Bedre analyser med nye leasing-regler?

Gjestekommentar: Finn Kinserdal ved NHH

Som kjent er det innført nye regnskapsregler for leasing; IFRS 16 fra 2019. Amerikanerne fulgte opp med lignende, men selvsagt ikke like, regler: Tidligere hadde bedriftene stort sett ikke leasing i balansen. Nå skal leasing (leie)-avtaler balanseføres som eiendel og som gjeld, lik samlet nåverdi av alle kontraktsfestede fremtidige leiebetalinger. I resultatet vises nå avskrivning på leasing-eiendelen, og man beregner rente av leasing-lånet. Tidligere utgiftsførte man årlig leasing-leie som en driftskostnad som inngikk i EBITDA.

Tenk deg at du har fire bedrifter som er helt like og har den samme maskinen, men bedrift en  leier maskinen og utgiftsfører årlig leasing-utgifter (har ikke fått med seg nye regnskapsregler!), bedrift to følger nye regnskapsregler, altså balansefører, men har kun ett år igjen av avtalen før en tilsvarende leieavtale må inngås igjen. Bedrift tre balansefører og har ti år igjen av leieavtalen, mens bedrift fire har kjøpt maskinen for 100 og lånt hele kjøpesummen. Levetid på maskinen er ti år.

Som tabellen under viser, vil bedriftene få vidt forskjellige resultater, nøkkeltall og verdsettelse om man følger tradisjonell oppskrift.

Vi ser først at i resultatet er årlig leasing-leie på 12 en del av driftskostnadene (og EBITDA) for bedrift en, mens leien er splittet på avskrivninger (10) og renter (2) for bedrift to, tre og fire.  Dermed blir EBITDA vesentlig forskjellige og EBIT litt forskjellig. Vil en analytiker eller bank vurdere bedriftene likt likevel? Merk at EBT (resultat før skatt) og egenkapital blir lik for alle fire bedrifter. 

I balansen ser vi store forskjeller: Null leasing-eiendeler og gjeld for bedrift en, 10 i eiendel og gjeld for bedrift to (fordi bedriften kun har ett års betalingsforpliktelse igjen), mens bedrift tre og fire begge har balanseført verdi på eiendelen og på gjeld på 100. 

Så bruker vi regnskapene til analyse:

1. Egenkapitalandelen varierer fra 100 til 50 prosent avhengig av regnskapsmetode, gjenstående lengde på leiekontrakt og leie versus kjøp. Vil en bank vurdere de fire bedriftene likt? 

2. Avkastning på investert kapital (ROIC), eller sysselsatt kapital som mange benytter seg av, varierer mellom 11 og 6 prosent. Tilsvarende vil man få store forskjeller dersom man skal beregne rentedekningsgrad, gjeld/EBITDA eller lignende typiske nøkkeltall.

3. Ved verdsettelse tar mange utgangspunkt i EBITDA som en proxy/tilnærming for normalisert kontantstrøm, og trekker fra normalinvesteringer med videre. Denne netto kontantstrømmen  fra drift er utgangspunkt for en prognose inn i evigheten for å beregne en virksomhetsverdi (Enterprise Value eller EV). I eksempelet er det brukt en multippel på 10 ganger dagens inntjening – en tilnærming som kan brukes dersom resultatene er stabilt evige fremover. Enterprise Value blir da 10x10 = 100 for bedrift en, og 220 for de andre bedriftene (skal være forskjellig, så dette er OK), men når gjelden trekkes ifra, viser beregningene egenkapitalverdi på henholdsvis 100, 210, 120 og 120. Disse verdiene skal være like om man regner riktig: Bedriftene er jo helt like, de bruker samme driftsmiddel, forskjellen er bare litt ulike regnskapsregler, når leiekontrakten utløper og om maskinen betales gjennom leie eller lån og avdrag.

Så – hva  har skjedd her? 

Vi ser at nøkkeltall og beregnet verdi kun er like for bedrift tre (10 års leiekontrakt) og bedrift fire (kjøpt maskin), eller dersom gjenstående leieperiode er omtrent lik levetiden til eiendelen, altså når vi etter tidligere regnskapsregler måtte balanseføre leasing som finansiell leasing. Men det er jo sjelden eller aldri tilfelle. Størst forskjell i nøkkeltall og verdi er det for bedrift to med kort tid igjen av leieperioden (ett år). Men skal bedrift to leve videre (evig), så må den fornye leiekontrakten evig. Avsatt forpliktelse i balansen på ett år grovt underestimerer denne evige forpliktelsen. Mer generelt gjør de nye regnskapsreglene sammenligninger mellom bedrifter med ulik rest-leietid håpløse.

Det de nye leasing-reglene viser er, omtrent, gjeldsforpliktelsen ved konkurs eller mislighold – siden alle leasing-kontrakter forfaller umiddelbart ved konkurs eller mislighold. Resten av balansen er imidlertid basert på fortsatt drift, så leasing-likvidasjonsverdier er ikke nyttige for brukere i balansen – men kunne vært vist i en note. En regnskapsteoretiker vil kanskje si at de nye leasing-reglene viser leie-kontraktsforpliktelsene i balansen med tilhørende verdier, og at dette er i samsvar med gjelds- og eiendelsdefinisjonen i IFRS-rammeverket. Men en bedrift har jo ofte andre langsiktige kontrakter, både leveranse- og innkjøpskontrakter, og slike kontrakter balanseføres ikke – så hva er logikken?

Hvordan bør man håndtere leasing i analyse? Jeg synes den enkleste og beste tilnærming er å hive ut leasing-eiendelene og -gjelden fra balansen, og sette inn igjen årlig leasing-leie 2 under drift. Med andre ord slik de gamle leasing-regnskapsreglene var. Men legg leasing-leien på linjen for avskrivninger, da kan man sammenligne EBITDA for bedrifter som leaser versus de som har kjøpt eiendelen. Årets leasing-leie er et godt utgangspunkt for å estimere fremtidig leasing-leie, som en årlig vedlikeholdsinvestering i kontantstrømmene, til bruk både for banker som skal se om driften kan betale renter og avdrag, og til bruk i verdsettelse.

Derfor: Er de nye leasing-reglene et fremskritt og useful for the users? … Nei, ikke i mine øyne!