflytting i Det hvite hus. Palantir er et annet selskap som Thiel var med på å etablere, og våren 2019 fikk programvareselskapet en avtale med det amerikanske forsvarsdepartementet på mer enn 800 millioner dollar – den største avtalen noensinne med US Army. I mellomtiden er forholdet mellom Thiel og Trump riktignok blitt kjøligere, men tech-milliardæren har slett ikke mistet sin interesse for politikk.

Støtter kandidater til Senatet

En lørdag for noen uker siden holdt Donald Trump en tale i Florence, ute i ørkenen i Arizona. Der kalte eks-presidenten sin arvtager Joe Biden “en katastrofe” og tegnet bildet av et Amerika som synker ned i inflasjon og kriminalitet. På første rekke satt Blake Masters og applauderte. Etter at Trump hadde vært på talerstolen en drøy time, sendte han hilsener både til sine gamle forbundsfeller i forsamlingen – og til Masters. – A really terrific guy!

Masters sitter i ledergruppen hos Thiel Capital og er en av de nærmeste medarbeiderne til milliardæren. I år har 35-åringen meldt seg som kandidat ved senatsvalget i Arizona, og Thiel støtter kampanjen med flere millioner dollar. De to ble kjent med hverandre på Stanford, der både Masters og Thiel har studert jus. Senere hjalp Masters sin sjef med boken Zero to One. Her råder Thiel unge i næringslivet til å satse på monopoler fremfor å kaste seg ut i åpen konkurranse med andre. Boken ble til en ideologisk bibel for “The winner takes it all”-mentaliteten i Silicon Valley. 

Politisk er Masters helt på linje med sin sjef. Nylig var han med i en podcast med tittelen “How to Win an Election as a Startup”. Det første han ønsker å gjøre er å stenge grensen til Mexico, sier Masters. I tillegg vil han regulere store tech-konsern som Facebook og Twitter fordi de knebler konservative stemmer. Masters vil også ha bedre støtte til familier slik at kvinner ikke blir tvunget til å jobbe. 

– Den tradisjonelle familien er truet, også på grunn av den økonomiske nedgangen, erklærte Masters. Hans kone er hjemmeværende og underviser de tre barna. 

Men kampanjen til Masters har de samme motsetningene som preger Thiels verdensbilde. Thiel har bidratt til å gjøre Facebook til en monopolist, og nå beklager han seg over at tech-selskaper skal gi munnkurv til konservative stemmer. Masters kjemper mot globaliseringen og for konservative familieverdier – og blir støttet av en homoseksuell milliardær som øker sin formue på de internasjonale finansmarkedene. 

På samme måte som Blake Masters tjente forfatteren J.D. Vance sine penger som ansatt i Thiel-imperiet, og på samme måte som Masters forsøker Vance nå med Thiels hjelp å komme inn som en antiestablishment-kandidat i Senatet. Vance har vokst opp i Middletown, en stålby i Midtvesten der globaliseringen har rast gjennom og tilintetgjort arbeidsplasser. Narkotikaproblemene til hans mor gjorde at han vokste opp hos besteforeldrene. Senere var han innom The Marines og studerte jus på Yale. Hans bok Hillbilly Elegy, om hans ungdom i Ohio, ble en bestseller fordi den kom med en forklaring på raseriet til det hvite Amerika og fremgangen til Trump. 

Rik på PayPal og Facebook

Vance forbereder seg nå til kongressvalget i november, og i fjor høst kunne man lytte til ham i bakrommet på en restaurant i Steubenville i staten Ohio. Der skjelte han ut den demokratiske eliten i Washington, som aktivt har bidratt til å sende jobber til Kina og Mexico. Han er riktignok ikke enig med sin støttespiller på alle punkter, sa han, men i sin kamp mot overmakten til tech-industrien er Thiel en ekte alliert. Og det er den politisk viktigste kampplassen. 

– Hvis vi ikke lenger kan si vår mening uten Google, Facebook eller Amazon, har vi ikke et ekte demokrati i landet vårt. 

Med sine to kandidater forsøker Thiel å få til en slags revolusjon ovenfra. Det er, avhengig av hvordan man betrakter det, Silicon Valleys hevn på Washington – eller den gigantiske bløffen til en milliardær som vil sikre seg politisk innflytelse slik at han også i fremtiden kan drive business med optimale skatter. I et intervju beskrev Masters skattetriksene til Thiel som briljante. Vance, han som kjemper for arbeiderne i Midtvesten, besøkte i sommer et eksklusivt møte i Hamptons for å hente inn penger til valgkampen sin – fra blant annet milliardarvingen Rebekah Mercer og mediemogulen Steve Price. 

For Thiel har politikk og business alltid vært en enhet. PayPal var for ham et instrument for å kunne distansere seg fra nasjonalstatens regler. Etter etableringen i 1998 ble betalingstjenesten en plattform for illegale pengetransaksjoner, og etter at selskapet fikk utviklet en programvare for å kunne identifisere ulovligheter, benyttet Thiel denne til sitt neste prosjekt. 

Algoritmene som ble brukt til å finne svarte penger på PayPal-kontoer, dannet grunnlaget for en teknologi som selskapet Palantir, etter etableringen i 2004, brukte for å lete etter terrorister i store mengder med data. Da Thiel det samme året investerte 500.000 dollar i det sosiale nettverket til Mark Zuckerberg, så han nok en yngre versjon av seg selv i den 20 år gamle Harvard-studenten: intelligent, ambisiøs, men også klar til å bryte alle regler for å få suksess. 

Elon Musk som konge?

Thiels biograf Chafkin tror at så lenge Vance og Masters ikke går på pinlige valgnederlag, vil ethvert resultat være en gevinst for milliardæren. 

– Han er nå blitt kjent som en stor bidragsyter, der man kan få en sjekk på ti millioner. Mange republikanere vil forsøke å innynde seg hos Thiel. 

Men det at han støtter kandidater i valgkampen, betyr slett ikke at Thiel fortsatt tror på demokratiet. På National Conservatism Conference i Orlando, der Thiel med stor energi raste ut mot finanseliten, løp en programmerer med langt hår langs stolrekkene. Han passet bedre inn på en hackerkongress enn på et møte med den høyreintellektuelle eliten, men Curtis Yarvin er helten i et lite, neomonarkistisk samfunn i USA. Bak pseudonymet Mencius Moldbug driver han også bloggen “Unqualified Reservations”. Han representerer tesen om at USA etter New Deal i 30-årene blir styrt av en byråkratisk elite som opererer uavhengig av den valgte presidenten. 

Når man snakker med Yarvin, legger han ikke skjul på sin respekt for det kommunistiske regimet i Kina. Riktignok ønsker han for sitt eget hjemland heller det ubegrensede regimet til en fra næringslivet, og der har Yarvin i første rekke Elon Musk i tankene. Det er Tesla-sjefen han ser for seg som kan forvandle landet til et blomstrende teknologi-kongedømme. 

En samtale med Yarvin er en vill, mørk reise. Der handler det om Adolf Hitlers velgere, om historikeren Ernst Nolte og om den europeiske borgerkrigen. Hvis man prøver å fortelle at en freak som ham i et monarki ville vært blant de første som havnet i fangehullet, svarer Yarvin at Voltaire kunne nyte av enorme friheter ved Fredrik den Stores hoff. 

Hyller Nakamota

Thiels biograf Chafkin skriver at Yarvin er en slags husfilosof for Thiels statsfiendtlige bevegelse. Yarvin, derimot, sier at det er bare tull. Milliardæren har bare investert 250.000 dollar en gang i selskapet hans. Men i essayene og talene til Thiel finner man uten tvil spor av Yarvins tanker. Og omvendt: Yarvin følger opp den mørke fin-de-siècle-tonen, skepsisen overfor flertallsbeslutninger, troen på den frigjørende kraften til en genial bedriftsleder. 

Etter attentatene 11. september 2001 sponset Thiel en kongress ved Stanford University med tittelen “Politikk og apokalypsen”. Senere dukket hans bidrag opp som et essay med tittelen “The Straussian Moment”, med referanse til den tysk-amerikanske filosofen Leo Strauss – en skarp kritiker av opplysningstiden. 

I essayet tar Thiel opp spørsmålet om Vesten er i stand til å ta opp kampen mot religiøse fanatikere – og om det ikke er på tide å ta farvel med de liberale verdiene fra nettopp opplysningstiden. I essayet bruker Thiel et begrep som Yarvin siterer på sin nettside: “swallow the red pill”. Det er hentet fra filmen “Matrix”, der helten Neo får valget mellom å ta en blå pille slik at han fortsatt kan leve i illusjonen – eller bryte ut av “matrisen” med den røde pillen. 

Mot slutten av talen i Orlando sa Thiel at det i USA nå var på tide å slutte med konfettiparader for gamle helter. Thiel hentet i stedet frem en myteomspunnet figur som nyter nærmest kultisk respekt i libertarianske kretser: Satoshi Nakamota er han som skal ha utviklet bitcoin – nettopp den valutaen som de superrike vil bruke for å unngå statlig kontroll.