“I krig og kjærlighet er alt tillatt.” Bortsett fra i krig, da

Det er fra Don Quijote av Miguel de Cervantes (1547–1616) vi har uttrykket “I krig og kjærlighet er alt tillatt”. Vi skal ikke uttale oss om kjærligheten, men vil i det nedenstående vise at det drøye 400 år gamle utsagnet i alle fall ikke lenger stemmer for krig. (Det gjorde det forresten heller ikke på Cervantes’ tid.)

Vi snakker om “Krigens folkerett”. Den har utviklet seg over lang tid; først som uskrevne regler, og etter hvert via internasjonale avtaler – konvensjoner – om krig og krigføring, der Genève-konvensjonene nå danner grunnlaget.

Som basis for Genève-konvensjonene ligger igjen noen grunnleggende etiske prinsipper om hva som kan forsvare krigføring og for hvordan krigen eventuelt kan føres.

Rettferdig og urettferdig krig

Mange betrakter den amerikanske politiske filosofen Michael Walzer som den viktigste tenkeren i vår tid når det gjelder de etiske aspekter ved krig og krigføring, og da først og fremst gjennom hans bok Just and Unjust Wars. Den ble først publisert i 1977 og har siden kommet i flere utgaver og utallige opplag. Bl.a. siterte Barack Obama fra boken i sitt Nobel-foredrag i 2009 etter at han hadde mottatt fredsprisen.

NB: Når du leser videre herfra, så skjel til det du vet om krigen i Ukraina.

Walzer lister blant annet opp følgende forutsetninger for at en krig skal kunne kalles “rettferdig”:

1) Det må foreligge en “god” grunn for krigshandlingen.

Selvforsvar er en slik god grunn. Landet må ha rett til å forsvare seg mot angrep utenfra.

Hjelpe et annet land til å forsvare seg mot ytre angrep er OK hvis landet ber om det.

Stoppe folkemord i et land regnes også som legitimt.

2) Det må være sannsynlig at aksjonen vil kunne lykkes.

Har sammenheng med punkt 5) nedenfor.

3) Et overnasjonalt organ, helst FN, bør ha godkjent aksjonen.

4) Krig må være siste utvei.

Alt annet må ha vært prøvet først, inkludert forhandlinger og økonomiske sanksjoner.

5) Det må være proporsjonalitet.

Målene som søkes nådd, må stå i et “rimelig” forhold til lidelsene som soldater og sivilbefolkning antas å bli påført i forbindelse med krigshandlingene.

Proporsjonalitetsprinsippet. Følgeskader.

Ved drøfting av punkt 5) om proporsjonalitet ovenfor benyttes ofte uttrykket collateral damage. Det kan i denne sammenhengen best oversettes med “utilsiktede følgeskader” eller bare “følgeskader”, som vi benytter nedenfor.

For å nå et viktig militært mål kan det være uunngåelig at sivile skades eller drepes, selv om man søker å unngå det. Men det må være proporsjonalitet. Som det står i den offisielle oversettelsen av Artikkel 8 pkt. b4 i den lange listen over hva som skal anses som krigsforbrytelser i vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen ICC:

“Forsettlig å iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake tilfeldig tap av sivilpersoners liv, skade på sivilpersoner, skade på sivile gjenstander eller omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel.”

Denne bestemmelsen finner man for øvrig ordrett igjen i §106 pkt. c i den norske straffeloven, men med den vesentlige forskjell at ordet “forsettlig” er utelatt.

Denne skribent synes at det er helt greit at den norske straffeloven er strengere enn ICC på dette punkt. Så får det bli opp til retten å la “graden av forsett” bli reflektert i dommen. Mer om ICC senere.

Når russerne – som mange hevder – er omtrent tomme for presisjonsvåpen og benytter upresise droner eller missiler i Ukraina, fortoner det seg klart som en krigsforbrytelse etter ovennevnte Artikkel 8. Offiserene vet opplagt at de upresise våpnene de benytter i uforholdsmessig stor grad vil påføre død, skade og tap på sivilister og deres hus og hjem.

Det nærmer seg terrorbombing, som Michael Walzer i Just and Unjust Wars benytter som de mest outrerte eksemplene på manglende proporsjonalitet. Herunder drøfter han de alliertes “teppebombing” av Dresden 13. til 15. februar 1945.

Da slapp 2.500 bombefly cirka 900.000 spreng- og brannbomber over byen, som ble lagt fullstendig i ruiner. Mellom 25.000 og 100.000 sivile ble drept.

På det tidspunktet var krigen i praksis allerede tapt for tyskerne. De allierte visste at Dresden ikke hadde luftvern, og at den militære “gevinsten” ved bombingen ville være omtrent null. Ren terrorbombing, altså. Men ingen ble straffet, selv om flere ville at Winston Churchill burde dømmes for krigsforbrytelser, ettersom det var han som hadde tillatt teppebombingen både av Dresden og andre tyske byer. “Retten tilhører seierherren.”

Walzer drøfter også atombombingen av Hiroshima og Nagasaki, som han mener ikke var “siste utvei” som er forutsetning nr. 4 ovenfor for at en krigshandling skal være etisk akseptabel. Hvorfor kunne ikke amerikanerne først ha startet forhandlinger og “demonstrert” atomvåpenet utenfor den japanske kysten?

Klarer man å straffe krigsforbryterne?

Det er bred enighet blant verdens land om hva som etter internasjonal rett er krigsforbrytelser, og omtrent alle land har sluttet seg til Genève-konvensjonene.

Verre er det med enigheten når det gjelder å straffe “de skyldige”, som jo kan være land, grupper av individer eller enkeltindivider.

“Utenforstående” militær inngripen mot et krigsforbrytersk angrep på et “uskyldig” land kan vanskelig gjennomføres uten et nærmest enstemmig vedtak i FN, og uten at følgene har vært vurdert; kan en inngripen føre til storkrig med enda mye større tap av liv og helse?

Da er det enklere med økonomiske sanksjoner mot angriperen og våpenhjelp til den angrepne, slik vi ser i Ukraina.

Men denne skribent tror at det aller mest effektive er å rette søkelyset mot enkeltpersoners eventuelle krigsforbrytelser, enten det er snakk om ledelsen i landet eller offiseren eller soldaten i felten.

Genève-konvensjonene omfatter ikke “redskap” for i 2002 å straffe krigsforbrytelser. Det søkte man å bøte på ved opprettelsen av den førnevnte internasjonale straffedomstolen ICC – International Criminal Court i Haag.

Problemet med ICC er at selv om mer enn 120 har sluttet seg til domstolen, står viktige land som Russland, USA, Kina, India og Israel utenfor. De vil ikke godta at ICC skal kunne anholde deres borgere i sine hjemland og stille dem for retten for mulige krigsforbrytelser. Riktignok er visstnok president Joe Biden på gli for USAs vedkommende, men “på gli” er ikke nok.

Også Ukraina står faktisk utenfor ICC, men de har nylig vedtatt at ICC skal få adgang til ukrainsk territorium for å etterforske mulige krigsforbrytelser utført av russiske styrker, og eventuelt ukrainske styrker. Og Norge er invitert av ICC til å delta med etterforskere.

I Aftenposten 30. oktober spekuleres det i den anledning om at den russiske generalen Aleksander Tsjaiko har gjort seg skyldig i krigsforbrytelser i Ukraina, og at han trolig vil være blant de som nå skal bli etterforsket av ICC.

Han og andre mulige krigsforbrytere vil – om ICC ønsker å stille dem for retten – naturligvis være engstelige for å bli tatt til fange i Ukraina, og de vil få vanskeligheter med å reise til utlandet uten å risikere å bli anholdt. Men å få arrestert dem på russisk jord er urealistisk. I alle fall så lenge det nåværende russiske regimet sitter ved makten og Russland ikke har sluttet seg til ICC.