Frontrunner i grønt

– Når folk spør meg om hvorfor jeg kom til Norge, så er det enkelt å svare “fordi jeg er gift med en nordmann”, men det var ikke så vanskelig å overtale meg til å bli her, ler hun over en kaffekopp på Café Pust på Majorstuen i Oslo.

Til sammen har hun bodd 12 år i Norge. Hennes tippoldeforeldre utvandret fra Rogaland. Og hennes norske opprinnelse ble holdt levende under oppveksten, først i Minnesota og senere på prærien i Greeley, Colorado. Hun fikk barnebøker om troll og hadde Hardanger-bunad.

I 2002 dro hun til Norge for å gå på sommerkurs på Blindern og utforske sine røtter. Allerede etter det første oppholdet tenkte hun: “Her kan jeg bo!” Og det var ingen ulempe at hun traff mannen sin i friidrettsmiljøet i Idrettsklubben Tjalve. Der fikk hun også mange venner og, ikke minst, lærte seg norsk. For ingen brydde seg om å snakke engelsk i de små løpegruppene hun deltok i.

– Jeg liker utfordringer. Å bo i et nytt land trigget meg. I begynnelsen er det som å leve med én arm på ryggen. Men jeg kjente meg godt igjen i den norske kulturen og fokuset på friluftsliv, sier hun og legger til:

– I tillegg er det en mer innadvendt kultur i Norge enn i USA, hvilket passer personligheten min litt bedre.

Omvei til drømmejobb

Etter noen år med prøving av ulike karriereretninger blant annet som diplomat, McKinsey-konsulent og ekspert i folkerett, dukket drømmejobben opp i finans, og kursen var satt: Ansvarlig forvaltning. Først fikk hun sjansen i KLP og fra 2018 i Folketrygdfondet. Underveis fylte hun på med finansspesialisering gjennom AFA-programmet og videre MBA i finans.

Forvaltning av fellesskapets sparepenger gir henne ekstra motivasjon, og hennes “grønne“ ESG-tittel til tross: Det aller viktigste er å få maks ut av investeringene gigantfondet gjør.

I fjor var avkastningen 12,4 prosent og kapitalen økte med 30 milliarder – hvilket er ny rekord. Første kvartal i år var svakt, men i andre kvartal kom fondet sterkt tilbake. Egentlig uten å ha veldig mange typisk grønne selskaper i porteføljen.

– Er du en idealist?

– Jeg vil mer si at jeg er analytiker enn idealist. Den delen av jobben jeg liker best, er å analysere problemstillinger og prøve å forstå hva trender betyr for selskapene i vår portefølje.

– Hvorfor har interessen for ESG-selskapene toppet seg nå?

– Det skyldes en rekke faktorer. Jeg tror den voldsomme interessen nylig hovedsakelig skyldes den finansielle utviklingen, med multippelekspansjon for selskaper med en grønn profil og tilsvarende kontraksjon for selskaper med “brun” profil, hvis man kan si det slik. Det har skapt mye mer interesse fra investorer, som tidligere ikke var særlig interessert i dette og mente det handlet om “etisk forvaltning”.

– Men nå kan de også gjøre en god investering?

– Ja, og da blir det umiddelbart mye mer interessant – når man ser den finansielle koblingen.

– Og dette har skjedd i høst?

– Jeg vil si at over de to siste årene har det vært en eksponentielt økende interesse. Det kan vi også se i antall nettotegninger i ESG-relaterte fond. Det er en veldig tydelig trend.

– Det handler ikke om å redde verden, men å tjene penger på å gjøre det?

– Ja, det kan du si. Folk har ulik motivasjon.

ESG for alle

I Folketrygdfondet er det ikke hennes jobb å plukke typiske investeringer for det kommende lavkarbonsamfunnet. Derimot er det å påse at Environmental, Social and Governance, på norsk klimahensyn, sosial profil og god eierstyring, vektlegges, både i nye og eksisterende selskaper i porteføljen.

– Vi vil at alle selskapene skal ta innover seg ESG og hva det betyr for dem. Å kategorisere og si at dette er en “ESG-aksje“ og den er det ikke, har veldig lite for seg i vår forvaltning. Vårt mandat sier at vi skal oppnå høyest mulig avkastning over tid og være en ansvarlig forvalter. Men vi ser at måten selskapene håndterer bærekraftsutfordringer på har noe å si for den langsiktige kapitalavkastningen. I min rolle bruker jeg vel så mye tid på aksjer som ikke ville fått betegnelsen ESG-aksje i landets største aviser, forteller hun.

– Ser du mye “grønnmaling” av selskaper?

– Vi gjør ikke en vurdering av om selskapet er så eller så grønt. Vi spør heller: Tror vi på den grønne profilen eller forventningsmodellen? Tror vi dette kommer til å bidra til en bedre verdiutvikling i selskapet? Og da må man ta hensyn til alle faktorer som kan påvirke. Hvis vi har et selskap som har et veldig avansert forhold til bærekraft, men som likevel er i en bransje som møter alle de økonomiske motvindene, da hjelper det kanskje ikke så mye på totalen. Vi bruker ikke noen ESG-rating for selskapene. Som aktiv forvalter tenker vi at alle selskaper skal ha et forhold til de viktigste spørsmålene innenfor bærekraft.

– Er toppen nådd for ESG-selskapene på børsen for denne gang? Er dette en boble som sprekker?

– I Folketrygdfondet er vi på grunn av vår størrelse tilbakeholdne med å gi kommentarer på markedet. Blant analytikere har det vært større fokus på å prøve å integrere ESG i analysene sine og prøve å forstå hva det betyr for deres kursmål. Vi ønsker å se enda mer av det og særlig at de inkorporerer det i kontantstrømmene. Det er kanskje en liten trend at man begynner å legge alt inn i avkastningskravet, og da blir det veldig vanskelig for oss, som konsumenter av analysen, å vurdere det. Fordi det blir en ekstremt skjønnsmessig faktor. Du kan ikke se tilbake i tid og si at andre grønne selskaper har oppnådd en slik eller slik kapitalavkastning, ergo burde vi bruke den. Det blir en blanding av ex-post og ex-ante og helt feil i forhold til lærebøkene, sier hun.

– Opplever du at ESG er blitt en slags hype?

– Det er veldig mye interesse for dette nå, det merker vi. Og for en som har jobbet lenge med dette er det interessant å se at det endelig har kommet på agendaen her, sier Bersagel.

Under et kurs i bærekraft hun var til stede på minnet en professor om at for to år siden var det faktorinvestering alle snakket om, mens det nå er ESG. Men hva som kommer til å bli fremtiden på dette feltet, er ikke helt godt å si, mener porteføljeforvalteren med ansvar for ESG.

– Jeg tror at ESG kommer til å bli en stadig større del av hverdagen for mange som jobber innenfor kapitalmarkedene. Da Norske Finansanalytikeres Forening (NFF) hadde sin regnskapskonferanse i fjor, var det en som sa at 2019 var året hvor klimarisiko ble en del av hans hverdag – og det kom fra en oljeanalytiker! Jeg tror stadig flere er nødt til å lære litt mer om feltet, og det er hva vi prøver å gjøre gjennom fordypningsstudiet som vi nå tilbyr gjennom NFF og NHH.

Skriver ESG-guide

I det siste har hun jobbet hardt med å skrive en guide for Norsk forum for ansvarlige og bærekraftige investeringer (Norsif) om hvordan inkludere ESG-tankegang i finansanalyser. Prosjektet oppstod da hun ledet en arbeidsgruppe hos NFF som skulle sette sammen et kurs for analytikere og andre interesserte. De fant ut at det ikke fantes gode skriftlige kilder på ESG i verdsettelse. Og løsningen ble å skrive læreboken selv, gjennom et samarbeid mellom Norsif og NHH.

– Mange analytikere har fått beskjed om at de må integrere ESG i analysene sine, men så vet de ikke helt hvordan de får det til. Man tenker at dette er noe helt annerledes og veldig spesielt. Det vi prøver å si, er at det er de samme teknikkene som man allerede bruker. Vi bruker bare nye informasjonskilder og nye tema, forklarer hun.

Mens ESG-ratingselskaper prøver å måle bærekraft isolert sett, vil Bersagel vite hvordan bærekraft påvirker selskapsverdiene. Og da vet hun hvem hun stoler mest på.

– Det er finansanalytikerne som har mest innsikt og spisskompetanse. De kjenner selskapene og industrien, hvilket ofte er mangelvare hos spesialiserte ESG-ratingselskaper, mener Bersagel, som blant annet har bidratt med konkrete spørsmål som man bør stille til forskjellige industrier og selskaper. Mot slutten av året blir guiden tilgjengelig for alle på nett.

Problemspotter

Bersagels bakgrunn som jurist fra Stanford er sjelden vare i norsk forvaltning. Nå bruker hun hva hun lærte på eliteuniversitetet mest til å se mulige problemer.

– Det har vært en egenskap som er veldig nyttig når man jobber som investor. Man tenker alltid hvordan ulike scenarioer kan påvirke selskapene i porteføljen.

– Kan du gi et eksempel på hvordan bedre kontroll på ESG ville ha hjulpet eierne av selskaper i trøbbel?

– Eksempler på denne type nedsiderisiko er mange. En av mine medforfattere skriver i guiden om et forskningsprosjekt NBIM bidro til om kvantifisering av vannrisiko i gruvesektoren. Fra et verdsettelsesperspektiv er det teoretisk mulig å prise risikoen for ekstremhendelser som det å være short i en call-opsjon, hvor tapet begrenses til selskapets totale markedsverdi. Teknikken er likevel svært lite brukt i praksis.

– Er politikk blitt en viktigere del av selskapsanalyse enn før?

– Nye reguleringer har alltid vært viktig. Forskjellen nå er at de kommer i en takt vi aldri før har sett maken til, spesielt det som er knyttet til gjenreising av økonomi tilkoblet klimamål, særlig innenfor EU. Men vi skal heller ikke se bort fra hva Kina kan gjøre når de nå har uttalt et mål om karbonnøytralitet i 2060. De har en tendens til å være handlekraftige. Det er det veldig viktig at selskapene følger med på.

OL-drøm på vent

Ifølge Bersagel er ikke hennes arbeidsgiver direkte omfattet av EUs nye taksonomi-regler fra neste år – som tar sikte på å avklare hva som er grønne selskaper og hva som ikke er det. Men norsk næringsliv bør følge godt med.

– Det blir veldig relevant å prøve å forstå hvordan ulike bransjer og selskaper blir kategorisert innenfor den taksonomien – også med tanke på hva som kan skje med interessen fra andre investorer fremover. Siste ord er ikke sagt her, og mange kriterier skal komme. Generelt sett tror jeg norsk næringsliv er litt sent ute med å forstå hva dette prosjektet innebærer. Det er fortsatt selskaper vi snakker med som bare har en vag forståelse av hva dette handler om, men som ikke har satt seg inn i dette.

– Hvilke sektorer blir dette mest dramatisk for?

– Vi har endel næringer i Norge som ikke er dekket av taksonomien overhodet, for eksempel shipping og sjømat. Det er veldig viktig at disse næringene blir hørt. Det høres kanskje ut som jeg oppfordrer til lobbyvirksomhet, men jeg sier bare at vi har noen store næringer som ikke er like godt forstått i Brussel.

Om man googler Annie Bersagel, er det ikke jobben i Folketrygdfondet som dominerer søkeresultatene. I mange år var hun profesjonell maratonutøver, og på sitt beste var hun rangert som nr. 3 i USA, der friidrett er en meget stor sport. Hun siktet mot OL i Rio de Janeiro, men et fall under maraton i Düsseldorf, der hun perset på 2.28.29, gav henne en kneskade som resulterte i at hun ikke rakk lekene i Brasil.

– Løping har vært en del av min identitet siden jeg var 13 år. Jeg har sett verden gjennom løping. Jeg traff mannen min gjennom løping, jeg har fått mange venner gjennom løping, og tror jeg kommer til å fortsette med løping hele livet, forteller hun. 

Hun løper fortsatt 12 ukentlige økter, men i mye roligere tempo nå, enn før hun ble gravid.

– Det kan jo fort endre seg, men jeg har vært heldig med formen så langt, forteller hun.

– Er OL-drømmen lagt på is?

– Jeg prøver å ikke se så langt frem nå. Jeg er halvveis i mitt første svangerskap, og hva slags baby vi får, avgjør hvor mye plass det blir til å trene, avslutter Bersagel. I 2006 ble hun kåret til USAs beste i å kombinere sport og utdannelse på høyt nivå. Så hvorfor ikke mammarolle, jobb – og løping?