I skrivende stund er dødstallene i Sverige ti ganger så høye i forhold til folketallet som i Norge.
Det blir bedre enn vi tror: 17. desember fremla Sveriges Television denne grafen som viser det reelle tallet (1.470) for innlagte på sykehus sammenlignet med Folkhälsoinstitutets tre scenarier (worst case: 427, mest sannsynlig: 225). «Antagelig blir utviklingen betydelig bedre», sa Anders Tegnell da rapporten ble fremlagt i slutten av august. Foto: svt
Tegnell har imidlertid hevdet at dødstallene ikke kan sammenlignes (Sverige er bl.a. tettere befolket enn Norge), og er det ikke tross alt mest fornuftig å gjøre som svenskene og la rasjonelle eksperter styre kampen mot Covid-19? Politikerne har jo ofte minimal faglig innsikt i mange av de temaer de skal beslutte om.
Temaet har vært diskutert på generell basis helt siden oldtiden. Iflg. kilde 6 mente Platon (424-348 f.Kr) at det var best at statsstyringen ble overlatt til de beste ekspertene, mens Platons elev Aristoteles (384-322 f.Kr.) hevdet at verden ikke er «ekspertrasjonell», men uforutsigbar, så politikerne må ta beslutninger på usikkert grunnlag.
Hvem har rett? Moderne vitenskap har faktisk testet ut hvor gode ekspertråd er. I 2005 ble det offentliggjort en amerikansk 20-årsstudie (kilde 1) der forskerne hadde testet over 80.000 spådommer fra 284 eksperter som hadde som levevei å gi faglige råd om utviklingstrender til politikerne.
Resultatene var knusende. Ekspertene gjorde det dårligere enn om de hadde gitt lik sannsynlighet til hvert av de aktuelle alternativene de vurderte. Som nobelprisvinner Daniel Kahneman skrev: «Ekspertene produserte dårligere prediksjoner enn pilkastende aper.» (Kilde 3) Det er en streng dom.
Ekspertene kan nok til en viss grad spå om meget kortsiktige trender, men man kan ikke vente seg stort av en ekspert som spår langt frem i tid på et ukjent felt som Covid-19.
Ekspertene rammes dessuten ofte av overdreven selvsikkerhet, eller overkonfidens. Dette gjelder ikke minst innen medisin. En stor metastudie (kilde 2) konkluderte med at legene vet at diagnosefeil forekommer, men at de sterkt undervurderer den totale mengde feil, og at de mener at det er høyst usannsynlig at de selv skulle gjøre slike feil.
Ekspertene gir altså i gjennomsnitt ganske dårlige råd om fremtiden, og de har en tendens til å undervurdere både forekomsten av ekspertfeil generelt, og særlig antall feil de selv gjør.
Om beslutninger i demokratier
Eksperteorier er dessuten flyktige i sin natur. Mange store tenkere, f.eks. Karl Popper, mener at det er umulig å bevise at en vitenskapelig teori er absolutt sann. Man kan bare bevise at den er feil (falsifikasjon). Desto lenger en teori motstår falsifikasjon, jo bedre er den. Den «vestlige» teorien om at alle svaner er hvite sto seg godt i hundrevis av år, inntil den ble falsifisert i 1697 da svarte svaner ble oppdaget i Australia.
I demokratier må virkelig viktige beslutninger i et demokrati til syvende og sist forankres i folket støtte. Som Paul Slovic påpeker (kilde 4): For folk flest er ikke risiko bare et matematisk begrep. For dem finnes ikke objektiv risiko.
Mens eksperter er rasjonelle og gjerne måler risiko etter hvor mange liv eller gode leveår som går tapt ved en bestemt beslutning, vil lekfolk (= velgerne) trekke finere og mindre rasjonelle skiller, f.eks. mellom «gode» og «dårlige» måter å dø på, gjerne forbundet med dramatiske historier i mediene.
Dessuten må det tas høyde for at det kan gå mye verre enn ekspertene predikerer. Tåler vi et slikt scenario? Det må politikerne ta inn over seg.
Som Kristin Clemet skrev i Aftenposten 18. november (kilde 7): «Det er viktig å bruke den beste kunnskapen vi har. Men det er viktig å være klar over at det kan komme ny og sikrere kunnskap. All kunnskap må suppleres med verdier, holdninger, meninger og moral. Det er politikkens rolle. Politikerne skal fatte beslutninger på usikkert grunnlag og supplere forskning med demokrati.»
Svenskenes styringssystem
Og svenskene ser ut til å ha feilet fundamentalt med sin Covid-19-politikk. Hvordan har det kunnet skje?
Mye av problemet ligger i at det svenske styringssystemet i stor grad gir fageksperter fullmakt til å ta politiske beslutninger.
Kjent problemstilling i oldtiden: Platon ønsket at eksperter skulle styre staten. Aristoteles mente derimot at verden ikke er forutsigbar, og at de styrende må foreta valg på usikkert grunnlag. Fra «Skolen i Athen» i Vatikanet, malt av Rafael 1509-11.
De enkelte departementer i Sverige er mindre enn i Norge og fungerer snarere som politikkutformende sekretariater for regjeringen, enn som forvaltningsorganer. Den egentlige forvaltningen ligger hos det «centrala ämbetsverket» som bare kan instrueres av regjeringen samlet, og ikke av den enkelte minister.
I Sverige er det Folkhälsomyndigheten som har det overgripende nasjonale ansvaret for at befolkningen er beskyttet mot smittsomme sykdommer, og som kommer med forskrifter og anbefalinger. Dette adskiller seg fra praksis og lovgivning i andre europeiske land. Som EU-rettsekspert Anna Wetter Ryde sa i september: «Att en folkhälsomyndighet styr så mycket gör att Sverige sticker ut bland många länder där fler beslut bedöms ha fattats med politiska motiv, kanske till och med ibland i strid med expertrekommendationer.»
Og i et 170 sider stort temanummer av Svensk juristtidning (kilde 5) som kom 3. desember, behandler svenske jurister problemene med å bruke den svenske kriselovgivningen i fredstid, med sammenligning med norske, danske og finske forhold. Og det antydes endringer i lovverket for å gjøre det lettere for Sverige å operere like effektivt som nabolandene ved fremtidige kriser. Man aner at den tanken har sittet ganske langt inne.
Uansett: Både vi og svenskene har vært heldige nå. Covid-19 har - tross alt - lav dødelighet. Mye farligere pandemier og sykdommer vil komme i fremtiden, bl.a. som følge av antibiotikaresistens.
Forhåpentligvis vil evalueringsrapportene etter Covid-19 inneholde krav om en helt annen grad av katastrofeberedskap enn det som har vært til nå. Også i Norge, selv om vi så langt har klar oss veldig bra.
Kristin Clemet: I Aftenposten 15. november 2020: «Forskningen gir i sin natur kun midlertidige svar. Nye eller andre data vil alltid kunne gi et annet svar. Det forskerne driver med, er å prøve og feile.» Foto: Civita
Og forhåpentligvis vil evalueringen understreke at pandemier er globale hendelser der verdens land er helt avhengige av hverandre og må samarbeide tett over landegrensene samtidig som de lokale tiltakene må være effektive.
1) Professor Philip E. Tetlock/Pennsylvania University: Expert Political Judgment: How Good Is It? How Can We know? En 20-årsstudie. 2005.
2) Professorene Eta S. Berner/University of Alabama og Mark L. Graber/State University of New York: «Overconfidence as a Cause of Diagnosis Error in Medicine». The American Journal of Medicine. 2008.
3) Psykolog og nobelprisvinner Daniel Kahneman: Thinking, fast and slow. 2012.
4) Psykologiprofessor og beslutningsanalyseekspert Paul Slovic, University of Oregon: The Perception of Risk. 2001.
5) Professorene Iain Cameron og Anna Jonsson Cornell: Fredstida kriser i en konstitutionell kontext - en komparativ analys och en försiktig framåtblick för Sveriges del. Fagfellevurdert artikkel i Svensk juristtidning. 3. desember 2020.
6) Historiker Mona Ringvej: Året da historien banket på. Dagbladet 31. desember 2020.
7) Kristin Clemet: Koronaåret 2020 har satt forholdet mellom forskning og politikk på prøve. Aftenposten 15. november 2020.
