Deilig, dyr og … avleggs?

Verdens største krigsskip, det formidable hangarskipet Gerald R. Ford (CVN-78), besøkte Norge i slutten av mai. Skipet er det første i en serie på fem i den nye CVN-klassen (Carrier, Volplane, Nuclear) og ble levert til den amerikanske marinen i juli 2017. De to neste er under bygging for leveranse i henholdsvis 2024 og 2028, mens ytterligere to er satt i bestilling.

Gerald R. Ford og søsterskipene representerer det aller ypperste som amerikanerne kan frembringe av teknologi, og det sier ikke lite. Men det koster. Ifølge en rapport til Kongressen fra mars 2023 kostet CVN-78 ikke mindre enn 13,3 milliarder dollar. Med en kurs på 11 kroner pr. dollar tilsvarer det cirka 146 milliarder kroner. Vi nærmere oss altså to hele norske forsvarsbudsjetter – pr. skip. Og dette er bare de rene investeringene frem til marinen overtok skipet. I tillegg kommer over seks års uttestingskostnader med endringer og forbedringer som går over de ordinære forsvarsbudsjettene.

Dyrt, ja – men virkelig lekkert. Gerald R. Ford har et flydekk på 333 x 78 meter, tilsvarende nesten fire fotballbaner. Skipet har en toppfart på godt over 35 knop og skal kunne være i sjøen 20–25 år uten å fylle brensel eller gå til havn for vedlikehold.

Fremdriften besørges av to atomreaktorer. Til sammen kan de yte 350.000 hestekrefter for fremdriften pluss 125 megawatt elektrisitet til alt fra våpensystemer til vannrenseanlegg som kan produsere over 1,5 millioner liter ferskvann pr. dag for å holde de drøyt 4.600 ombord utørste.

Gerald R. Ford har naturligvis state-of-the-art-raketter til forsvar og angrep og mitraljøser med en skuddhastighet på 75 skudd pr. sekund, beregnet på å stoppe svermer av angripende droner. Og naturligvis fly og helikoptre av alle aktuelle kategorier. Cirka 80 i tallet, pluss droner.

Tilrettelagt for spioner

Kort sagt: En fantastisk krigsmaskin som må virke avskrekkende på enhver mulig fiende. Så lenge alt ombord funker.

Men så var det det, da. Et notorisk problem med ny teknologi er jo at det alltid vil være svakheter som ikke viser seg før systemene skal samvirke og prøves i praksis; ikke minst i en stress-situasjon.

Det visste man naturligvis da CVN-78 og søsterskipene ble bestilt, og det ble iverksatt et enormt uttestingsprogram, som for Gerald R. Ford har vært i gang i alle fall siden 2012, da de første hovedkomponentene ble levert. Og etter at skipet ble overtatt av US Navy i 2017 for klargjøring for stridsbruk, har uttestingsprogrammet selvsagt vært ekstremt og hvert eneste år rapportert skriftlig og detaljert til Kongressen sammen med alle de andre våpenprogrammene i det amerikanske forsvaret.

Gjennomgående er at hver av disse årsrapportene, på drøye 400 sider, utrolig nok er tilgjengelige for alle – inkludert deg og meg og etterretningstjenestene i Kina, Russland og Iran. 

I årsrapporten for 2022 er beskrivelsen av siste års funksjons- og kvalitetstester på CVN-78 på hele syv sider. Innholdet er mildt sagt urovekkende – eventuelt gledelig, om du ser det fra Kina, Russland eller Iran.

Kritiske feil

I desember 2022, altså mer enn fem år etter at marinen overtok skipet, var det nemlig fremdeles en rekke kritiske funksjoner som ikke virket tilfredsstillende. Blant annet var det bare 614 flystarter i gjennomsnitt mellom hver feil som oppsto, mot kvalitetskravet på 4.166. Man hadde altså omtrent syv ganger så ofte feil som målsettingen. Det er riktignok stor fremgang siden 2020, men stadig altfor dårlig. Og flere av feilene tok timer og dager å rette.

Enda verre er det med de nye elektriske “flyfangerne” AAG (Advanced Arresting Gear), som skal stoppe fly som lander. Der har man bare klart gjennomsnittlig 460 landinger mellom hver feilfunksjon, mens kravet er 16.500. Det er naturligvis enda viktigere å kunne lande enn å kunne starte. I ett tilfelle tok det syv dager å få systemet funksjonsdyktig igjen. I den tiden kunne ingen fly starte eller lande.

At dette er kritisk dårlig, forstår man når man vet at CVN-78s slagkraft er basert på at man skal kunne gjennomføre 160 flyoppdrag i løpet av 12 timer og 270 i en 24-timersperiode under stress.

Noe bedre er rapportene på radar- og våpensystemene, men det er virkelig mye feil der også. Og det beskrives tilpasninger som må gjøres for å møte stadig nye trusler. 

Når det gjelder skipets overlevelsesevne om det blir angrepet, vil ikke tester bli gjennomført før i 4. kvartal 2023, mens endelig test av forsvar mot cyberangrep skal gjennomføres i løpet av 2024.

Allerede avleggs?

Er det realistisk at CVN-78 noen gang blir helt ferdig? Tvilsomt.

For selv om man en gang skulle få alt til å virke, må man spørre seg: Er ikke disse lekkerbiskenene av noen hangarskip med den lange byggetiden i prinsippet til enhver tid foreldet, selv om de er spekket med mer avansert teknologi enn noen annen krigsmaskin på kloden og har verdens dyktigste mannskap? For ligger ikke alltid angriperne hakket foran med utviklingen av enkle og rimelige missiler og andre angrepsvåpen?

La oss se litt på historikken. Ifølge blant andre kilde 1 ble arbeidet med de teknologiske konseptene og anbudsunderlagene for CVN-78 startet i 2002, hovedbestillingene plassert i 2005, kjølen strukket i 2009, og skipet overtatt av marinen i 2017. Og det er altså fremdeles ikke stridsdyktig etter forutsetningene.

Vi snakker om en prosess på over 20 år. Det er i den anledning interessant å lese hva den anerkjente militære tenketanken Lexington Institute i 2001 skrev til politikerne i en forførende analyse av hangarskipenes (u)sårbarhet: “Ballistiske høyhastighets raketter vil ikke være treffsikre nok i de nærmeste tiår til å treffe skipene” og “Satellitter vil ikke klare å finne og følge skipene og vil uansett ikke kunne disponeres av potensielle fiender de nærmeste 20 år”. Osv. osv.

Vi vet alle at til og med mindre skurkenasjoner for lengst har skaffet seg både ballistiske høyhastighetsraketter og satellitter som US Navy og politikerne ifølge Lexington Institute ikke skulle bekymre seg for.

Og i slutten av mai rapporterte Kina at de i et simulert slag hadde klart å senke Gerald R. Ford ved hjelp av 24 hypersoniske missiler. Men det var altså heldigvis i et krigsspill på datamaskiner.

Lexington Institute burde i 2001 ha understreket risikoen for å bruke 900 milliarder kroner på hangarskip for leveranse 20 til 35 år frem i tid basert på strategisk tankegang og design fra år 2000 og tidligere. Det må jo være jobben deres? Selv om Lexington Institute er delvis finansiert av store firmaer innen den amerikanske forsvarsindustrien.

Mange amerikanske politikere forsto sikkert de grunnleggende problemene ved å satse så tungt på å bygge nye hangarskip. Men den overordnede visjonen om USAs ledende rolle i verden lå nok som et massivt fundament for vurderingene og ble avgjørende. 

Som kilde 3 uttrykker det: “Hangarskipene representerer det tydeligste uttrykk for USAs vilje til å utforme verdenspolitikken og avskrekke global aggresjon.”

Deilige, dyre og … avleggs.