Slik vinner du i stein-saks-papir

Spillet som greit kan bestemme hvem skal få gleden av det siste kakestykket eller den store oppvasken, pirrer forskerne.

Da japaneren Takashi Hashiyama i 2005 skulle selge sin fremragende malerisamling med godbiter av Cézanne, Picasso og van Gogh, kontaktet han auksjonshusene Sotheby’s og Christie’s for å få tilbud. Begge var naturligvis svært interessert i å forestå salget, som kunne innbringe 2,5–3 millioner dollar i provisjon.

Hashiyama vurderte tilbudene fra auksjonshusene som likeverdige, og bestemte at de skulle avgjøre saken seg imellom ved å spille stein-saks-papir.

Auksjonshusene aksepterte motvillig betingelsene. Sotheby’s regnet dette som et rent sjansespill, og forberedte seg deretter. Christie’s, derimot, rådspurte sine eksperter på stein-saks-papir, nemlig 11-åringene Flora og Alice MacLean; tvillingdøtrene til firmaets direktør for impresjonistisk kunst. 

Flora og Alice traff omtrent alle avgjørelser seg imellom ved hjelp av stein-saks-papir, og som “proffer“ mente de at Christie’s selvsagt burde satse på saks. Begrunnelsen var at Sotheby’s sikkert ville tenke som en “amatør“, det vil si: 

• 1. Stein føles sterkest. 
• 2. Sotheby’s regner derfor med at motstanderen velger stein, og vil selv gå for papir. 
• 3. Derfor skal Christie’s velge saks.

Partene møttes i et konferanserom og skrev ned sine valg på et papir som ble samlet inn og åpnet av Hashiyamas revisor. Christie’s hadde fulgt 11-åringenes råd og gått for saks, mens Sotheby’s som antatt hadde valgt papir. Christie’s fikk salgsoppdraget, mens Alice’s: “Everybody knows you should go scissors“, kom i Time magazine som månedens sitat kort tid etter.

Introduksjon og mesterskap

For de som ikke er helt fortrolig med stein-saks-papir, eller “knobling” som mange her til lands sier, er reglene som følger:

De to spillerne holder frem hver sin knyttede hånd, slår den rytmisk tre ganger i et imaginært bord (“for-kastene”) mens de teller høyt en-to-tre, og på det fjerde slaget (“kastet”) viser de på likt frem tegnet for enten stein, saks, eller papir. Som man ser av figuren slår stein saks, som igjen slår papir, som igjen slår stein. (Saksen biter ikke på stein, men klipper papir, som kan pakke inn stein.)

Spillet stammer opprinnelig fra Kina, der en variant med dyresymboler nevnes allerede på 200-tallet. Den nåværende formen oppsto i Japan på 1600-tallet og kom til Vesten rundt 1920.

Spillet vant stor popularitet i Europa og USA som et verktøy til å avgjøre både mindre og større saker. Det er i dag også et konkurransespill med nasjonale og internasjonale forbund og konkurranser. Det norske forbundet heter Norsk forbund for stein, saks, papir (NFSSP). I 2022 ble Sandy Krishnan norgesmester og brøt med det en mangeårig mannsdominans i spillet her hjemme.

En mesterskapskamp spilles gjerne som best av tre eller fem runder (eller sett). En runde vinnes av den som i kastet holder frem et symbol som slår motstanderens. Nøytraliserer symbolene hverandre, spilles inntil den ene har et vinnende symbol og er rundens vinner.

Psykologi og det ubevisste

Det finnes flere seriøse undersøkelser på hva som er vinnende strategi, blant annet en med det velklingende navnet Social cycling and conditional responses in the Rock-Paper-Scissors game. Den er utført av sosialpsykologer og matematikere ved universitetene i Hangzhou og Beijing. De ville teste moderne spillteori og brukte stein-saks-papir som et “grunnleggende ikkesamarbeidsspill”. Spesielt studerte de hvordan spillerne traff sine valg basert på hva motspilleren gjorde i forrige runde.

Konklusjon: En spiller vil ha en tendens til å gjenta en vinnende strategi fra forrige runde, og skifte strategi hvis han har tapt. Altså: Vant motspilleren din med stein i forrige runde, vil hun tendere til å velge stein i neste.

Spillet er også brukt i forbindelse med hjerneforskning. For eksempel har forskere ved universitetene i London og Oxford ved hjelp av stein-saks-papir vist at hjernen evner å oppfatte og reagere på signaler som den bevisste delen av hjernen umulig kan ha rukket å prosessere.

Utgangspunktet for forsøkene var vår ubevisste tilbøyelighet til å etterape den vi står overfor. Hvis den du snakker med klør seg på kinnet eller vipper med foten, vil du tendere til å gjøre det samme. Spørsmålet var om denne etterapingstendensen er ufrivillig og automatisk, eller om den er resultatet av et bevisst ønske om å skape en god atmosfære ved å “ligne på” den andre.

Forskerne arrangerte en lang rekke stein-saks-papir-runder, der én eller begge spillere hadde bind for øynene. Resultatene viste at når begge spillere hadde bind for øynene, endte nøyaktig 1/3 av spillene med uavgjort. Hvis bare den ene spilleren hadde bind for øynene, var det betydelig mer enn 1/3 av rundene som endte med uavgjort. Spilleren uten bind for øynene hadde ubevisst reagert på de små signalene den andre spilleren ga i forkant av det gyldige kastet om hva han ville velge av stein, saks eller papir.

Særlig var uavgjortprosenten stor når hun med bind for øynene valgte saks, der forberedelsen fra utgangspunktet stein (håndstillingen i for-kastene) er større og tydeligere enn for papir. Men hele tiden gikk dette så fort at det var umulig å tenke over saken. Spilleren uten bind reagerte ubevisst.

Resultatene er publisert i Automatic imitation in a strategic context: players of rock-paper-scissors imitate opponents’ gestures.

James Bond reddet verden

I sin evige kamp for å redde verden har selv James Bond måttet ty til stein-saks-papir. Som Ian Fleming-fans vil vite, skjedde det i You Only Live Twice skrevet i 1964 og filmet i 1967. 007 trengte den japanske secret service-sjefen Tanakas respekt og assistanse for å klare oppdraget sitt. Men da måtte han foruten å lage et Haiku-dikt, også vinne over Tanaka i et best-av-tre spill med stein-saks-papir.

Haiku-diktet gikk greit. Så var det spillet. Bond vant første runde. Tanaka vant den andre runden med stein. Hva skulle Bond velge i den tredje og avgjørende runden? Satse på at Tanaka ville holde på stein som vant i annen runde, eller gå for saks i tilfelle Tanaka ville spille med “omvendt psykologi” og velge papir. Eller kanskje “trippelpsykologi”, dvs. via saks tilbake til papir igjen?

Som den gode psykolog 007 (også) er, gjorde han presis som Flora og Alice og de kinesiske forskerne anbefalte mange tiår senere; han tenkte at Tanaka ville holde på stein, og satset selv på papir.

007 vant, og reddet dermed både oppdraget og verden.