Vil skarre-r’en erobre Norge?

Skarre-r er en ny oppfinnelse i Europa, og fantes ikke i vår verdensdel før den dukket opp i overklassen i Paris-traktene for drøye 300 år siden. Derfra spredte den seg; først til Belgia og Tyskland, og deretter til Portugal, Danmark, Syd-Sverige og Norge, samt utenfor Europa til Brasil (portugisisk) og de fransktalende deler av Canada. Ellers i verden finnes skarre-r’en i noen små språklige enklaver i Midt-østen, Afrika, Malaysia og Sibir, der den synes å ha oppstått lokalt.

En populær teori går på at det er Ludvig XIV – Solkongen – som har “æren” for at skarre-r’en oppsto i Europa. Han utstedte i 1682 et dekret som påbød de toneangivende franske adelsmennene og deres familier å bo sammen med ham på det nybygde slottet i Versailles utenfor Paris. Dermed hadde Ludvig XIV kontroll på dem og kunne effektivt forhindre at de konspirerte og truet makten hans.

Og omkring år 1700 bodde det mer enn 1.000 adelsfamilier på Versailles. De hadde ikke stort å gjøre utenom stadig å finne på nye metoder for å gjøre seg bemerket hos kongen. Noen lærte seg å skarre på r-ene, og de andre ved hoffet ville ikke være dårligere. Dermed ble skarre-r’en nærmest et adelsmerke, som alle tok etter.

Skarre-r’en i Europa i dag: Mesteparten av Frankrike, Belgia og Tyskland, hele Danmark, samt litt av Sverige, Norge, Portugal og Nederland. Reddit/Ivars Balodis

En mer anatomisk variant av historien er at skarringen ved Versailles-hoffet oppsto fordi det var så dødsens kjedelig å være der at enkelte ikke orket å uttale ordene ordentlig lenger, og begynte å skarre.

For “r” er mindre anstrengende å uttale om man skarrer enn om man ruller. Ved rulle-r må man nemlig slite og strekke tungespissen frem og rulle mot gommen i overmunnen. Det slipper man om man skarrer. Da kan man i stedet la tungen ligge avslappet i sitt “naturlig leie” bakerst i munnen og lage ‘r’ der ved større eller mindre vibrasjoner mot drøvelen.

At denne skribent og andre østlendinger har visse problemer med å forstå at skarre-r’en er så grei å frembringe – i alle fall om Edith Piaf-r’er er målet, har bare med opprinnelig tillæring og vane å gjøre. Sier språkforskerne.

På 1700-tallet ble fransk motespråket i europeisk overklasse, og skarre-r’en spredte seg fra Paris til andre europeiske sentra, og etter hvert fra byene og utover landsbygda.

I København begynte man trolig å skarre i 1780-årene. Derfra kom skarringen til Norge og Sverige. Den kom på mote i Kristiansand og Bergen tidlig på 1800-tallet, og trolig i Skåne omtrent på samme tid.

Professor Arne Torp: Ekspert på nordiske språk. Foto: Geir Olsen/NTB

Økende utbredelse

Kartet på forrige side viser den omtrentlige utbredelsen av skarre-r i Europa for tiden. Som man ser bruker de fleste franskmenn skarre-r, men det er betydelige områder der den benyttes i mindre grad utenom den (ut)dannede del av befolkningen. Det samme gjelder Tyskland.

Både i Frankrike og Tyskland øker bruken av skarring, og den brer seg også i Østerrike, den tyske delen av Sveits og den nordlige delen av Belgia, samt i Portugal. I Nederland og Sverige ser det derimot ut til at spredningen av skarre-r’en har stagnert.

I Norge er det for tiden omtrent 15–20% av befolkningen som skarrer. De siste 70 årene har skarringen hatt fremmarsj spesielt på Vestlandet, mens utviklingen ser ut til å ha stoppet opp på Sørlandet.

Som det fremgår av kartet, var det blant nordmenn født ca. år 1900 bare på Sørlandet og i byene på Sørvestlandet at skarre-r var i bruk. Siden har skarringen bredt seg kraftig nordover og innover.

Professor Arne Torp mener at skarre-r’en etter hvert vil vinne frem i alle dialekter vestafjells helt nord til Stad, og innover bygdene fra Agder. Men han antar at skarringen ikke vil erobre Sunnmøre, og at Skiens-vassdraget vil markere grensen mot øst. Han tror at retrofleksene vil stoppe fremmarsjen.

Skarre-r’en i Norge: Kanskje 20% av oss skarrer på r’en. Det har vært betydelig økning, spesielt etter 2. verdenskrig. Videre utbredelse kan bli stoppet av retrofleksene. Se hovedteksten. Kilde: Professor Martin Skjekkeland

Språklig motangrep

Retroflekser er lyder som lages ved å bøye tungen oppover og bakover i munnen. Retrofleks er en sjelden lyd som brukes bare av omtrent en tiendedel av verdens befolkning, men i Norge er den vanlig. Ved retrofleks ‘r’ slik som østlendingene bruker den, forsvinner omtrent r’en foran en del konsonanter, som i ‘surt’, ‘kart’, ‘barn’, ‘smart’, ‘farse’, ‘gjerne’, ‘hjerne’ osv.

Retrofleksen kan variere i uttale avhengig av hvilken vokal den henger på. Kjenn etter, så vil du merke at tungestillingen er lenger bak i munnen når du f.eks. uttaler ordet ‘firt’ (seg ned) enn ved ‘surt’.

Retrofleksen er en “lettvint” måte å uttale r-kombinasjoner på, og kan sies å kompensere for den mer energikrevende rullingen. Så dermed er totalanstrengelsen ved å uttale r’er i øst-norsk, trøndersk og nordnorske dialekter ikke større enn for dem som skarrer. Dermed stopper retrorefleksen altså skarringen. Mener Torp.

Ekstra spennende synes han det blir å se utviklingen i Sogn og Fjordane og Sunnmøre, der de unge stort sett bruker rulle-r, men ikke har retroflekser. Han mener forresten å ha konstatert at også retrofleksene er på fremmarsj, og at de f.eks. har vunnet frem i Ålesund-området, slik at i det minste den delen av Sunnmøre dermed er “vaksinert” mot skarre-r.

Frogner-r’en

Vi kan ikke avslutte uten å nevne den såkalte Frogner-r’en, dvs. den skarre-r’en som har vært brukt og brukes midt i det sterkeste rulle-r-området på Oslos beste vestkant av en del familier og enkeltpersoner uten direkte tilknytning til skarre-r-områdene på Sør- og Vestlandet.

Blant de teorier som skal forklare Frogner-r’en, er at kondisjonerte familier i Christiania gjerne brukte barnepiker fra Sørlandet fordi de kunne lære barna å uttale konsonantene “vakkert og mykt”. Arne Torp nevner også som en mulig forklaring på Frogner-r’en at herrer i hovedstadens borgerskap i tidligere tider ofte søkte seg til danske piker, giftet seg med dem, bosatte seg på beste Oslo-vestkant og fikk barn som skarret.