Min tid: Emilie Stordalen

– Mange tror nok at jeg lever litt mer i en boble enn det jeg faktisk gjør, og at jeg egentlig ikke vet hvor privilegert jeg er.

– Lever du i en boble?

– Klart man blir påvirket av det miljøet man er i, men dette er nå engang den verden jeg er født inn i. Det er jeg veldig takknemlig for. Det å være en arving gir mange privilegier. I en familiebedrift blir du også behandlet annerledes, og du kommer lettere til. Sånn er det bare, men du har likevel et ansvar. Et ansvar jeg kjenner på hele tiden og som kan være tungt å bære.

– Liker du deg selv?

– Ja, men ikke sånn at jeg står i speilet og tenker fy fader Emilie så “fet” du er. Jeg prøver hver eneste dag å yte mitt aller beste på alle områder, være god mot dem rundt meg og tro mot mine grunnleggende verdier.

– Og verdiene er?

– Lojal, være fokusert, gjør det du driver med skikkelig og aldri gi opp.

– Blir du noen gang lei av deg selv?

– Nja. Blir jeg det? Jeg prater jo mye og er sosial. Enkelte ganger tenker jeg at dette her har jo folk hørt mange ganger før.

Lopper i blodet

Emilie Stordalen gikk ut som en av de ti prosent beste på Ivy League-skolen Cornell, hun er norgesmester i badminton, liker konflikter og hevder at hun er fornuftens stemme innad i familien. Stordalen har arbeidet som markedssjef for Nordic Choice Hotels i fem år, først på Clarion Hotel The Hub og deretter sentralt på hovedkontoret.

– Hvem eier tiden din?

– Før var det meg, men nå er det han, sier hun og peker ned på babyen som sitter svært så urolig på fanget, noe som ikke synes å plage denne verbale “virvelvinden på koffein”.

Et øyeblikk skrus tiden 25 år tilbake, 10. januar 1998. Da undertegnede intervjuet pappa Petter for Finansavisen. Han var på det tidspunktet 35 år, like forventningsfull, ærgjerrig og nysgjerrig. Bare hakket mer rastløs.

– Jeg trodde jeg var effektiv før, men etter babyens ankomst er jeg virkelig effektiv. Kjæresten min, Jens, som også jobber i Strawberry, er en fantastisk støttespiller for meg. Vi avlaster hverandre ved å ha de fleste møtene her på Sommerro – siden vi ikke har hjelp.

– Hva betyr tid for deg?

– Tid er det absolutt største privilegiet vi mennesker har, og man vet aldri hvor lite eller mye tid man får. Jeg prøver å minne meg selv om de fine øyeblikkene i hverdagen. Livet er ikke weekender og fest.

– Hva bruker du mest tid på?

– Gjøre ulike ting. Komme videre.

– Er tid penger?

– Absolutt. Mange sier at du ikke kan kjøpe tid for penger. Der er jeg uenig.

Hotellarven

I fjorårets utgave av Kapitals oversikt over Norges 400 Rikeste økte Petter Anker Stordalen sin formue med 50 prosent. Hans tre barn – Emilie, Henrik og Jakob A. Stordalen – eier 25 prosent av aksjene i Strawberry Holding. Petter selv kontrollerer 76,9 prosent av stemmene. Tidligere Nordic Choice Hotels, nå Strawberry, har 229 hoteller i fem land og rundt 18.000 ansatte.

– Hvor mye jobber du?

– Privat og jobb flyter i hverandre, så da er svaret hele tiden. Akkurat nå er jeg i 70 prosent mammapermisjon.

– Hvor mye tid brukte dere på å endre navn fra Nordic Choice Hotel til Strawberry?

– Prosessen med navneskiftet startet for fem år siden, men tok av for fullt under pandemien. Da fikk vi jo også noe annet å tenke på.

– Suksessfulle gründere legger gjerne føringer på sine etterkommere?

– Kom tilbake om 20 år, så skal jeg gi deg et svar, ha-ha. Men brødrene mine og jeg har faktisk bevisst arbeidet i forskjellige avdelinger for nettopp ikke å være for tett på fatter’n slik at vi kan danne vår egen base. Det er en sunnere tilnærming. Pappa er en veldig god lytter når vi forteller ham hva vi har lyst til å gjøre eller hva vi tenker om ting. Han spør oss ofte også om råd, men alle vi barna er veldig klar over at dette er hans verk. Et livsverk han arbeider med natt og dag.

– Som storesøster. Føler du ansvarsfølelse?

– Veldig. Akkurat det har jeg snakket mye med kjæresten min om, som er yngst av tre gutter. Han diltet etter sine storebrødre og gjorde mer som han ville. Jeg er eldst, fikk lommepenger, hadde ansvar for de to minste og var opptatt av å gjøre alt helt riktig. Så hvor du befinner deg i søskenflokken former helt klart din personlighet. I dag står brødrene mine og jeg ved siden av hverandre, og vår reise kommer til å se helt annerledes ut. Hvis målet var å ta igjen pappa, tror jeg våre liv ville blitt ganske miserable.

Alltid hatt egendrive

Etter studietiden arbeidet Stordalen som konsulent i Deloitte Norge med fokus på strategi.

– Der lærte jeg struktur, arbeidsmoral og det å forstå sammenhenger og kompleksitet. Den viktigste lærdommen var likevel å få ærlige tilbakemeldinger. Da jeg jobbet i USA som housekeeper, ble det også nok av innspill på ting som jeg måtte gjøre annerledes.

– Tør dine medarbeidere å si deg imot?

– Noen. Ikke alle. Jeg hadde et turning point da vi etablerte The Hub. En svært dyktig medarbeider på food & beverage-siden hadde slitt med å si sin mening til meg. Det var ingen stor sak, men svenskene er mer hierarkiske enn nordmenn. Hadde ikke vår fantastiske hotelldirektør hatt et sunt forhold til meg, ville jeg aldri fått høre dette.

– Ser du mye på klokken og tiden?

– Ja. Jeg er nesten litt tysk når det gjelder tid, og er alltid på plass ti minutter før avtalt tid. Skulle jeg være sen begynner jeg å svette, blir urolig og stresset. Jeg regner til og med bakover. Hvis jeg skal være et sted klokken seks, legger jeg inn intervaller i Google-kalenderen for å komme presis. Det kan kanskje virke som jeg er all over the place, men jeg har faktisk en strukturert base i bunnen. Jeg blir dessuten irritert når folk ikke respekterer andres tid. Da jeg var i Deloitte, pendlet vi mye til Stavanger. Jeg var alltid en time før flyet gikk og sjefen min mente jeg var sinnssyk, han mente man burde miste et av ti fly, ellers reiste man ineffektivt.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Da mamma og pappa begynte å date, kjøpte pappa en brukt Rolex-klokke til henne. Den har jeg arvet og den symboliserer noe fint, men jeg tilhører generasjonen som helst følger tiden på mobiltelefonen.

– Har du noen “guilty tidspleasures”?

– Ja, ja. Det har jeg null dårlig samvittighet for. Jeg ser nesten alt av reality-TV og masse reality trash fra USA, de gangene jeg har en time ledig.

– Du var med i Kompani Lauritzen?

– Under pandemien hørte jeg et foredrag med sjefen for Marriott. Han fortalte at i alle store kriser begynner toppledere ofte med et eller annet prosjekt. Enten det er å gå Marcialonga eller løpe maraton – for å få noe annet å tenke på. Kompani Lauritzen var min aksjon, og det beste jeg kunne gjøre. Jeg kom i god form og fikk trent skikkelig.

– Apropos corona. Hvordan var tiden da dere tapte milliarder og ikke visste utfallet?

– Jeg har vokst opp med at familien eier et stort hotellkonsern. Det er en del av vår identitet. Under corona, da det var som verst og det var usikkert om vi ville overleve, måtte vi ta en runde med oss selv. Hvem er vi om hele formuen forsvinner? Hvor mange venner har vi igjen? Hvordan blir familiebåndene? I tillegg følte vi at omverdenen ønsket at vi skulle gå overende. Jeg ble ekspert på å ta imot kritikk. Tenk på alle de negative artiklene som sto om oss hver eneste dag. “Hadde Stordalen vært en aksje, hadde jeg solgt.”

– Tok du det personlig?

– Ja, veldig. Men nå bruker jeg liten tid på pressen. Kun nok til å holde meg orientert slik at jeg ikke mister realiteten av hvordan folk oppfatter oss der ute.

– Hadde du klart å skape det samme?

– Nei. Fatter’n startet med ingenting og er fryktløs. Han har tatt utrolig mye risiko, langt mer enn det jeg noen gang ville vært komfortabel med. Hadde jeg fått 10 millioner, ville fem gått til sparing og fem på et prosjekt. Pappa hadde derimot satset alt, pluss lånt 20 til.

Diskutere høylytt

Emilie Stordalen er ekstremt konkurransedrevet.

– Det var jo litt strategisk å velge badminton, som er en liten idrett, og ikke langrenn, sier hun og ler.

– Hva ga idretten deg?

– Struktur, disiplin og det å sette seg mål. Ikke mist det å dyrke vinnerinstinktet. Jeg er blitt bedre til å håndtere nederlag, men det gjør fortsatt vondt å tape.

Med ett kommer det skriking fra barnevognen.

– Se her, nå skal jeg vise deg hvordan tiden har endret seg når det gjelder bebiser. Dette er en automatisk barnevognrister.

Hun drar frem en liten dings.

– Jeg er ikke en early adopter, men kjæresten min Jens har kjøpt denne til meg. Se, nå fikk jeg til og med gredd håret. Apropos tid og teknologi.

– Har du noen gang tvilt på deg selv?

– Ja, masse.

– Hva er den morsomste familieuenigheten dere har hatt?

– Vi er uenige om masse, men pappa er den mest konfliktsky. Jeg liker heller ikke konflikter, men kjenner jeg på en følelse av at noe er galt, sier jeg alltid ifra. Det er den rollen jeg har i familien på godt og vondt. Ja, vi diskuterer høylytt og alle er med. Oppsummeringen foregår på et lavere nivå.

– Ingen går i sinne eller gråter?

– Å joda. Det skjer ofte. Det kan være slitsomt for noen, så enkelte “inngifte” må nok ta en timeout og tenke “de får bare holde på”. Personlig synes jeg det er gøy med diskusjoner og lærer masse. Jeg har også lært meg at det går an å sette seg litt ned og tenke før jeg skyter fra hofta. Jeg er jo så utålmodig.

– Om dere skulle ha et TV-program, hva ville tittelen på showet vært?

– Sirkus Stordalen. Det er jo det vi er – et lite sirkus.

– Hvem er klovnen?

– Jakob kanskje? Har du sett The Showman? De har fire sirkusdirektører. Vi er nok litt der alle sammen. Pappa elsker jo risiko, så han kunne vært linedanser. Mamma, ballettdanseren.

– Og løvetemmeren?

– Jeg!

– I hele mitt liv har jeg vært “flink pike”

– Hva gjør deg urolig?

– Tanken på det store ansvaret og hvor mange mennesker man er ansvarlig for.

– Når livet butter, hvordan finner du motet tilbake?

– Jeg er genuint positiv og har veldig få mørke tanker. Personlighetstestene viser at jeg er lett i hodet. Jeg tror alltid det går bra og blir lite påvirket av stress. Min største styrke er at jeg aldri blir motløs. Aldri.

– Er det noe du angrer på?

– Ønsket om å gå tilbake i fortiden er ofte motivert av anger. Jeg prøver å ikke bruke krefter på det jeg ikke får gjort noe med, men heller lære av de feilene jeg har begått.

– Hva er du mest stolt av?

– At jeg har beholdt disiplinen, og motet til å prøve. Jeg er arbeidsom og lurer ofte på om jeg er en smart dumming eller en dum smarting? Broren min mener jeg leser meg til alt og at jeg er en smart dumming. Men de som legger ned mest innsats, blir gjerne best. Hele mitt liv har jeg vært “flink pike” og veldig streng mot meg selv. Ingen trengte å legge press på meg, men mamma og pappa skal ha kred for å gjøre oss barna til trygge mennesker. Vi fikk mye kjærlighet og hadde tydelige grenser. Det var alltid gode samtaler rundt middagsbordet, og vi snakket om alt – uansett hva det var – dumt eller flaut. Ingen følelser ble undertrykket.

– Var det tungt da de skilte lag?

– Mamma og pappa snakket aldri stygt om hverandre til oss, noe som gjorde at den perioden gikk fint. De var “large” med hverandre, noe som har gjort at jeg selv har blitt “large”.

– Hva er det beste rådet du har fått?

– Det var ikke alltid like lett på Cornell, og jeg ble veldig lei meg om jeg gjorde det dårlig på prøver. Da sa pappa til meg: Husk, Emilie. Du går på skolen for å utvikle en god karakter. Ikke for å få gode karakterer. Gjør feil og la det gå. Det gjorde noe med “mindsettet”. Ikke at jeg skulle bli lat, men at livet også handler om å komme seg videre. Jeg er oppvokst med at det ikke er så farlig hva du gjør og om du ikke gjør det bra, bare du prøver.

– Jeg intervjuet faren din i Finansavisen før han “tok av”, for 25 år siden. Da var et av spørsmålene: Hvorfor tror du mediene tillegger deg navnet “turbo både foran og bak”? Da svarte han: “Det er sikkert fordi jeg prater fort, og gjør mange ting på en gang. Det er da ikke noe galt i det.”

– Ha-ha-ha. Og når noen nå leser dette og ser bildene, tenker sikkert noen, “fadern, det er jo en til”.