Det er spesielt energiprisene som trekker inflasjonen opp, og økningen kompenseres hverken gjennom økt lønn eller ved offentlige støtteordninger. Foreløpig er det ingen tegn til at arbeidsledigheten øker. Snarere preges mange land fortsatt av mangel på arbeidskraft. Dette gjør at sentralbankene fortsetter å sette rentene opp, selv om utsiktene er dystre. Resultatet kan bli stagflasjon, det vil si en situasjon med fallende aktivitet og høy inflasjon.
Stigende lønnspress
Et godt eksempel er Storbritannia. Nylig kom den britiske sentralbanken med en svært uvanlig prognose som viser at en resesjon vil starte i fjerdekvartal i år og vare i fem kvartaler. Bakteppet er skyhøye gasspriser som vil føre til at inflasjonen stiger til 13 prosent før jul. Dermed ligger det an til et kraftig fall i kjøpekraften til husholdningene, noe som fører til en nedgang i det private forbruket. En resesjon, med fall i BNP, synes dermed uunngåelig. Likevel fortsetter sentralbanken å sette styringsrenten opp. Ikke nok med det, rentehevingene blir større. Renten ble nylig satt opp med et halvt prosentpoeng, det dobbelte av hevingene tidligere i år.
Resesjonsfrykten er betydelig også i USA, til tross for at arbeidsmarkedene fortsatt er uvanlig stramme. Det er nå to ledige jobber pr. arbeidsledig i USA, mens det i Storbritannia er like mange ledige stillinger som arbeidsledige. Lønnspresset er høyt i begge land. Dette er antagelig den viktigste grunnen til at sentralbankene fortsetter å sette renten opp. Ved å forsøke å unngå vedvarende inflasjonspress, og dermed stagflasjon, strammes det mer til nå. Det kan og vil trolig forsterke den kommende nedturen.
Sentralbankenes innstramming må også ses i lys av den ekspansive finanspolitikken som ble ført under pandemien. Her fremstår USA som det beste eksempelet. De massive overføringene fra myndighetene førte til en kraftig oppgang i husholdningenes sparing, noe som gjør at forbruket ikke knekker selv om realinntektene avtar. Denne bufferen, som er mindre i Europa, gjør at sentralbankene må sette renten mer opp for å dempe inflasjonen. Omslaget kan likevel bli kraftig når det kommer.
USA og Europa mot resesjon
Normalt fører resesjoner til økt arbeidsledighet og ledig produksjonskapasitet, som demper lønnsvekst og inflasjon. Sentralbankene kan derfor bidra til å stimulere økonomiene i nedgangstider, snarere enn å stramme inn. Både under finanskrisen og pandemikrisen ble rentene kuttet raskt til null, og sentralbankene kjøpte etter hvert store mengder verdipapirer. Er det annerledes denne gangen?
Igjen er det britiske eksempelet godt. Inflasjonsutsiktene er der så ille at Bank of England (BoE) tvinges til å sette renten opp, selv om sentralbanken dermed bidrar til å forsterke den forventede nedkjølingen av økonomien. I tillegg skal BoE selge statsobligasjoner. Selv om renten økes med ett prosentpoeng til i år, anslår BoE at inflasjonen i tredjekvartal neste år, midt under resesjonen, fortsatt er så høy som 9,5 prosent. Det gir risiko for en lønns-/pris-spiral, og vil derfor antagelig forhindre både rentekutt og stimuli gjennom kjøp av verdipapirer.
I DNB Markets ser vi for oss at det blir resesjon både i USA og i Europa i løpet av det kommende året. Vårt syn er at kombinasjonen av høyere renter og nedgangstider vil bringe inflasjonen gradvis ned. Vi ser derfor ikke for oss at vi ender opp med stagflasjon, men utelukker ikke at det kan bli en periode med kombinasjon av stagnerende aktivitet og inflasjon, før konsumprisveksten etter hvert nærmer seg inflasjonsmålene på to prosent igjen.
I DNB Markets ser vi for oss at det blir resesjon både i USA og i Europa i løpet av det kommende året. Vårt syn er at kombinasjonen av høyere renter og nedgangstider vil bringe inflasjonen gradvis ned.
