<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Det er ikke grønt alt som glimrer

Hva har Finlands statsminister og “Ellinors vise” av Klaus Hagerup felles? Jo, begge kan lære næringslivet noe om ESG, skriver Lars Røsæg.

Ung, dyktig og i hardt vær: Den dagen dans og alkohol blant gode venner blir et problem, er vi flere som må gå i oss selv, skriver visekonsernsjef Lars Røsæg i Yara. Han henviser til den siste tidens oppslag om Finlands statsminister, Sanna Marin. Foto: AP/NTB
Næringsliv

Gjestekommentar: Lars Røsæg, visekonsernsjef  i Yara

I åpningsversene av "Ellinors vise”, som i sin mest kjente versjon fremføres av Kine Hellebust, drømmer Hagerup om frihet, en bedre verden og “at arbeidet æ leve med, e mykje, mykje meir enn det å slite”. Disse drømmene deles sannsynligvis av Finlands statsminister, sosialdemokraten Sanna Marin – en relativt sett ung og svært dyktig politiker med sterke bidrag både i finsk og internasjonal politikk.

Lars Røsæg er visekonsernsjef i Yara International. Han har innehatt flere lederstillinger i konsernet, og har tidligere jobbet i Sapa og Orkla. Utdannet siviløkonom fra Norges Handelshøyskole. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Sanna var også nylig på fest, der hun ikke bare hørte på musikk og drakk alkohol – hun danset til og med. Reaksjonen utløste en usikkerhet hos undertegnede om man skulle le eller gråte. For den dagen dans og alkohol blant gode venner blir et problem, er vi flere som må gå i oss selv.

I næringslivet er ESG den nyeste rusen. Den kjennetegnes av et oppadstigende fremtidshåp om bred anerkjennelse, invitasjon til aktuelle debattpaneler og økte multipler. Abstinensen er en nagende indre uro om det motsatte. Som mye annet dop så gjør imidlertid ikke en kjapp hit med ESG deg noe bedre på sikt. For det er ikke overflaten, men innholdet, som må endres. Det ligner sånn sett mer på trening enn dop – det er vanskelig og krever både tid og vilje.

I næringslivet er ESG den nyeste rusen. Den kjennetegnes av et oppadstigende fremtidshåp om bred anerkjennelse, invitasjon til aktuelle debattpaneler og økte multipler. Abstinensen er en nagende indre uro om det motsatte.
Visekonsernsjef Lars Røsæg i Yara

Walk the talk

I juli 2019 hadde jeg vært finansdirektør i Yara i ni måneder. Regnskapet for andre kvartal var min tredje kvartalsfremleggelse. Takket være en grundig og kompetent stab var det ingenting å si på forberedelsene. Delvis tilfeldig la vi samme dag frem vår nye rullerende kredittfasilitet (RCF). Rentefoten var linket til hvorvidt vi møtte våre utslippsmål, som så vidt meg bekjent første selskap på Oslo Børs. Mens jeg satt klar til å svare på spørsmål om marginutvikling, valutaeffekter og kapitalallokering, var det RCFen som vekket medienes interesse. Det ble en positiv historie for oss, men det fikk oss til å reflektere. I en verden hektet på ESG har vi som stort selskap et ekstra ansvar – vi må også i fortsettelsen aldri gi etter for kortsiktige fristelser om gode overskrifter og alltid være sikre på at våre påstander har tung, vitenskapelig dekning.

Dette har fortsatt å være vår ledestjerne og er kanskje det viktigste poenget knyttet til ESG og ESG-rapportering: Det er ingen vits i å finne frem glanspapiret i form av trendy rapportering hvis man ikke har til hensikt å endre det underliggende, selve substansen.

For når en administrerende direktør hører begrepet ESG, blir hen altfor ofte både rett i ryggen og unnvikende i blikket. Desperat listes relevante notater opp via en driftig rådgiver. Men direktøren bør i stedet gå tilbake til sin ledergruppe og løfte frem disse fundamentale spørsmålene:

Har vi forstått at forventningene fra både investorer og samfunnet for øvrig gjør at motsetningsforholdet mellom bærekraftig utvikling og høyest mulig avkastning over tid er borte? Er vi beredt til å møte forventningene til toneangivende investorer som eksempelvis Nærings- og fiskeridepartementet, Klp, Folketrygdfondet og Storebrand? Er vi klare for fremtiden?

Hvis svaret er nei på disse spørsmålene, burde magefølelsen helst ikke være å ansette en Chief ESG-reporting Officer, men heller ta en samling i bånn og bli enige om hva som er målbildet og hvordan det blir en integrert del av ledelsens fokus.

Viktige – og riktige – mål

I Yara lanserte vi som en følge av dette et nytt målsett (scorecard) på vårt første ESG-seminar i desember 2020. Det viser målene vi har satt oss på tvers av tre hovedparametere: People, Planet og Prosperity. Det setter ambisiøse mål for de neste årene langs parametere som mangfold, CO2-utslipp og kapitalavkastning. Hovedpoenget er ikke at vi klarte å lage et scorecard i fine farger og løfte det inn i PowerPoint. Det sentrale er hvorvidt virksomheten internt styres tilsvarende.

I Yara ser vi på optimal kapitalallokering til våre underliggende virksomheter som en av våre absolutt viktigste oppgaver. Som et ledd i dette endret vi for et par år tilbake vårt performance management-system. Alle regionale virksomheter ledes i dag av et internstyre, som igjen er ledet av konsernsjef og med representanter for øvrige globale funksjoner fra konsernledelsen. Interne styremøter holdes regelmessig, og hvert møte inneholder en gjennomgang av målsettet, med søkelys på negative avvik og hva vi kan gjøre for å lukke dem raskest mulig. Og – ikke uvesentlig – hvorvidt målene er de rette, eller om verden har endret seg og en justering av målet vil øke sannsynligheten for maksimal verdiskapning over tid. Materialet forberedes av finansfunksjonen, som sikrer et helhetlig fokus på rapporteringskvalitet og trykk i organisasjonen på samtlige av parameterne som måles. Konsernledelsens bonus fastsettes på bakgrunn av måloppnåelse på tvers av alle parameterne.

Mangfold er ikke et vedlegg

ESG er mye – la meg ta mangfold som et eksempel. I vårt integrerte målsett er nettopp mangfold et hovedkapittel med signifikant verdiskapningspotensial. Mangfold er, tør vi påstå, ett av områdene med størst uutnyttet avkastningspotensial Norge har. Hvis det brukes riktig. 

Mangfold er naturligvis kjønn og etnisitet, men det er også så mye mer. Det er når vi gjør mangfold til noe for alle, med fokus på hvordan individene i et team komplementerer hverandre, at vi lykkes. Når vi tillater at vi er forskjellige og gjør det til vår styrke, gjennom mangfoldsledelse og ekte inkludering. Her har vi en lang vei å gå i norsk næringsliv, der de uttalte ønskene om mangfold må bli fulgt opp av konkrete målsetninger. Vi må tørre å være åpne for mangfold, tørre å la folk både komme, bli og bidra i virksomheten – som de unike menneskene de er. Som de beste utgavene av seg selv.

Da tåler vi at noen er glad i å ta seg en fest og være litt yngre enn vanlig, mens andre trives best i sofaen med siste utgave av Kapital. Fordi vi anerkjenner at det er i dialogen mellom disse at de beste løsningene oppstår.

Nest siste linje i visen jeg åpnet med er “ei ny tid kommer selv om fjellan står”. Dette er også en sannhet i 2022, i en utfordrende verden med nye krav til næringslivet. Lykkes vi med mangfold, og resten av ESG-parameterne, blir det som i sangens siste linje også – “det bli like fint å jobbe som å danse”.