Drukner i melkesubsidier

I flere tiår har vi her i Kapital kritisert Tine og staten for å subsidiere melk som er brukt til eksport av Jarlsberg-ost, hovedsakelig til USA, hvor de amerikanske forbrukerne kjøpte norskprodusert ost til halv pris.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det imidlertid klart at Den internasjonale handelsorganisasjonen WTO ville nedlegge forbud mot bruk av eksportstøtte til landbruksvarer. Norskprodusert melk kunne ikke lenger flyte til USA og noen få andre land.

Tine gjennomførte da noe de mente var et sjakktrekk. Tine besluttet (i 2017) å bygge en ostefabrikk i Irland, og melken skulle da komme fra irske melkebønder. Denne nye Jarlsberg-osten skulle så eksporteres til USA.

Behovet for norsk melk ble da redusert med 100 millioner liter årlig, og melkebøndene har slitt siden.

De kalde fakta er at Tine investerte 830 millioner kroner (dagens kroneverdi) i den nye fabrikken, og i årene fra 2020 til 2022 ble driftsunderskuddet på ufattelige 465 millioner kroner.

Samlet tap er selvfølgelig større, for investeringen er ikke forrentet.

Tine opplyser at ostefabrikken skal produsere 6500 tonn med såkalte Jarlsberg-hjul og 3000 tonn blokkost årlig. Kapasiteten er på hele 20.000 tonn ost.

Det er, slik vi ser det, utrolig at meierisamvirket Tine og norske melkebønder, som stadig får det verre fordi vi drikker mindre melk hvert år, har satt i gang et slikt eksportprosjekt. For å unngå WTOs forbud mot eksportstøtte.

Noe rabalder i Stortinget har det imidlertid ikke vært. Bøndene gjør som de vil.

Inntil nå. Flere bønder sier at Tine må flytte eksportosten hjem igjen. De vil legge ned fabrikken (eller forsøke å selge den) i Irland, og satse på norske kuer og meierier. Trolig betyr det 800 millioner kroner ut av vinduet, og norske kjøpere av Tine-produkter vil få regningen.

Bakteppet er at den norske melkeproduksjonen i år vil bli historisk lav.

Det betyr at et mindre melkevolum vil dra opp kostnadene pr. produsert enhet her i landet, fordi de faste kostnadene må fordeles på et lavere volum, sier de opprørske bøndene.

De vil ha eksportosten hjem igjen. Kanskje kan melken som flagges hjem, fordeles på dagens melkebønder. Eller eksportkvoter kan legges ut for salg.

Noe finner de nok på. Og kanskje blir alt bedre fordi melkeprisene i utlandet blir høyere og nærmere norsk prisnivå.

Det skremmende er at norske melkebønder ikke har skjønt hvor farlig Irland-produksjonen er før nå.

Alle har akseptert Tines store eksportplaner, som gir mindre behov for norsk melk.

Sant å si er det ingen som har hørt på oss heller. Tine med en milliardinvestering i et skatteparadis.

Moro er det.

Bonden Sander Solheim sier: “Utflagginga av produksjonen til Irland burde aldri skjedd. Det var et stort feilgrep.”

Amen.