Tilsvarer 1.000 ganger smertegrensen

Knølhvalene kan synes store og klumpete med sin 14–18 meters lengde og 30–40 tonns vekt, men de er følsomme og raffinerte i sin omgang med det annet kjønn.

Så da noen knølhval-hanner fra Det indiske hav for endel år tilbake kom på besøk til østkysten av Australia og sang sine “indiske” parings- og kurtisesanger, ble de australske knølhval-hunnene så fascinert av de nye sangene at mange lot seg forføre.

Da forkastet like godt de lokale hannene sine tradisjonelle sanger med deres skingrende “vup, vup”, og komponerte en helt ny variant av de indiske med en kombinasjon av dype stønn og høy brumming. Det gjorde susen, og de vant sine utro hunner tilbake. 

Begivenheten ble behørig registrert av hvalforskerne. De vet at knølhvalene har ulike dialekter som varierer fra havområde til havområde. Disse dialektene undergår hele tiden en langsom utvikling, ikke ulikt den vi mennesker opplever.

Men at en stor gruppe knølhvaler på få måneder skiftet ut sitt tradisjonelle sangrepertoar, var en vitenskapelig sensasjon. Det var her snakk om en sangrevolusjon! Og i Nature sammenlignet professor Michael Noad begivenheten med rockens gjennombrudd.

Revolusjonen har i de senere årene spredd seg østover. Og i august i år påviste skotske hvalforskere at knølhvalenes sangrevolusjon med opprinnelse i Australia hadde nådd hele veien over til Equador (over 15.000 km).

Langtrekkende kurtise

Mange hvalarter frembringer varierte lyder, men knølhvalene er den hvalarten som har de mest raffinerte sangene. Deres sang kan bestå av melodiøse “stønn” og “skrik” i forskjellige tonehøyder i området 20 til 9.000 Hz (Hz = Hertz = lydsvingninger pr. sekund). Vi mennesker kan oppfatte frekvenser mellom 20 og 20.000 Hz, så knølhvalenes sang ligger godt innenfor vårt høreområde.

Knølhval-melodiene kan vare opp til 30 minutter. De kan også utstøte sekvenser av klikk med forskjellig varighet.

Knølhvalene bruker ikke sangen bare til å finne seg en make. De synger også for å holde styr på ungene, for å markere revir og for å lokalisere byttedyr.

Ettersom det ikke finnes mer enn kanskje 35.000 knølhvaler til sammen på vår klode, er det godt at sangen deres kan høres av andre knølhvaler på meget lang avstand (noen hvalforskere snakker om mange hundre kilometer), slik at hann og hunn kan finne hverandre og føre slekten videre.

Men forskerne er redd for at lydene fra skip og oljeinstallasjoner skal virke forstyrrende, slik at knølhvalenes sangsignaler ikke når frem. Dette gjør fremtiden for knølhvalene ekstra usikker.

Bedøver byttedyr med lyd

Mens knølhvalene synger sine varierte melodier med strupehodet, har blåhvaler og spermasetthvaler en egen “digital” sangteknikk som består av serier av kraftige “klikk”.

Blåhvalen er verdens største dyr, og kan bli mer enn 30 meter lang og veie inntil 200 tonn. Og lydene fra blåhvalen står i forhold til størrelsen. Det er målt at blåhvalens klikk – eller skrik, om man vil – kan ha et lydtrykk på hele 188 desibel. Dette er mange hundre ganger så kraftig som lyden fra et jetfly som starter, og tusen ganger smertegrensen for mennesker.

Blåhvalenes lyder ligger i et frekvensområde på 12 til 200 Hz. De laveste frekvensene ligger altså under det dypeste våre ører kan oppfatte. Men den lave frekvensen gjør at lyden forplanter seg over enorme avstander under vannet, og kan kanskje oppfattes av andre blåhvaler mer enn ett tusen kilometer borte.

Det finnes ikke mer enn omtrent 10–12.000 blåhvaler til sammen. De er heller ikke særlig sosiale, og lever helst alene eller i par. Dermed har blåhval-hannene et enda større behov enn knølhval-hannene for at lydene deres skal kunne høres over store avstander.

Det eneste levende vesen som kan frembringe lyder av samme styrke som blåhvalen, er spermasetthvalen, som også kalles spermhval eller kaskelotthval.

Spermasetthvalens “sang” består – som hos blåhvalen – av serier av klikk. Klikkene kan være svært korte – ned mot 1/10.000 sekund. De er like kraftige som blåhvalens, men over et mye bredere frekvensområde.

Spermasetthvalen kan også fokusere lydsignalet sitt mot et bestemt objekt med stor presisjon, og forskerne mener at spermasetthvalen faktisk kan bedøve eller til og med drepe byttedyr med disse kraftige lydstrålene.

Stort hode for sterk lyd

Forskerne har i lange tider interessert seg for hvordan hvalene – ikke minst delfinene – fokuserer lydsignalene sine så nøyaktig, blant annet fordi det kan være til direkte nytte for en rekke menneskelige formål, eksempelvis ved konstruksjon av sonarer.

Det er også stor interesse for å finne ut hvordan blåhvalen og spermasetthvalen frembringer sine enormt kraftige lyder. Men det er naturligvis ikke lett å forske på en så kolossal skapning som blåhvalen som det finnes så få av, og med lyder som er direkte farlige på kort hold.

Det er ikke særlig mye enklere å forske på spermasetthvalene med deres inntil 20 meters lengde og 60 tonns vekt. Men det finnes trolig minst 20 ganger så mange spermasetthvaler som blåhvaler, og ikke sjelden kommer forskerne over nylig omkomne strandede eksemplarer der de kan gjøre undersøkelser.

Det viser seg at nøkkelen til spermasetthvalens lyd er å finne i dens enorme hode, som kan bli opp til 8 meter langt og dermed utgjøre over en tredjedel av kroppslengden.

Hodet inneholder en stor mengde voksaktig substans (“sperm”) som kan ligne litt på det mannlige kjønnssekretet. Derav navnet. Man har tidligere trodd at denne substansen først og fremst tjente til å gjøre det mulig for spermasetthvalen å foreta sine utrolige dykk ned til mer enn 1.000 meters dybde (helt ned til 3.000 meter er observert) for å fange kjempeblekkspruter, som er livretten.

Nå mener man at “sperm-organet” også har stor betydning for å frembringe og fokusere lydene som spermasetthvalen frembringer. Sjekk figur.

Spermasetthval-hannene med de største hodene og de største sperm-organene kan sende ut de kraftigste og mest fokuserte lydsignalene og er de dyktigste jegerne. Den kombinasjonen virker naturlig nok uimotståelig på hunnene i flokken.

Således blir det “storhodene” som klarer å videreføre sine gener. Og naturligvis de førnevnte hannene som istedenfor å avvise sine utro hunner, komponerte nye kjærlighetssanger og erobret dem tilbake.

Hva synger de egentlig om?

Den private forskningsorganisasjonen CETI – Cetacean Translation Initiative – er godt inne i et flerårig prosjekt som har som mål å kunne kommunisere med hvalene (cetacean er fellesbetegnelse for hvaler), og da spesielt spermasetthvalene. Spermasetthvalene har dyrerikets største hjerner og er trolig enda mer intelligente enn delfiner, som jo kan kommunisere med menneskene på forbausende vis.

Av CETIs nettsider fremgår det at forskerne allerede nå, ett år ut i prosjektet, har gjort så mange opptak av spermasetthvalenes sang at de har fått et betydelig bibliotek, og at de skal bruke kunstig intelligens på å analysere sangen.

CETI-forskerne anfører at det å kunne forstå et såpass fremmedartet språk som hvalenes, også vil kunne gjøre det lettere for oss å forstå signaler fra utenomjordiske sivilisasjoner.

Det går begge veier. For spermasetthvalens sang er også med på platen som romsonden Voyager har med seg. Voyager har nå forlatt vårt solsystem, og forhåpentligvis vil platen bli funnet og avspilt av vennligsinnede aliens. Man kan vel lett tenke seg at de vil ha større utbytte av hvalklikkene enn menneskelig tale og musikk av Mozart og Chuck Berry, som også er med?