Helt idiot – det lønner seg

Gjestekommentar: Petter Berge i New Normal Group

I finansteorien man lærer på handelshøyskoler, er det forutsatt at aktørene er rasjonelle. Det forutsettes at aktørene, basert på fundamental analyse, gjør de valgene som optimaliserer avkastning for en gitt risiko. Hullet er at man ikke forklarer hvordan denne nirvana-lignende situasjonen kan oppstå.

I den virkelige verden svikter troen på det rasjonelle mennesket når man kommer til faktiske beslutninger og handlinger. For en markedsfører er vel ideen om at forbrukere velger på rent rasjonelle kriterier heller latterlig, det er derfor det er et marked for reklame.

Så hvorfor skulle folk oppføre seg annerledes som investorer? Det er selvfølgelig ingen grunn til det.

Spørsmålet sentralt i adferdsøkonomi

At investoradferd kan være svært lite rasjonell ser man på mange nylige bølger (grønne aksjer som i realiteten kun er en Powerpoint-presentasjon, GameStop som var tilnærmet konkurs og ga 8.000 prosent avkastning på seks måneder på grunn av en spøk i sosiale medier, etc.). Og hele ideen om at finansmarkedene nærmest automatisk bringes i optimal likevekt knakk vel med finanskrisen 2008, da alt falt samtidig.

Hvis investoradferd ikke er rasjonell, hva da? Dette er et spørsmål som står sentralt i adferdsøkonomi. En løsning er å benytte såkalte agentbaserte modeller (ABM), opprinnelig utviklet for helt andre fagområder (som spillteori og epidemiologi). I en ABM er forutsetningen at investorer er frie agenter, opptrer på helt selvstendig grunnlag og gjør fullstendig forskjellige ting. Det en agent gjør, påvirker hva andre har mulighet til og størrelsen på kaken. Agentenes oppførsel endrer hele markedet. Dette er modeller som kan forklare både finanskriser og GameStop.

ABM anvendes gjennom simuleringer, og takket være den eksplosive veksten i kapasitet i databehandling kan man nå simulere komplekse markeder som for eksempel aksjemarkedene etter ABM.

ABM for rasjonell investeringsstrategi – finnes ikke

Professor Klaus Schredelseker ved universitetet i Innsbruck har i februar 2022-utgaven av Journal of Portfolio Management gitt en gjennomgang av hva som skjer dersom man benytter ABM for å finne en optimal rasjonell investeringsstrategi. Konklusjonen er at den finnes ikke. Det avhenger helt av hva alle andre gjør.

Mer detaljert finner han at mer informasjon kan gi dårligere resultat. Mengder av informasjon hjelper noen få som er veldig dyktige og har store ressurser, men det er på bekostning av resten. Om resten da benytter analyser og kompliserte resonnementer, gir det ikke bedre resultat enn for eksempel pilkast-metoden. Da det ofte er billigere å være idiot enn å prøve å være smart, gir fort nullintelligens-investeringer best netto resultat.

Dersom flere investorer velger å være idioter, kan markedet bli mer effisient. Hvis de dummeste investorene (altså de fleste av oss) slutter å synse og i stedet velger indekserte og passive strategier, blir det mer informasjon igjen å bruke for de som virkelig kan ha nytte av den. Da blir det ingen GameStop, markedet gir i sum bedre avkastning, og de fleste får det bedre under prinsippet om at høyvann hever alle båter.

Det er også slik at desto dummere en investor er, desto bedre kan resultatene være. Den som plukker aksjer helt på måfå, har 50/50 sjanse til å slå eller tape for snittet, mens den som synser på informert grunnlag vil stort sett gjøre det dårligere – med mindre de er eksepsjonelt dyktige. Middelhavsfarere får juling av både geniene og idiotene.

I en slik verden finnes ingen perfekt investeringsstrategi. Geniene kan uansett gjøre det bra, så lenge de ikke gjør det samme som alle andre. Idiotene kan gjøre det helt utmerket med minimal innsats, på bekostning av midt-på-treet-investorer som prøver og bommer. Dersom de fleste går i passive investeringer, blir det mer å hente for de dyktigste aktive investorene, og dersom de fleste prøver seg som aktive investorer, blir det mer lønnsomt å være passiv.

Så med andre ord – med mindre man er geni, bør man rendyrke rollen som idiot. Som Jahn Teigen altså konkluderte med for snart 50 år siden. Det hadde muligens overrasket ham selv.