“Gretten, gammel gubbe“

Ubehagelig for Hegnar kunne man tro, men få har kjempet hardere for retten til å synge ut og si hva man vil. Av virksomme norske redaktører i dag er han trolig den eneste som er dømt til betinget fengsel, pågrepet og kjørt bort i svartemarje i kamp for det frie ord. Tabbekommentar eller godt poeng: en hvit, mannlig milliardær i slutten av 70-årene har lite velvilje å gå på hos dagens kommentariat.

– Skrev du den lederen for å vekke harme?

– Ikke i det hele tatt. Jeg kunne gjerne ha gjort det, men det var ikke i mine tanker. Jeg ville påpeke at økonomiråd som syv kvinner gav i en artikkel i VG var banale og opplagte i forhold til det vi driver med. Jeg tenkte ikke på at det skulle bli en kvinnedebatt i det hele tatt! Derfor ble jeg ganske fornærmet da jeg ble skjelt ut for å være en gammal, sur gubbe – og en mannssjåvinist. Jeg er gammal, men ikke sur og grinete og heller ikke en mannssjåvinist. Det vet alle som jobber hos meg og de som følger med på hva vi driver med.

– Selv har du vært uvanlig krass med folk i et halvt århundre. Gjør ikke det at du må forvente tøffere behandling selv?

– Jo, jeg tror kanskje det, og jeg må jo tåle det. Jeg må tåle alt, og jeg får mye mer negativt enn det de fleste ser. På sosiale medier vrimler det jo av folk som mener jeg bør skytes og henges. Det er så mye at jeg noen dager ikke engang gidder gå inn på sosiale medier. Det er bare et ras av negative ting, så hvorfor skal jeg se på det?

– Gjennom sosiale medier får jo alle ytre seg og gi etablerte røster som din mer konkurranse om oppmerksomheten.

– Det er et godt poeng. Nå kommer alle til orde, og mot meg også, veldig mye mer enn før, hvor man måtte “søke” om å få leserbrev på trykk i Finansavisen eller Kapital.

– Synes du det er bra eller ei?

– Det er stort sett bra. Jeg er jo for demokrati og mangfold og alt man snakker om for tiden. Men det er veldig mye skitt som kommer i sosiale medier. Og det er jo ikke bare bra det. Det er ufattelig stort skille mellom redaktørstyrte medier og ikke-redaktørstyrte.

– Går kritikken inn på deg?

– Nei, jeg har holdt på med dette så lenge. Jeg tåler andres meninger, fordi jeg vet at i bunn ligger det at jeg selv er ganske krevende og sier mine meninger om selskaper, ledere eller politiske partier. Kritikken påvirker meg ikke, i motsatt fall hadde jeg vært nervevrak. Jeg har det like gøy når jeg kommer på jobb neste dag. Og jeg henger meg ikke opp i det som er historie.

Hver søndag på jobb

Det er søndag i februar. Ute nyter folk fridagen i solskinn på skøyter på Smestaddammen i Oslo. I glassbygget ved siden av sitter Trygve Hegnar og jobber. Alle arbeidsuker teller syv dager. Året rundt. Da han ankom Hegnar Media klokken 07.30, var det 14 grader på kontoret. I Hoffsveien 70 fyrer man ikke for kråka, og heller ikke i særlig grad for eieren. Gründerånden råder fortsatt etter 50 år. Ingen avdelings- eller mellomleder sitter bare og bestemmer, samtlige skriver så neglene sprekker. Alle mann til pumpene! Mediehuset har vært rigget for krise hele veien, således har man unngått store nedbemanningsrunder som konkurrentene har vært igjennom. Når Hegnar har skrevet mandagens leder til Finansavisen, har han innvilget oss et annengangsintervju. Slik gjør vi et nytt forsøk på å få flere detaljer og tvinge frem noen innrømmelser: Har han virkelig ikke gjort noen dårlige investeringer gjennom alle disse årene? Burde han ikke ligget høyere på Kapitals egen 400 rike-liste? Hva ville han ha svart om noen tilbød seg å avlaste ham med å skrive ledere? Og er han egentlig slem? Slike ting som glapp ved vårt første møte.

Men først til begynnelsen: Da Hegnar startet Kapital i mars 1971, hadde han ingen tidshorisont eller idé om hvor bladet skulle ta ham. Han visste bare at han hadde sagt nei til toppjobb i bank. Og fått farens fordømmelse av valget. På et papir skrev han ned inntekter og utgifter for hvert nummer. Ingen styringsdokumenter, ingen plan. Han fulgte bare sine utenlandske forbilder som The Economist og Der Spiegel. Og lagde nummer for nummer, i begynnelsen alene. Men Kapital skulle vise seg å ta ham langt, på flere områder.

– Det var få tanker bak prosessen, og jeg hadde ikke noe tidsperspektiv i det hele tatt. Jeg tenkte bare at det var noe som manglet i medietilbudet og at jeg måtte lage det, forteller han.

– Andre har sagt det før, så jeg kan vel si det: Jeg innførte den nye økonomijournalistikken i Norge, som var tuftet på at man kunne skrive det man ville. At det og det selskapet gikk dårlig og at han eller han burde gå av. Det var helt utrolig, men slikt var ikke skrevet før, all presse den gang hadde bindinger. Da begynte fighten.

Etter et par års nøysom drift kom forlaget Bonnier, som hadde etablert Veckans Affärer i Sverige, på banen og ville kjøpe Kapital for tre millioner kroner.

– Det var jævlig fristende, for jeg hadde jo ikke noen penger. Men så tenkte jeg at dette er en livsoppgave og at det er veldig moro. Bladet utviklet seg utrolig sakte, men det gikk riktig vei, forteller gründeren.

En annen effekt av nyskapningen på mediemarkedet var at Hegnar ble profilert som en smart og handlekraftig siviløkonom. Folk fra ulike miljøer henvendte seg til den unge, hardtslående redaktøren. Noen for å levere bidrag til bladet, andre fordi de søkte Hegnars råd i business.

– Kapital ble min innfallsvinkel til cruise gjennom vennskapet med Knut Kloster sr. Han kom og ville skrive artikler om norske redere, og senere ble jeg hans rådgiver. Jeg kjøpte etter hvert ti prosent av cruiseselskapet hans for fem millioner kroner. 18 år senere solgte jeg meg ut og tjente en formue. Den kunnskapen jeg hadde tilegnet meg som cruiseoperatør og om shipping generelt, medførte at jeg mange år senere turte å kjøpe meg inn i og kontrollere Hurtigruten med 34 prosent. Så kom det noen som ville kjøpe, og jeg solgte alt, unntatt fem prosent, og tjente en formue igjen, forteller Hegnar, som fortsatt er styreleder i Hurtigruten.

Landets største Karsten-samling

Noe av det samme var tilfelle med kunst: På 1970-tallet ble han oppsøkt av en ung Odd Nerdrum som søkte hjelp med en rotete økonomi. Hegnar hjalp ham med selvangivelser og solgte en kunstmappe for ham som innbragte 500.000 kroner, svært mye penger i 70-årene. De var bestevenner i flere år, før vennskapet sprakk da kitsch-maleren satte Hegnar i en vond skvis i en eiendomshandel. Bruddet med den tidligere bestevennen syntes han var leit, men Hegnar har nulltoleranse hvis han føler seg sveket. På den annen side setter han lojalitet tilsvarende høyt.

– Jeg tilbød ham å ordne opp innen en tidsfrist. Da det ikke skjedde, sendte jeg en bil ned til ham med alle hans papirer. Siden har vi ikke snakket sammen, slik er jeg, vedgår Hegnar. Nerdrums sønn, maleren og realitydeltageren Öde, er han imidlertid villig til å gi en sjanse, og han leser alle intervjuer han kommer over med 25-åringen, som har fått stor oppmerksomhet gjennom TV 2s Farmen Kjendis.

Gjennom vennskapet med Odd Nerdrum ble Hegnar introdusert for flere andre kunstnere. Han kjøpte og byttet kunst, og har i dag både Munch og en stor samling bilder av Ludvig Karsten, en neo-impresjonistisk maler inspirert av Munch og Matisse. Den rebelske kunstneren fascinerte den unge, opprørske redaktøren.

– Jeg har landets største samling av Ludvig Karsten. Det er fantastisk, men han var også en pøbel. Han gikk rundt og malte på andre kunstneres bilder når de hadde utstillinger, og han skjelte ut folk i øst og vest. Han døde i fylla i Paris da han falt ned fra en stige, bare 50 år gammel. Men jeg syntes han var en så morsom figur, så jeg leste mer og mer om ham.

– Hva er kunstsamlingen din verdt i dag?

– Jeg vet ikke, for det er ingen andre som samler på Karsten. Men samlingen er såpass bra at Munchmuseet lånte seks malerier av meg for et par år siden. På en middag med museumsdirektører og andre samlere som hadde lånt ut bilder, fortalte jeg at jeg hadde byttet til meg mitt første Karsten-bilde mot noen litografier av Jan Harr, da lo de så de skrek. Det var jo et lykketreff!

Investorlykke før corona

Rundt ti år etter oppstarten genererte Kapital masse penger, og overskuddet brukte Hegnar blant annet til å kjøpe hoteller, eiendom og et par norske båtprodusenter, Windy og Draco.

– På 1980-tallet var jeg litt sprø. Jeg bygget opp Holmen Fjordhotell og kjøpte dessuten et par tullehoteller som jeg solgte igjen, men jeg lærte masse hele tiden. Det var bakgrunnen for at jeg turte å kjøpe meg opp til tredje største aksjonær i Scandic for tre år siden, forteller han. Nylig ble det kjent at den børsnoterte Scandic-kjeden tapte seks milliarder kroner i 2020, som følge av nedstengning og smittevernstiltak.

– Mine investeringer har basert seg på hva jeg har lært meg, lyttet til og forstått. Så har det stort sett gått utrolig bra, helt til corona.

– Hvor mye har du tapt på pandemien?

– Umulig å svare på, for hva er verdien av Hurtigruten? Jeg ser jo ikke på verdien i dag, vi skal jo begynne å seile igjen til høsten. På papiret har jeg jo tapt masse, men ikke noe er “penger ut”.

– Ikke bare kjører Hurtigruten kraftig redusert, dere opplevde jo et smitteutbrudd og mye negativ oppmerksomhet også. Hvordan synes du dere håndterte det?

– Det syntes jeg var en utrolig vanskelig og vond sak. I påfølgende periode hadde vi styremøte i Hurtigruten hver uke, fordi det var så krevende og vanskelig. Noen gjorde en feil med sjøfolkene og karantene ombord, så ble det smitteutbrudd. Vi har hatt en kommisjon som så på det og konstaterte at vi gjorde feil, sier han og legger til:

– Jeg fikk telefon fra Hurtigrutens konsernsjef, Daniel Skjeldam, som sa at noen av de ansatte er bragt til land, men at vi ikke trodde det hadde med corona å gjøre, men det viste det seg at det hadde. Der synes jeg ledelsen, ikke jeg, fikk utrolig mye juling på litt tynt grunnlag. Man får juling fordi selskapet er sentralt, har eksistert i 130 år med ansatte rundt hele kysten og fordi alle er engasjerte.

– Du gikk ikke fri for kritikk selv heller.

– Jeg fikk jo masse juling av lederskribenter for at jeg ikke fjernet konsernsjefen, men han er jo kjempegod, og da sa de: Da må du gå av selv, hvis du ikke greier å fjerne konsernsjefen som hele Norge mener er udugelig. Men konsernsjefen hadde kommet i en forferdelig uheldig situasjon; ingen ønsker jo smitte, minst av alt ombord på en båt. Da gjelder det å stå i stormen.

Gjeldfri i stormen

Hegnar vedgår glatt at han er gammeldags og svært konservativ når det gjelder investeringer. Tidvis blir han latterliggjort av andre investorer som kjører med høy belåning. Selv har han aldri lånt en krone. Det er han glad for nå.

– Når Petter Stordalen skal erte meg, sier han på styremøte i Hurtigruten: “Trygve er i hoteller og real estate, og hvor mye har han i lån? Null!” Og så ler de. For det er ingen de kjenner i Europa eller i Norge som har investert masse penger i reiseliv og hoteller, og som er uten fem øre i lån. Hadde jeg hatt lån hadde det vært problematisk, som hos min venn Petter som har 200 hoteller og 22 under bygging. Og ikke en gjest. Da har du et problem.

– Du er ikke bekymret på egne vegne?

– Vi har jo ikke noen gjester vi heller, men det spiller ingen rolle, for jeg har ikke gjeld. Banken kan ikke komme og si at nå må du begynne å betale mer avdrag og renter. Jeg har drevet min virksomhet i 50 år med Kapital og Periscopus og ikke lånt penger. I stedet har jeg penger i banken, selv om rentene er latterlig lave, fordi jeg synes det er deilig å være helt uavhengig.

– Du ville sannsynligvis vært mye rikere om du hadde gearet tøffere?

– Sannsynligvis, men ikke så glad. Det ligger livsvisdom i det. Minsker du risikoen, blir livet enklere, man blir ikke presset av noen som helst, og man kan overlate det til sine barn og de har ikke noe gjeld, alt er netto.

– Etter mange år i business burde du vel strengt tatt ligget høyere på Kapitals liste over Norges 400 rikeste enn din 101. plass og tre milliarder kroner?

– Det kunne jeg ha vært – om jeg hadde gearet mer. Jeg burde hatt ti hoteller, ikke to, før corona var jo det som å plukke penger på gaten. Min filosofi om ikke å låne penger og være i bransjer som jeg kan og synes er morsomme som cruise, reiseliv eller hotell, gir meg en så stor tilfredsstillelse at jeg ikke tror folk forstår det. Derfor fleiper Petter. For det er ikke sånn man driver business, man skal geare og ha ti i stedet for to, men det er ikke meg.

11.000 lederartikler

Investeringer fyller likevel bare en liten del av Hegnars arbeidsdager. 80–90 prosent av tiden går med til å holde seg oppdatert på nyheter, være redaktør og skrive lederartikler. Over 11.000 ledere har det blitt. Pluss utallige opptredener i debattstudioer. Hegnar er kjent for å kunne finne tråden og skille skitt fra kanel i komplekse saker. Og mange har fått smake hans verbale pisk.

– Det er ikke gratis å være redaktør i Norge. Før var nesten alle jeg skrev om venner og bekjente. Og hvis du skriver negativt om et selskap eller mener sjefen bør byttes ut, så har du en fiende for livet. Jeg har mistet masse venner på det, men du kan ikke gi ut Kapital i 50 år eller Finansavisen hver dag siden 1992, uten at man tråkker folk på tærne.

– Har det vært verdt å miste venner?

– Jeg synes av og til det har vært ergerlig. Men jeg kan ikke bry meg om det. Jeg kan ikke begynne å instruere deg og andre kolleger om å spare min vennekrets. Når de skriver en sur, vanskelig artikkel om et selskap, som jeg vet at de som står bak har slitt livet av seg for å etablere eller få på børs, så blir de sure på meg. Men jeg kan ikke gå til mine folk og si at slik kan vi ikke skrive, det er klin umulig, sier han og legger til:

– Men det er meg de banker opp, ikke journalistene mine. He-he. Derfor har jeg alltid stått bak mine medarbeidere og tatt ansvaret. Og uansett hvor dårlige mine lederartikler har vært, har jeg stått bak dem i enhver sammenheng. Det har også gitt meg mye bank.

– Du er en person som ikke rygger?

– Det skal veldig mye til for at jeg rygger, og jeg gjør det sikkert for lite.

– Er du en stridbar mann?

– Det tror jeg nok, jeg tar gjerne en fight når den kommer. Jeg går ikke utenom.

– Er du slem?

– Nei, jeg tror ikke det, men jeg må innrømme at jeg av og til har hatt glede av ta tak og vri til hardt for å få frem ting vi skriver om. Vi hadde en forside om Borregaard i Kapital med sort-hvitt bilde av sjefen der med en stor, rød kurve som gikk rett ned fra nesen hans. Det ble han så gæren på at han ville lage injuriesak. Du kan kanskje si det er slemt, men det er også litt morsomt.

– Du er en av få menn som skriver ledere om kvinner og likestilling, gjerne etterfulgt av heftig debatt, hvorfor gjør du det?

– Det kan ha vært en protest mot at folk hele tiden har skullet fremstille det som at det har vært kjempeforskjeller mellom kvinner og menn og at det har forekommet diskriminering og at det fantes et glasstak. I min verden har det aldri vært slik. Jeg har vært i mange ansettelsesprosesser, men aldri opplevd en sak hvor styret har preferert menn fremfor kvinner, i så fall hadde jeg blitt rasende. Jeg har også vært styreleder ved Ullevål sykehus, ikke bare sittet i disse rare, private bedriftene mine, og aldri der heller har jeg opplevd kjønnsmessig diskriminering, derfor har jeg blitt litt provosert over fremstillinger av utbredt diskriminering, sier Hegnar.

– Er du en provokatør?

– Litt kanskje, men jeg har skrevet 11.000 ledere. Det er ganske mange. I noen av dem er jeg en provokatør, men i sum er det et stort mangfold. Så provokatør er nok litt odiøst. Jeg skriver og skriver. I dag har jeg skrevet leder om statens salg av aksjer i Entra. Jeg mener, i motsetning til endel, at det var riktig at staten solgte. Det er ikke noen provokasjon, bare min oppfatning av transaksjonen.

– Hvor kommer alle meningene dine fra?

– Fra samfunnet rundt meg. Politikerne, Stortinget, selskapene, årsberetningene og børsmeldingene.

Drama på Theatercafeen

I boken om Oslos uteliv, Nattverdenen, fortelles en historie fra Theatercafeen fra 1980-tallet. En direktør i en av de store Oslo-bankene hadde fått tøff omtale i Kapital og reiste seg opp midt i lokalet da han fikk øye på vedkommende Kapital-journalist. Mens han rettet en harmdirrende pekefinger mot journalisten, brølte han: “Alle jeg kjenner, har pult kona di,” mens journalisten prøvde å gjemme seg bak menyen. “Absolutt alle jeg kjenner har pult kona di,” gjentok direktøren før han satte seg ned igjen.

– Var det villere i pressen før – med hardere tak?

– Nei, jeg synes ikke det. Men jeg er helt på siden av slike ting, for jeg er så jævlig kjedelig, bare skriver hele uken. Tostrupkjelleren var journalistenes ølsted i mange år før. Jeg har ikke vært der en gang selv, vet ikke engang hvor det lå. Jeg var utenfor alt mulig sånt.

– Har journalistene dine blitt snillere enn de var i Kapitals første år?

– Nei.

– Tostrup er lagt ned for lengst grunnet dårlig besøk, har pressen bare blitt mer profesjonalisert og kontrollert?

– Mine journalister har stort sett samme bakgrunn som de hadde for 40–50 år siden. Siviløkonomer og statsvitere. Når jeg tenker tilbake, var det samme miljøet; flinke, hyggelige folk med god utdannelse, ingen rabiate tullebukker. Det har vi aldri hatt, he he.

Vant ni av ti injuriesaker

Ved Kapitals 40-årsjubileum talte redaksjonen opp 60 injuriesaker bladet hadde vært involvert i. Siden har det blitt færre slike søksmål.

– Ifølge min advokat, Jon Tenden, som nå er død, har det vært altfor få. Ikke no’ moro lenger, sa han. Jeg tror han mente det litt også. I hans øyne var det ikke noe galt at slike saker oppstod, vi vant jo ni av ti av dem med ham.

– Lovgivningen har utviklet seg til fordel for pressen. Da du startet opp Kapital, var vel handlingsrommet heller smalt?

– Jeg hadde ikke lov til å gjøre noen ting, jeg. Hvis vi skrev feil, ble vi erstatningspliktige for injurierende uttalelse. Det var kjempeskummelt. Nå er det blitt slik at hvis du gjør så godt du kan for å få frem fakta, så kan du til og med ha feil fakta. Det er rettspraksis fra Europa som norsk rett har valgt å tilpasse seg, så rettspraksis har endret seg dramatisk i pressens favør. Å få oss, eller meg, dømt i en rettssak nå, er nesten umulig.

I de siste årene har nye koster tatt fatt og påvirket publisheren mer, og raskere enn sjefer i Hegnar Media har lykkes med tidligere. Hans trolig mest uttalte korrektiv har han produsert selv. “Moderniseringsminister” Jon Trygve, Hegnars 27 år gamle sønn, begynte i familiebedriften i 2018, og nå publiseres både Finansavisen og Kapital i sin helhet også på nett. Dertil kommer semi-automatisk nyhetsproduksjon i ABC Nyheter, digitale sendinger om vin (!), og i noen måneder eide sogar Hegnar en aksjepost i quizselskapet og børskometen Kahoot! Nylig begynte også datteren, Margrethe (25), på heltid som journalist i Finansavisens lørdagsutgave etter å ha skrevet freelance i en periode.

– Det er kjempemorsomt. Jeg var ganske sikker på at Jon Trygve skulle begynne her. Han er veldig interessert i det digitale, så han ble automatisk sjef for digital utvikling, nærmest uten at jeg merket det. Han er god og fikk autoritet. Og han er helt sentral i alt det nye og all digitalisering – og utrolig mye bedre enn meg! Jeg er et lykkelig menneske som får ha godt utdannede, kvalifiserte barn som har lyst til å drive med akkurat det samme som meg.

– Har det vært utfordrende å få dem i hus på jobb?

– Nå har det jo vært corona i nesten et år, så de har jobbet mye hjemmefra. Noen har jo kommentert at “der sitter familien Hegnar og spiser lunch”. De syntes sikkert det var litt snålt, men for meg er det en stor glede å kunne gå ned i kantinen og spise lunch med ungene mine.

– Så ingen utfordringer?

– Begge blir kontrollert av andre på huset her, og Margrethe blir i tillegg kontrollert hver lørdag av 177.000 lesere på alle plattformer.

– Dermed har Hegnar Media to kandidater som kjenner mediehuset bedre og bedre og kan bli fremtidig lederskap?

– Ja, det tror jeg. Det er bare et lykketreff å få eie en bedrift hvor de som kommer etter en vil gjøre akkurat det samme som deg selv!

– Tror du at du har vært en sterk rollemodell for dem?

– Nei, jeg føler ikke det. Men jeg tror nok de har fått veldig mange impulser ved å være mine barn; hva vi snakker om, holdningene og måten å se ting på. De har nok fått litt fra arv og ganske mye miljø. Og mye utdannelse. Men jeg har aldri stått og sagt: Gjør sånn og sånn.

– Selv med et langt liv i mediebransjen har det blitt lite drikking og fest på deg. Er det et paradoks at sønnen din har utdannet seg til vinkelner og satser på vinstoff i dine publikasjoner?

– He he, ja det er litt paradoks, faktisk. Det er morsomt at han ville tilegne seg de kunnskapene. Det har jo ikke vært i min verden! Men jeg merker at når familien går ut og spiser sammen, så har regningen blitt vesentlig høyere enn da jeg bestilte vin og mat. Han stiller større krav til kvalitet på det området, og derfor går regningen rett opp, men det har vi råd til.

Jobber fordi det er gøy

Redaktøren lar oss forstå at barna øver et visst press på ham for å jobbe bittelitt mindre, unne seg litt mer fri og kanskje hygge seg en smule mer, i hvert fall om sommeren. Muligens ingen dum idé for en 77-åring som absolutt aldri tar ferie?

– Jo, men da må jeg legge om livet. Hvis jeg skal skrive ledere i Finansavisen om sommeren også, så kan jeg ikke reise på ferie. Jeg skriver hver dag, for jeg synes det er gøy. Om sommeren begynner jeg klokken syv og jobber til ni. Da står ungene mine opp, og da har vi ferie sammen og elsker livet på Lyngør med fisking og båtkjøring. Det går ikke utover noen ting, annet enn at jeg er mindre sosial, sover litt mindre og fortsetter å være en driit kjedelig person. Men kanskje ville andre skribenter vært vel så gode, med andre nyanser eller vinklinger? Men hittil har ingen sagt: Du bør ikke skrive, du bør sommer-pensjonere deg! Det er ingen som har turt å si det.

– Hva ville du svart om noen tilbød deg avlastning?

– Mange synes jeg er teit som bare faen når jeg kommer her søndag morgen for å skrive, men når du er singel som meg, og våkner så tidlig, så er det egentlig ingen belastning. Det er utrolig tilfredsstillende å få si til hele Norge hva du mener – hver eneste dag. Det er et privilegium som ingen andre i Norge har, og som jeg skjønner at jeg skal være ydmyk for.