Energigarantisten

– Hva vil du som olje- og energiminister?

Aaslands svar minner litt om en forhåndsinnspilt beskjed på telefonsvareren:

– Jeg vil bruke anledningen nå til å tenke langsiktig på hvordan vi kan løse de store oppgavene som ligger foran oss. Det er to ting jeg synes er veldig viktig: at vi klarer å oppfylle klimaforpliktelsene våre. Altså, kutte klimagassutslippene med 55 prosent frem til 2030. Samtidig må vi gjennomføre det vi sa vi skulle gjøre i Hurdalsplattformen, nemlig å øke eksporten utenom olje og gass med 50 prosent frem til 2030. Det handler om vår alles fremtid, og da må vi klare våre forpliktelser samtidig som vi gjennomfører overgangen til et fornybart samfunn.

Det er fredag, og Aasland lengter etter helgen. Ikke uten grunn. Han begynte i kjølvannet av en politisk skandale, arvet en strømkrise og fikk en krig i fanget. Mannen har knapt hatt et ledig øyeblikk etter at Jonas Gahr Støre ringte ham i begynnelsen av mars og spurte om han kunne aksle en statsrådspost. Nå gjenstår bare et intervju og noen møter til før han kan sette seg i bilen og dra tilbake til sitt elskede Telemark og familien for å lade batteriene.

– Har du rukket å puste etter at du begynte som statsråd?

– He, he. Jeg vet ikke helt sist jeg gjorde det. Det har vært et tett program, men jeg synes det er spennende. Kreativiteten går på høygear her for tiden. Vi har mye som skal løses.

Vil ikke vente på kommisjonen

Olje- og energiministerposten har aldri vært den statsråden som har vært mest fremtredende i nyhetsbildet. Selvfølgelig, alltid aktuell hver gang noen nyser om nye konsesjonsrunder og naturinngrep, men generelt har posten hatt et litt kjedelig drag av tung industri over seg. Det handler til syvende og sist om å sikre fortsatt “lys i pæra”, bensin på tanken og kraft til industrien. De spennende pengene sitter finansministeren på.

Men så var det dette med lys i pæra og bensin i tanken. Omtrent sammenfallende med fjorårets regjeringsskifte begynte strømprisene å akselerere. Prisene steg fra normalnivået på vel 48 øre pr. kilowattime (kWH) til rekordhøye 63 øre. Dette smertet i lommeboken for mange – spesielt i Sør-Norge. Over natten ble utenlandskabler gjenstand for debatt under middagen, og alle hadde en mening om EUs energibyrå Acer.

Bakteppet var en rekke “uheldige” omstendigheter – høye energipriser på kontinentet, uvanlig lite nedbør som begrenset vannkraftproduksjonen, to nye kabler til Europa og en kald vinter – men når du fyrer med barnetrygd, er slikt detaljer. Du ser etter den ansvarlige. Regjeringens energigarantist. I dag er det Aasland.

– Så, hva skal du gjøre med strømprisene nå?

– På kort sikt har vi sagt at ordningen vi har introdusert for å redusere kostnadene for husholdningene, landbruket og frivilligheten videreføres ut mars. Det tror jeg er viktig. Det gir forutsigbarhet og reduksjon av prisene i en veldig krevende tid.

Deretter faller Aasland inn en utlegning om langsiktige løsninger. Det handler om å få mer kraft inn i systemet – få bygget ut mer. Alt dette sees nå på i detalj av en energikommisjon som vil avsløre sin plan i desember.

– Kommisjonen skal gå igjennom hele kraftsystemet og erfaringene med energiloven. Den skal se på hvordan det norske kraftsystemet har håndtert situasjonen med eksport og import av kraft. Jeg tror nok at når helhetsbildet de leverer kommer frem, så har vi et godt diskusjonsgrunnlag til å ta riktige beslutninger over tid.

– Men det er lenge til desember. Må vi vente på en rapport før dere tar noen flere grep?

– Nei, sier han engasjert, og samtalen får et temposkifte.

Nå er Aasland til stede. Helgen kan vente litt til.

Smidd i arbeiderbevegelsen

– Mitt klare mål er at vi skal ha et kraftsystem som garanterer at vi har tilstrekkelig med ren og rimelig strøm. Det er målet, og det skal vi klare.

Et moment ved strømkrisen er at staten tjener penger som gress på situasjonen. Finansminister Vedum har anslått at staten får inn mer enn dobbelt så mye som vanlig i grunnrenteskatt og Statkraft-utbytte. Anslaget for 2021 ligger på 27,6 milliarder kroner i inntekter. Et voksende korps av kritikere har tatt til orde for at dette overskuddet også bør vises på strømregningen til folk.

Aaslands klare budskap er at selv om du ikke ser det direkte på strømregningen, går pengene definitivt tilbake til fellesskapet

– Jeg vil si at heldigvis, heldigvis har Arbeiderpartiet stått sammen med Senterpartiet og sørget for at vi har et offentlig eierskap rundt kraftforsyningen vår. Pengene vi nå får inn, går i all hovedsak tilbake igjen til kommunene, som på sin side kan bruke dem på å bedre tilbud til innbyggerne – skoler, kultur, eldreomsorg osv. I staten disponerte vi utbyttet til Statkraft på 9,7 milliarder kroner til å styrke velferdsordninger – sikre folk. Så får vi litt inn på grunnrenteskatt, og det gir vi tilbake på strømstøtteordningen. Det som kommer inn,  går ut igjen. Vi bygger velferd med disse pengene.

Resonnementet har en viss Gerhardsen-schwung over seg. Det handler om nasjonsbygging, og det speiler mannen vi snakker med meget presist. Han er formelig smidd i fagbevegelsen. Allerede i ungdommen, i det lille tettstedet Skotfoss, nå en del av Skien kommune, opplevde han at det kunne være langt mellom folk, og at noen var mer privilegerte enn andre. Tettstedet var bygget opp rundt en papirfabrikk, og direktørene der hadde i gamle dager en tennisbane med piggtrådgjerde rundt – for å holde vanlige folk borte.

– Tennisbanen viste kontrasten mellom topp og bunn. Kontrasten mellom fabrikkdirektør og en vanlig arbeider. Men Skotfoss gav meg også en forkjærlighet for industri. Jeg så hvordan industrien påvirket et lite samfunn. Den sørget for at folk kunne stå opp om morgenen og ha en trygg jobb å gå til. Det var veldig fint.

I Akersgaten er Aasland arbeidskaren som har trukket i dress for å verne om arbeidsfolks rettigheter. I hans 16 år som stortingsrepresentant var alltid planen å vende tilbake til jobben som distriktssekretær for EL og IT Forbundet. Frem til Støre ringte.

– Jeg har sagt opp nå. Jeg kunne ikke ha den bindingen som statsråd, men jeg har hele bakgrunnen min fra EL og IT-Forbundet og energibransjen. Jeg ble tidlig engasjert i spørsmål som handlet om rettferdighet og vanlige arbeidsfolks muligheter på jobben. Jeg har en veldig sterk tilknytning til fagbevegelsen og fornybarbransjen i Norge. Det er et fint utgangspunkt, synes jeg, for å sitte som statsråd i Olje- og energidepartementet.

En “gryteklar” minister

Han er ikke alene om å synes det. Da han tiltrådte, omtalte Støre ham som en “gryteklar” minister. Noe Støre trengte på det tidspunkt. Etter å ha blitt drevet fra skanse til skanse på spørsmål om pendlerbolig, måtte partiets stjerneskudd Hadia Tajik gå av som arbeids- og inkluderingsminister i begynnelsen av mars. Tidligere Bergensordfører, Marte Mjøs Persen, som hadde styrt Olje- og energidepartementet, ble gitt Tajiks gamle rolle.

Persen hadde på dette tidspunkt høstet kraftig kritikk for sin håndtering av strømkrisen. Stavanger Aftenblad gikk til det skritt å kreve hennes avgang på lederplass. Avisen beskrev Persen som en uerfaren rikspolitiker med klart manglende kunnskap og innsikt i fagfeltene hun var satt til å håndtere. Og bakgrunnen hennes var virkelig ikke skreddersydd til stillingen. Med en bachelorgrad i kultur- og samfunnsvitenskap fra Universitetet i Bergen, og en yrkesbakgrunn fra hotell og restaurant før hun ble heltidspolitiker, sto Persen lagelig til for hugg i energidebatter.

Aasland, derimot, oser troverdighet i energispørsmål. Han har brukt hele sitt yrkesaktive liv i kraftbransjen. Han gikk rett fra elektrolinjen på videregående til å utdanne seg til energimontør. Han begynte i Skiens Kommunale Kraftselskap (i dag Skagerak Energi), og hans første jobb var å skifte isolatorer på høyspentmaster i en elvekryssing i Grenland-området. Mastene var 65 meter høye.

Det er ikke en jobb for alle.

– Jeg er en tøff gutt, kommenterer Aasland muntert.

I hele hans videre karriere har energi gått som en rød tråd. Siden han ble stortingsrepresentant i 2005 har han sittet som medlem og leder av Energi- og miljøkomiteen og Næringskomiteen.

Vil ha fart i vindkraften

Energinæringen virker å ha store forventninger til hva Aasland kan få til, og ikke minst har de klare forventninger til hva han bør gjøre. Administrerende direktør Knut Kroepelien i bransjeorganisasjonen Energi Norge uttalte ved innsettelsen til E24:

– Terje Aasland bør ha som sin første prioritet å få fart på en norsk havvindsatsing.

Sammen med den vante anmodningen om å verne om norske olje- og gassproduksjon er satsing på vindkraft omkvedet i bransjen. På oppdrag fra Vårgrønn og Agder Energi publiserte Thema Consulting Group i fjor en rapport med tittelen Visjon 50 GW i 2050. Hovedbudskapet er at det globale havvindmarked ventes å nå en produksjon på svimlende 1.300 GW innen 2050. Som tittelen indikerer, konkluderer rapporten med at Norge kan produsere 50 GW havvind i Sørlige Nordsjø mot 2050.

“Samlet sett estimerer vi at resultatet av en norsk industriell havvindsatsning i tråd med Visjon 2050 kan gi en årlig sysselsettingseffekt på over 60.000 årsverk og en verdiskapning på over 80 milliarder kroner årlig utover 2040-tallet,” skriver forskerne.

Energiekspert og gründer av Rystad Energy, Jarand Rystad, deler dette synet og forteller til Kapital at hvis regjeringen nå satser riktig, kan Norge bli en energistormakt i nye 100 år. Så langt har regjeringen lagt opp til en liten “startup” i Sørlige Nordsjø. Utlysningen har en ramme på tre gigawatt.

– Dere får kritikk for å tenke for smått her. Hvorfor ikke kjøre på?

– Det vi nå har gjort, er å lage et startpunkt. Da min forgjenger kom inn i dette departementet etter regjeringsskiftet, var det gjort svært lite på havvind. Nå er vi i gang, og vi har betydelige ambisjoner. Vi kommer til å oppskalere. Jeg personlig er utålmodig og mener det ligger et enormt stort potensial her. Men vi må gjøre dette på en slik måte at vi får med oss leverandørindustrien.

I tillegg påpeker Aasland at det er flere veier til energi-Mekka:

– Vi må ha mer kraft inn i det norske kraftsystemet fordi vi skal elektrifisere samfunnet, og vi skal kutte utslipp. I tillegg skal industrien klare å gjennomføre investeringer i det grønne skiftet. Altså, gå fra fossilbruk til fornybar energi. For å få til dette har vi flere satsningsområder. Vi må blant annet bygge ut vindkraft på land der hvor kommunene er enige. Så må vi oppgradere vannkraften vår, som er en juvel i det norske kraftsystemet. Men det sagt, det potensialet som ligger i vindkraft på norsk sokkel, og da tenker jeg på flytende vindkraft, er kjempestort. Vi må få på plass nye banebrytende løsninger. Det vil koste litt i starten, men jeg tror det er muligheter for et nytt industrieventyr her.

Foreløpig har regjeringen lagt alle flytende vindmølleplaner til havområdene Sørlige Nordsjø og Utsira Nord. Areal her vil bli tildelt med auksjon som hovedmodell.

– Vi har lagt kvalitative kriterier til grunn for utbyggingen på Utsira Nord. Det vil si at norsk industri og norsk kompetansemiljø kan være med og konkurrere om prosjektet. Kan vi klare å utvikle dagens leverandørindustri til olje og gass til at de kan få en fot i flytende havvind, skapes det unike fremtidsmuligheter. Jeg er overbevist om at disse miljøene på sikt vil ta globale posisjoner innen dette feltet.

Men satsningen på utviklingen av havvind handler ikke lenger bare om å elektrifisere sokkelen og gi Norge flere ben å stå på. Da Russland invaderte Ukraina 24. februar i år, forandret verden seg. 

Fra krise til krig

Det er vanskelig å holde seg i ro nå sivile blir skutt på gaten ikke langt fra våre egne grenser. Spesielt ikke når vi deler landegrense med aggressoren. Russland har blitt ilagt kraftige sanksjoner fra den vestlige verden, men sanksjonene har en klar akilleshæl: Europa er i stor grad avhengig av russisk olje og gass. EU importerer i dag omtrent halvparten av gassen medlemslandene bruker fra Russland. Nå er det satt i gang et omfattende arbeid for å gjøre EU mindre avhengig av Russland, og unionen ser mot Norge som en garantist for kraft.

Dagen før intervjuet med Aasland fremmet Ukrainas tidligere president, Petro Porosjenko, et inderlig ønske om at Norge trapper opp produksjonen av olje og gass. Tanken er ytterligere å strupe Russlands økonomi. Men kan Aasland egentlig etterkomme Ukrainas ønske?

– Vi gjør det vi kan, er det korte svaret før han utdyper:

– Europa er inne i en krevende energisituasjon, og det viktigste EU nå gjør, er å bygge opp gasslagrene sine. Vi har sagt at vi skal prøve å unngå nedetider på installasjonene på sokkelen i løpet av sommeren. Men det kan være at det må gjøres nødvendig vedlikeholdsarbeid. Vi vil ikke la dette gå på bekostning av sikkerheten. Først sikkerhet, så er vi, sammen med selskaper som kommer med forslag, positive til å ha litt mer gass i rørene en periode.

Men det er ikke snakk om så veldig mye mer.

– I dag produseres vi på norsk sokkel tilnærmet det vi har kapasitet til. Om det ikke er 100 prosent, er det iallfall nær 100 prosent. Noen selskaper har sett på muligheten til å injisere litt mindre gass inn i sine brønner, og vi har sagt ja til det.

En debatt som har blusset opp igjen som følge av krigen er spørsmålet om nye konsesjonsrunder for oljeleting. 26. konsesjonsrunde ble i fjor skrinlagt som følge av regjeringsforhandlingene med SV. I kjølvannet av invasjonen, og den nye energisituasjonen i Europa, har kritiske røster tatt til orde for at Norge burde skalere opp – ikke avvikle.

– Er det noen glidning i debatten om nye konsesjonsrunder som en følge av krigen i Europa?

– Nei. Noen prøver å trekke inn dette i debatten, men effekten ligger ti–femten år frem i tid. Da vil Europa allerede ha løst dilemmaet de har nå. Slik jeg tror landene i Europa nå tenker, handler det om å få på plass investeringer i fornybar energi. Så vil de importere LNG. Jeg tror det vil skje en endring hvor det ikke lenger vil etterspørres så mye gass, men heller hydrogen. Vi har en lang tidshorisont for Norge som energileverandør til det europeiske kraftmarkedet.

Det beste med Oslo

Helgen nærmer seg, og Aasland kvikner tydelig til bare ved tanken. Telemarksdialekten har blitt tjukkere jo lenger vi har snakket.

For Aasland elsker Telemark. For ham er hjemfylket et ekte norsk kinderegg. Med sitt kuperte terreng, flankert av Hardangervidda i vest og Skagerrak i sør, har det alt han noensinne har ønsket seg. Her kan han gå på ski, jakte og nyte sjøen.

Aasland er en utpreget friluftsmann. Før han ble storingsrepresentant i 2005 var han en ivrig jeger. Han har også brukt en betydelig mengde tid på ski. I sin ungdom syslet han sågar med skihopp.

– Jeg har hoppet i Holmenkollen før den ble bygd om. Det var moro. Jeg har faktisk en personlig rekord på 117 meter på trening på Rena. Landet rett på sagflisen. Jeg tenker at den som skal erstatte meg som statsråd, bør ha hoppet lenger enn det.

Hobbyer er derimot et tilbakelagt stadium, ifølge Aasland. I Telemark venter familien – “madammen” Marit og barna – og det er det viktigste for ham.

– Den beste investeringen jeg har gjort er i kona og ungene. Jeg er utrolig glad i familien min, og jeg har fått utrolig god backing av dem gjennom alt dette. Jeg kunne ikke ha tatt på meg denne jobben uten at jeg visste at de var med på laget. Når jeg drar hjem i helgen, vil jeg bruke tiden min med dem.

Vår tilmålte tid med Aasland går mot slutten. Nå venter madammen hjemme i Skien. Han lener seg mot oss og sier med et glimt i øyet.

– Vet du hva jeg synes er det beste med Oslo?

– Eehh. Nei.

– Det beste med Oslo er å sette seg i bilen for å kjøre tilbake til Telemark.