Han kunne ha arvet et milliardimperium, så kom bomben

“Du skal begynne hos meg når du blir stor.” Halgrim Thon var ikke mer enn seks år den gang onkelen, høytidelig og i fullt alvor, utpekte ham til fremtidig makker. Og slik ble det. I løpet av tre tiår som eiendomssjef var han sterkt medvirkende til at Olav Thon ble en av Norges aller rikeste. De virket å være et superteam. Derfor slo nyheten ned som en bombe da nevøen besluttet å bryte ut. Like før hadde han gått ut i mediene og påberopt seg hele arven. “Jeg har sett testamentet,” uttalte han den gang. Dette falt ikke i god jord hos onkel Olav. Han var raskt ute med å så tvil om Halgrims tolkning av avtalen. Og det i full offentlighet. “Jeg har ikke besluttet å binde meg til noe,” kontret han. Siden gav han alle pengene til en stiftelse. Nevøen gikk dog ikke tomhendt. Da han forlot selskapet, ble det utfisjonert en liten eiendomsportefølje verdt et par hundre millioner. Denne har investoren videreutviklet godt. I dag er han god for 2,1 milliarder kroner.

– Den gang var det litt sårt og litt rart. Både for meg og for omgivelsene. Det eneste jeg angrer på i ettertid, er at jeg ikke gikk før. Tiden var overmoden, sier han.

Klatret til topps

Krokrygget, men likevel høyreist. Nærmere to meter på sokkelesten for å være presis. Halgrim Thon rager et par hoder over sin onkel, men er en langt mindre ruvende skikkelse i norsk næringsliv. Der det ikke står et bygg med Olav Thons logo på i Oslo sentrum, står det gjerne en diger heisekran som skal sørge for nettopp det. Gründerens konsern troner øverst på listen over de største eiendomsselskapene i landet. Nevøen er et mer ubeskrevet blad. Med betydelige kvadratmeter spredt utover Skandinavia er han likevel ikke lenger for noen smågutt å regne.

– Vi er under radaren i både Norge, Sverige og Danmark, men om du summerer det opp, forsvarer vi nok absolutt en plass på kartet, sier Thon.

Dog trives han best i bakgrunnen. Og slik har det visstnok bestandig vært.

– Olav spiste gjerne kirsebær med de store gutta. Det var ikke jeg så interessert i. Onkel sjarmerte alle på sin vei. Om han hadde sluppet til i London eller New York, tør jeg ikke engang å tenke på hvor det hadde endt.

Olav Thon klatret gladelig til topps i trærne. Eller han trakk i våtdrakt midtvinters. Og det kun for et bilde i lokalavisen. Ifølge nevøen. Selv satt han heller på kontoret og fordypet seg i litteratur. Eller tunge tall.

– Olav var flink til det aller meste, men han var litt uorganisert. Det viktigste jeg tilførte var nok struktur.

– Og det satte han pris på?

– Ja. Han så nok selv at han hadde behov for å bli holdt litt i tøylene.

Onkel med stor O

Halgrim Thon vokste opp på en gård i Hallingdal med snaufjellet som nærmeste nabo og lekeplass. Her var innmarken så bratt at den knapt kunne pløyes med traktor. Når det snødde som mest, måtte barna skysses til skolen med hest. Storebror Sevat var odelsgutt. Det var derfor opplest og vedtatt at yngstemann måtte finne lykken andre steder. Da Olav så i hans retning, var Halgrim således ikke vond å be. Det hvilte en aura av eventyr rundt virksomheten til onkelen. Han som hadde slått seg opp som pelshandler. Og som etter hvert eide opptil flere bygårder i Oslo.

– Olav var onkel med stor O. Det er det ingen tvil om, sier nevøen.

Hva eiendomskongen så i akkurat ham er Halgrim Thon heller usikker på. Det berodde nok mest på at de hadde det samme lynnet, mener han.

– Han var en glad gutt. Det var jeg også. Vi var fulle av pep begge to.

Kvikk og evnerik var unge Thon også. Ønsket om å lære mest mulig, kombinert med en iver etter alltid å være best, har bestandig vært en drivkraft. Han var hele veien, helt fra ung alder til han var ferdig siviløkonom, en av de med best karakterer.

– Jeg har alltid vært en lesehest. Mange leser mer enn nødvendig. Jeg lærte tidlig å sile ut det vesentlige. Det var en investering som har gitt meg god avkastning gjennom hele livet, sier han.

Som sin onkel viste Halgrim Thon også tidlige tegn til kremmergener. Om sommeren sørget han for kortreist fisk til restaurantene i nærområdet, og på vinteren gikk han fra dør til dør med julekort som han kjøpte billig og solgte dyrt.

– Jeg lærte tidlig at penger kan tjenes på mange måter. Min onkel var jo et godt forbilde der.

Trubadurer og disko

Utdannelsen gjennomførte Halgrim ved University of Wyoming i USA. Deretter gikk turen strake veien til Olav Thon Gruppen. Nevøen titulerte seg selv som eiendomssjef og fikk tidlig ansvar. Den gang eide onkelen ikke mer enn fire til fem gårder i Oslo. I tillegg drev han med salg av kopieringsmaskiner og garderobeløsninger. Blant mye annet.

– Du vet. Olav var en mann som trivdes med mange jern i ilden. Til enhver tid. Jeg sa at han måtte spesialisere seg. Han måtte velge en linje. Og da ble det eiendom, forteller 76-åringen.

På denne tiden, det vil si begynnelsen av 1970-tallet, var det mye levende musikk i hovedstaden. Eiendommene til Olav Thon gruppen huset endel restauranter og barer. De mange trubadurene måtte innkvarteres. Selskapet kjøpte derfor en hel del hybelhus.

– Å være nabo til musikere er ingen spøk. Vi måtte derfor samle dem på ett sted.

Så kom diskotekene. Og mange lokaler ble stående ledige. Onkel og nevø klødde seg i hodet. Inntil de kom på at mange av de restaurantansatte hadde bred hotellkompetanse fra skolebenken. Og slik gikk det til at Olav Thon ble hotellkonge.

– De første hotellene var faktisk ombygde hybelhus. Det var utgangspunktet.

Haugevis på konto

Restaurantene i porteføljen, flertallet sentralt beliggende, genererte en enorm cash flow. Dette, kombinert med oppkjøpet av Conrad Langaard, ble særdeles viktig for utviklingen til konsernet. Den tradisjonsrike familiebedriften solgte blant annet sigarillos, rulletobakk, pipetobakk, lightere og leppepomader. Dette er ikke varer som nødvendigvis gir spesielt god fortjeneste. Pengene kom imidlertid med en gang, mens avgiftene måtte betales først flere måneder senere.

– Det var i helgene folk spiste og drakk. Vi kunne være nesten blakke når vi gikk hjem fra jobb fredag. Og når vi kom på kontoret mandag, var det haugevis på konto. Noe måtte pengene brukes på. Slik fikk vi kjøpt stadig nye eiendommer. Omtrent en i uka, forteller Thon.

Dette var på starten av 1990-årene. Midt under den verste nedturen etter krigen både for Norge og resten av den vestlige verden.

– Vi var heldige. Sigaretter og øl selger godt i dårlige tider. Og vi fikk gjort noen ordentlig gode eiendomskjøp.

– God timing med andre ord?

– Ja. Det kan man godt si. Det er enklere å gjøre det godt i dårlige tider, men alt er relativt. Jeg blir ofte spurt om hva jeg tenker om fremtiden. Mitt svar er alltid play as you go.

Moneymakere

I september er det 30 år siden åpningen av Sandvika Storsenter. Halgrim hadde tenkt på det lenge. Han mente Norge hadde behov for et shoppingsenter. Et slikt han hadde sett så mange av da han bodde i USA under studietiden. “Den tomten på det jordet der. Den er perfekt,” sa han til seg selv hver eneste dag i bilen på vei fra eneboligen i Asker til kontoret i Oslo. Mange var uenige i utbyggingen, men for Thon-gruppen ble etableringen et eventyr. Fra før hadde konsernet kjøpt et kjøpesenter i Florida og et i Rotterdam. De hadde også bygget et i Strømmen. Og snart kom også et på Ski. Siden har det blitt en hel del flere. I dag er Olav Thon Gruppen den ubestridte lederen i bransjen. Enkelte hevder at onkelens tittel som kjøpesenterkonge egentlig er nevøens fortjeneste. Halgrim velger å dra litt på det.

– Nja. Jo. Jeg føler det nok kanskje slik, vedgår han.

Likevel hyller han onkelen for å ha valgt å beholde alle de virkelige moneymakerne i konsernet.

– Tenk på alle som har banket på døren opp igjennom. Olav har nesten aldri solgt noen ting. Og verdiene har gått til himmels. Han har vært svært dyktig.

Å bygge opp landets største kjøpesenterkjede og så gi det fra seg var vemodig, innrømmer han.

– Absolutt. Olav spurte faktisk en gang om jeg ville overta Sandvika Storsenter. Han så ikke potensialet. Jeg mente det burde være del av et større system, og takket pent nei. Det har jeg angret på.

Å drive med kjøpesenter etter bruddet har likevel vært helt uaktuelt for Halgrim Thon.

– Jeg er så til de grader flasket opp med at man skal være nummer én. Ellers er det ingen vits.

Dyre doninger

Ved årtusenskiftet valgte Halgrim Thon å forlate Olav Thon Gruppen. Til stor forbauselse for mange. Langt de fleste hadde sett på nevøen som den ukronede arveprinsen til eiendomskongens enorme verdier. Det viste seg imidlertid at onkelen slett ikke hadde planer om å pensjonere seg slik vanlige mennesker gjør. Nei. Olav Thon erklærte at han ville fortsette som han alltid hadde gjort. Og det ennå en god stund. Da var det å gå til speilet og spørre seg om det var bryet verdt å fortsette. Det var det ikke, mente Halgrim.

– Det gode samarbeidet hadde begynt å skrante. Kommunikasjon er ekstremt viktig. Hvis den blir dårlig, fungerer lite annet, sier han.

Olav Thon har alltid vært hands on, ifølge nevøen. Med tiden begynte han imidlertid å blande seg borti vel mye etter arvingens smak. Som for eksempel hvorfor et teppe var grønt. Det skulle jo være rødt. Bruddet var likevel, skal vi tro Halgrim Thon, langt mindre dramatisk enn det fremsto i mediene den gang.

– At jeg uttalte meg om arven var jo rene knaskematen for pressen. Det ble nok litt spisst vinklet. Vi har alltid vært gode venner, Olav og jeg.

Hva som kunne blitt har ikke Halgrim Thon ofret en tanke. Det blir for hypotetisk.

– Det nytter ikke å se seg tilbake. Jeg trives godt på egne ben. Den personlige velstanden er kanskje mindre enn om jeg hadde blitt. Samtidig styrer jeg min egen hverdag. Jeg setter pris på å kunne velge fargen på interiøret mitt selv, kommenterer han.

Olav Thon er viden kjent for sin nøkternhet. Det går fremdeles gjetord om hans hjemmelagde matpakke med brunost.

– Er du like måteholden?

– Overhodet ikke. Jeg er ingen spradebasse, men jeg unner meg litt. Jeg bor bra. Og jeg spiser og drikker godt. Det første jeg gjorde da jeg sluttet, var å kjøpe meg ny bil. Onkel mente det ikke passet seg med dyre doninger.

Stein for stein

Han overtok ingen kjøpesentre, men et knippe bygårder fikk Halgrim Thon med seg. Den lille aksjeposten han hadde i Olav Thon Gruppen, ble rett og slett gjort opp mot noen eiendommer fra gruppens portefølje. Først tok han og kona seg et friår for å reise jorden rundt. Underveis var de blant annet innom Afrika, Australia, USA og Kina. Deretter etablerte han Hathon, fritt oppkalt etter ham selv. Og siden har han, sammen med et knippe medarbeidere, bygget stein for stein. I dag sitter investoren på store eiendomsverdier i hele Skandinavia. I porteføljen skiller spesielt det deleide, helt nyåpnede 43.000 kvadratmeter store Scandic Copenhagen Spectrum seg ut, samt en rekke sentrale eiendommer i Oslo. I tillegg kommer en betydelig beholdning med børsnoterte aksjer. Strategien har vært å spre risikoen ved å ha forskjellige typer eiendommer, men boligutvikling har han aldri vært fristet til å drive med.

– Det er et vanskelig felt. Norge er et eierland der de fleste skal eie boligen selv, og da blir de veldig opptatt av detaljer. På grunn av bustadsoppføringsloven kan kjøperne komme tilbake med krav i mange år etter at de har overtatt boligen. Leier du et kontorlokale, er det ikke like farlig med en skjev list. Endel eiendomsselskaper har dessuten gjort seg litt for avhengig av boliger for å få cash flow. De kommer til å slite nå når renten går opp, sier han.

Halgrim Thon er ikke så opptatt av bunnlinjen. Han har ikke solgt en eneste eiendom fra sin opprinnelige portefølje.

– Vi lever ikke av kjøp og salg. Det vi driver med er langsiktig verdiskapning. Jeg kunne sikkert kvittet meg med noe. Og så ville folk måpt i beundring. Jeg ser imidlertid ikke poenget med å selge noe man er fornøyd med for å kjøpe noe som er dyrere. De eneste som ville tjent på det var skattemyndighetene. Ikke vi.

Skattet ihjel

Apropos skatt: Det siste året har milliardær etter milliardær flyktet ut av landet. Halgrim Thon har ikke tenkt i de baner, men innrømmer at han ergrer seg grønn over den særnorske formuesskatten, som han mener bør omdøpes til særskatt for norsk eierskap.

– Norge har gjort mye riktig, men naive meg trodde at vi på et eller annet tidspunkt skulle bli bestyrere av kapital. Det som i stedet skjer er at vi jager alle de flinke ut av landet. Vi kaldkveler norsk næringsliv, sier han.

Investoren har bestemt at han og de to barna skal ha ti millioner kroner på deling hvert år. For å få til det må de ta ut 35 millioner kroner i utbytte.

– Det vil si at 25 millioner går rett til det offentlige, sier han.

For en som driver med eiendom, med løpende inntekter i form av leieinntekter som genererer overskudd, er det mulig å ta ut utbytte. For mange andre selskaper som har høy verdsetting, men lave inntekter, er dette imidlertid nær sagt umulig, mener Halgrim Thon.

– De som finner opp kruttet blir skattet i hjel, sier han.

76-åringen har aldri vært politisk aktiv. Det angrer han litt på i dag.

– Jeg burde engasjert meg. Det offentlige bruker altfor mye penger. På byråkrati og administrasjon. Snart jobber vi vel i det offentlige alle mann.

Yngre krefter

Av de eiendommene som ble med videre i porteføljen er blant annet Dronningens gate 6 i Oslo, som i dag huser selskapets kontorlokaler. Besøkende anmodes til å ta trappen de åtte etasjene opp. Hele trappeløpet er et galleri viet kunstneriske bilder av stein. Dette er nemlig en av Halgrim Thons store særinteresser. En interesse som drives av begeistring fremfor økonomiske motiver. Han brenner for økt bruk av stein som byggemateriale, og ønsker å rette fokus mot arbeider av eldre årgang.

– Bruk av stein menneskeliggjør store bygg. I tillegg er det vedlikeholdsfritt og varig, reklamerer investoren entusiastisk.

Såpass engasjert er han at han har utgitt en bok om temaet på eget forlag, og hans noe stakkato og fremoverlente gange skyldes, tro det eller ei, gammeldags, rotnorsk løfting under byggingen av et steingjerde som satte varige spor. Halgrim Thon merker ellers at han begynner å bli eldre.

– Absolutt. Tidligere kunne jeg bøte på tidsnød med å løpe. Det kan jeg ikke lenger. Ting tar rett og slett lengre tid, sier han.

Neste år bikker Halgrim Thon den alderen hans onkel hadde da han selv valgte å bryte samarbeidet. Det er han svært bevisst på i møte med sin egen arvtager. Pater familias har byttet kontor med sønnen Olav Engebret, som nå har overtatt som daglig leder i bedriften.

– Vi driver heldigvis med så mye forskjellig at vi slipper å gå i matfatet til hverandre. Jeg inntar mer og mer en mentorrolle. Vi har jobbet sammen i nesten tyve år. Han er svært dyktig. Vi er sjelden uenig, men blir vi det, lar jeg ham bestemme.

– Du blander deg ikke inn i interiørvalg?

– Nei. Jeg har lært at det er viktig å gi plass til yngre krefter. Min sønn får velge hvordan teppet skal se ut selv.