<iframe src="https://www.googletagmanager.com/ns.html?id=GTM-NT7T3W7" height="0" width="0" style="display:none;visibility:hidden">
Kjøp
+ mer
Kristin Skogen Lund  Foto: CF Wesenberg

Lever i øyeblikkene

Som barn var hun tenkende og grublende. Men som voksen har Kristin Skogen Lund (52) lagt bekymringer til side. Schibsted-sjefen går i stedet fra gjøremål til gjøremål.

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr.5/2019.

– Hva betyr tid for deg?

– Tid for meg er øyeblikk. Jeg tenker lite fremover og lite bakover. Jeg lever veldig i nuet, svarer Skogen Lund.

Og den resepten ser ut til å fungere for den uvanlig produktive 52-åringen. Norges 7. mektig- ste kvinne (i Kapitals kåring i fjor) leder et internasjonalt mediekonsern med over åtte tusen ansatte i 22 land. Hun har flere styreverv, holder foredrag, reiser jorden rundt, er mamma til to par tvillinger i tenårene, går på ski, lager mat og poster på Instagram.

– Hvordan får du tid til alt?

– Det går veldig fint. Jeg er aldri stressa på tid eller generelt stressa. Jeg tar alt unna fortløpende, og jeg er veldig effektiv. Jeg gjør noe hele tiden. Når jeg kommer hjem gyver jeg løs på hus-arbeid; vasker klær, rydder og bretter tøy mens jeg snakker med noen på telefon. Jeg sitter ikke på T-banen og ser ut av vinduet som andre folk, noe jeg for øvrig sikkert kunne ha godt av.

– Er du en superkvinne?

– Nei. Jeg har jo mine mangler, men jeg er nok over snittet effektiv og ubekymret.

– Hvis du skulle nevne en mangel?

– Jeg kan være litt fjern hjemme. Bare helt plutselig bli borte i mine egne tanker. Kanskje det er min form for egentid?

– Liker du at andre planlegger tiden din?

– Det har jeg måttet venne meg til, og nå er jeg helt avhengig av det. Jeg er tidsoptimist. Tror alltid at jeg har bedre tid enn jeg egentlig har, og prøver å ikke bli slave av tiden, forteller hun.

Jeg er en ekstrovert person som har et veldig lite rikt indre liv. Jeg får min energi og impulser fra andre mennesker.

Patek i 40-årsgave

Likevel har det blitt slik at hun lever på en tight agenda. Kalenderen hennes er fastlagt lang tid i forveien.

– Jeg prøver å ikke miste tidsspontaniteten, slik jeg til tider gjorde i NHO. Der handlet mye om meg hele tiden. Hvor jeg var, hva jeg gjorde, hvor jeg skulle snakke, debattere og hvem jeg skulle møte … slik er det ikke like mye her.

– Har du et bevisst forhold til tid?

– Nei. Folk ler litt av meg fordi jeg ikke er så bevisst på tid. Senest i går var det noen fra Stockholm og USA jeg skulle møte. Da jeg så dem, gikk jeg inn på møterommet og sa: “Så hyggelig å se dere her.” Deretter gikk jeg ut og inn på mitt eget kontor. Så sier min kollega Kamilla: “Kristin, de her jo fordi du har en avtale med dem – nå.”

– Ser du mye på klokken?

– Nei. Jeg prøver å ikke være styrt av tid, men i dag har jeg faktisk klokke på armen. Denne fikk jeg av en venn i Paris. Klokken er fra et gammelt ærverdig fransk merke, Mauboussin. Jeg har også en fin Patek Philippe, som jeg fikk til min 40-årsdag av mannen min.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Det har jeg måttet lære meg til å ikke gjøre. Nå kommer jeg akkurat på slaget.

Likevel vedgår hun:

– Hvis mannen min ringer og spør hvor jeg er og svaret er at jeg er “på vei” da vet han at jeg fortsatt sitter foran PCen. Om jeg sier at jeg er i Smestadkrysset, så vet han at jeg er på Majorstuen.

– Hva om andre kommer for sent til deg?

– Har jeg noe annet å bruke tiden min på, er det helt greit. Sitter jeg derimot hos tannlegen eller et annet sted, og ikke har med papirer blir jeg helt gæren. Da føler jeg at jeg kaster bort tiden.

Dveler ikke ved noe

– Er tidsklemmen arbeidstagernes store utfordring?

– Ja, når du har mindre barn, har du mindre tidsfrihet. Små barn setter absolutte rammer for deg med levering, henting, rytme, spising og kjøring til aktiviteter. Alt dette gjør at du har mye mindre fleksibilitet på din egen tid. Nå har jeg en helt annen frihet. Om jeg kommer hjem klokken fem eller seks spiller ikke like stor rolle.

– Vil du si at kvinner har mer tidsklemme enn menn?

– Det er farlig å generali- sere, men vi kvinner føler nok mer på det. Hos oss er det mannen min som legger seg på en tettere oppfølgningslinje enn det jeg har gjort.

– Har din karriere stjålet av hans tid?

– Jeg tror ikke han ville tenkt det slik. Han tar egne valg, og er trygg i det. Likevel tror jeg ikke jeg kunne hatt denne karrieren om ikke han hadde vært som han er. Han har selv en heftig jobb – som lagdommer og voldgiftsdommer – men har prioritert å være en veldig tilstedeværende far.

– Dveler du ved tid?

– Nei, jeg dveler ikke ved noen ting. Jeg tror på skjebnen. Det som skjer det skjer, og det som har vært, det får jeg ikke gjort noe med.

Jeg dveler ikke ved noen ting. Jeg tror på skjebnen. Det som skjer det skjer, og det som har vært, det får jeg ikke gjort noe med.

Liker husarbeid

– Får du tid til deg selv?

– Jeg har ikke så veldig behov for meg selv. Jeg er en ekstrovert person som har et veldig lite rikt indre liv. Jeg får min energi og impulser fra andre mennesker. Som liten var jeg et tenkende barn, i motsetning til hva jeg er blitt som voksen. Nå er jeg ikke så grublende.

– Hvis du hadde hatt mer tid, hva ville du ha brukt den på?

– Holdt det mer ryddig hjemme. Jeg liker husarbeid. Det er ingen oppofrelse for meg, men jeg har vent meg til å slippe opp standarden for hvordan jeg har det. Skulle gjerne hatt det finere, men når jeg bor på hotell da har jeg det så fint! Da bretter jeg alle klærne mine og henger dem pent opp. Det ser nesten ikke ut som jeg har sovet der.

– Hvorfor valgte du jobb og ikke husmoryrket?

– Jobb er viktigere for meg. Det er flere ting jeg både kunne, skulle og burde – men som ikke er viktig nok til at jeg prioritere det. Jeg tar jeg konsekvensen av det livet jeg har valgt. Jeg er veldig rasjonell på det. Jeg tar ikke bekymringer inn i nervesystemet

– Har din suksess hatt en pris?

– Nei, da ville jeg ikke gjort dette. Jeg føler jeg er til stede i familien, og jeg bruker med glede tid med mor på 93 år.

– Har du hatt øyeblikk hvor tiden har stått stille?

– Ja, da pappa døde. Da stoppet min verden opp. Jeg husker vi kjørte fra sykehuset, og så bilene som passerte. “Hvordan kan dere bare kjøre rundt“, tenkte jeg. Pappa er jo død. Brutaliteten i at alt bare rullet videre, som om ingenting hadde skjedd, var veldig vanskelig å skjønne.

– Er det noe som bekymrer deg?

– Mye i verden, men jeg tar ikke bekymringer inn i nervesystemet. Det hjelper jo ingen. Jeg blir aldri lei av å høre folks livshistorier, og kan leve meg langt inn i deres problemer, bekymringer, skilsmisser og annet. Men det entrer ikke min psyke. Jeg er også veldig pragmatisk med hensyn til hva jeg kan gjøre noe med og hva jeg ikke kan gjøre noe med.

Jeg blir aldri lei av å høre folks livshistorier, og kan leve meg langt inn i deres problemer, bekymringer, skilsmisser og annet. Men det entrer ikke min psyke.

– Har du noen gang følt at dette orker jeg ikke mer?

– Aldri. Jeg har ikke vært i nærheten av randen. Jeg er en stayer. Gir ikke opp så lett!

– Hva er et godt liv for deg?

– Det livet jeg lever. Jeg er heldig, og har evnen til å glede meg over det. Jeg går rundt og føler meg så glad, jeg. Jeg går fra øyeblikk til øyeblikk.

Min tid

 

Siden 2018 har Kapital hvert nummer invitert kjente mennesker til å fortelle hva tid betyr for dem og hva de bruker den til. Er tiden noe som kommer eller er tiden noe som går? Hvor ofte ser de på klokken og hva slags tidsmåler bruker de, et påkostet armbåndsur eller får mobilen duge?

Les alle artiklene i Min tid-serien her.

Portrett