<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp

Nytt dyr i skattejungelen

En av overraskelsene i skatteforslaget i statsbudsjettet var utvilsomt det såkalte høyprisbidraget som kraftselskapene skal betale.

Tar mer: Det såkalte høyprisbidraget er uten tvil en vaskeekte skatt. Staten skal ha mer av verdiskapningen før vannkraften blir til strøm til elbilene.  Foto: Dreamstime
Tech

Tross navnet er det ikke tvil om at det dreier seg om en vaskeekte skatt. Skatter defineres gjerne som tvungne betalinger til det offentlige uten konkret vederlag, og det er akkurat det det dreier seg om. At det kalles et bidrag, spiller ingen rolle. Det gjør det heller ikke at proposisjonen hele veien taler om at bidraget skal “hentes inn” – en temmelig uvanlig betegnelse på skattebetaling. Så i tillegg til økt grunnrenteskatt skal kraftselskapene altså betale et slikt bidrag, som skal utgjøre 23 prosent av inntekt av kraftproduksjon for pris som overstiger 70 øre. Den ekstraordinære situasjonen innebærer at regjeringen mener at økt grunnrenteskatt ikke er nok til å oppnå ønsket omfordeling (som riktignok i stor grad skjer fra kommuner til stat). Og det er ikke småbeløp det dreier seg om. Regjeringen regner med at bidraget vil “hente inn” ikke mindre enn 23,6 milliarder kroner i 2023. Hvordan man kan beregne beløpet så nøyaktig når bidraget åpenbart er svært avhengig av svingninger i kraftprisen, kan man lure på.

Bruttoinntekt?

Pussig nok er proposisjonen ikke klar på om beløpet skal beregnes av bruttoinntekt eller nettoinntekt eller av en annen størrelse. Utkastet til avgiftsvedtak taler bare om “avgiftsgrunnlaget” uten å gjøre klart hva dette er. Men det er neppe tvil om at det bruttoinntektene ved kraftomsetning det dreier seg om. For kraft som er solgt til spotpris, skal skatten – det vil si bidraget – betales på grunnlag av spotpris. Og for “avtaler om faktisk levering av et fast volum til fast pris” – som det heter i proposisjonen – skal prisen i avtalen legges til grunn.

Inntektsskatt – eller hva?

Dette fokuset på inntekt som grunnlag for skatten kunne tilsi at skatten skal anses som en inntektsskatt. Men det er ikke regjeringens syn. Det sies tvert om uttrykkelig at skatten skal anses som en såkalt særavgift, altså på linje med alkoholavgifter o.l. (uten enhver sammenligning for øvrig) og med samme rettslige hjemmel som disse (først og fremst Stortingets vedtak).

Man kan spørre om dette har noen større betydning – en skatt er uansett en skatt som skal betales, hva enten den kalles inntektsskatt, avgift eller bidrag, bare den har rettslig hjemmel. Men betydning har det faktisk. Plikten til å betale bidrag skal nemlig gjelde fra 28. september i år, som var den dagen da forslaget ble presentert av finansministeren. Stortingets vedtak i saken blir neppe truffet før i slutten av november eller begynnelsen av desember.

Grunnloven

Dermed oppstår spørsmålet om det kan være i strid med Grunnlovens forbud mot lover med tilbakevirkende kraft at plikten til å betale bidrag gjelder allerede fra 28. september. Og her kommer det inn i bildet hva slags skattemessig dyr vi har for oss. Tradisjonelt har Høyesterett nemlig godtatt tilbakevirkning av regler om inntektsskatt i vesentlig større utstrekning enn skatter som knytter seg til bestemte handlinger. For nye regler om inntektsskatt har det gjennomgående blitt godtatt at de virker fra den dagen forslaget er fremlagt, selv om stortingsvedtaket skjer senere. Slik var det for eksempel da fritaksmetoden for aksjeinntekter ble vedtatt i 2004. Høyesterett har til og med i stor grad godtatt at nye skatteregler gjelder helt fra vedtaksårets begynnelse. Betraktningen, som ikke er særlig realistisk, har vært at inntektsskatten er en skatt på skatteyterens samlede inntekt i året, og den kjenner man ikke før ved årets slutt.

For skatter som knytter an til en bestemt handling eller begivenhet, er tonen en annen. Her skal det svært mye til før nye regler kan anvendes på skatt utløst av begivenheter som fant sted før skatteregelen er vedtatt. Høyesterett har krevd at dette bare kan skje når det foreligger “sterke samfunnsmessige grunner”. Dette synspunktet gjelder for eksempel for merverdiavgift og arveavgift, så lenge vi hadde den. Og det gjelder for særavgifter – som regjeringen altså uttrykkelig har sagt at høyprisbidraget er. Regjeringen kan altså se ut til å ha gjort det vanskelig for seg selv ved å kalle høyprisbidraget for en særavgift og ikke en inntektsskatt.

“… under noe tvil …”

Regjeringen hadde innhentet en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling om dette grunnlovsforslaget (og et tilbakevirkningsspørsmål for den økte grunnrenteskatten). Lovavdelingen ga uttrykk for at dreide seg om “krevende spørsmål” som avdelingen dessuten hadde hatt kort tid på. Konklusjonen gikk i regjeringens favør, men med mange forbehold. Konklusjonen var gitt “under noe tvil”, og omfattet bare at forslaget “i stor utstrekning” lå innenfor det som kan vedtas uten å være i strid med Grunnloven. Dette forbeholdet ser ut til å ta sikte på at reglene kan virke ulikt for ulike aktører i bransjen. Man befinner seg “nær Grunnlovens yttergrense”, og derfor er det “særlig viktig” at regjeringen og Stortinget gir “grundige vurderinger” av saken. Dette siste reflekterer at Høyesterett i mange saker har lagt vekt på om regjering og Storting har vurdert saken grundig og på riktig grunnlag. Vi burde altså kunne se frem til en spennende stortingsbehandling. Eksistens og rekkevidde av en mulig ettergivelsesregel for tilfeller hvor reglene gir særlig urimelige utslag, kan også få betydning.

Regjeringens beste argument for tilbakevirkning er utvilsomt frykten for at kraftselskapene ville produsere mest mulig strøm før nyttår om tilbakevirkning ikke blir godtatt. Det andre hovedargumentet var det makroøkonomiske – at det dreier seg om masse penger. Om dette til sammen er tilstrekkelig til at det foreligger sterke samfunnsøkonomiske grunner, er altså spørsmålet. Det kan ikke utelukkes at det ender for domstolene.