<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Det kommer knapt et nummer av Kapital uten at skatt er et tema, i en eller annen form.

En av landets beste og mest anerkjente skatteeksperter har skrevet en fast spalte for oss i flere tiår, og skatt dukker opp overalt, som også i dagens kommentar om skatt og bolig og en ny boligpolitikk, slik SV vil ha det.

Noe mer krevende er det skattepolitiske arbeidet som skjer i regi av EU. Allerede i 2016 ville EU ha en ny skattelov som skulle forhindre skatteunndragelser eller skatteflukt for multinasjonale selskaper, og EU-kommisjonen, EU-parlamentet og EU-rådet har nå lagt frem et forslag til ny skattelov. Det er ikke en lov slik vi tenker oss det, med debatt om selskapsskatter, regnskapsprinsipper og skattlegging av ansatte, men en lov vedrørende opplysningsplikt.

Multinasjonale selskaper med en samlet omsetning på minst 750 millioner euro, tilsvarende ca. 7,6 milliarder kroner, skal heretter rapportere overskudd og antall ansatte selskapene har i alle EU-land og i skatteparadiser som står på EUs svarteliste.

Det sier seg selv at det da bare blir de aller største selskaper og konserner som vil få rapporteringsplikt, og land som Luxembourg, Irland, Nederland, Østerrike, Kypros og Malta blir ikke definert som skatteparadiser.

Den såkalte land for land-rapporteringen vil bare gjelde alle landene innen EU, inkludert Norge, men vil ikke gjelde for salg og overskudd i land utenfor. Da de store selskapene har en stor del av salget i land utenfor EU, blir rapporteringen åpenbart langt fra fullstendig. Skatteparadiser som Sveits, Bahamas og Cayman Islands faller også utenfor.

Ikke overraskende er da alle som ikke liker skatteparadiser eller grenseoverskridende storselskaper, misfornøyde.

Peter Ringstad i Tax Justice Network Norge sier da også at “sånn vi ser det, er dette totalt mageplask. Det som nå feires som et åpenhetstiltak, er egentlig nesten helt ubrukelig”.

Han er spesielt opptatt av at selskapene ikke må vise sine aktiviteter i alle land de har virksomhet, og det er også slik at det finnes en klausul som sier at selskapene kan unnlate å gi tall hvis de er kommersielt sensitive. Og: Er ikke alle slike tall det?

“EU på sitt verste,” sier Peter Ringstad til Klassekampen. “For dem som har noe å skjule, finnes det massevis av muligheter.”

Den nye skatteloven skal nå godkjennes av EU-parlamentet og EU-rådet, og godkjent blir den nok.

Men har den noen verdi? Ikke slik vi ser det. Man har arbeidet i årevis med noe som ikke gir noe nytt. Det er bare slagord mot store internasjonale selskaper som Apple, Amazon og lignende, og mot såkalte skatteparadiser, og det er bortkastet tid og arbeid.

Mye viktigere er faktisk skattelover og håndheving av disse i hvert enkelt land.

Når EU-landene ikke en gang kan bli enige om hva som er skatteparadis, er det langt frem, og det er kanskje like greit?