Det tok nesten 100 år før Norge fikk sin aller første kvinnelige riksantikvar – omtrent like lenge som man med loven i hånd har kunnet frede bygninger her til lands. Først ut var middelalderruiner, stavkirker og storgårder. Senere kom turen til nasjonale monumenter, som her vi befinner oss nå, på Nationaltheatret, midt i Oslo sentrum. Landets hovedscene holder på å kollapse av vanskjøtsel og sviktende fundamentering, og ligger an til å bli den neste slagmarken for kulturminnevern vs. milliarder i hopetall.
– Når du er på teater, så skjer det noe med deg, og det starter allerede når du kommer inn i denne bygningen. Du trer inn i noe som representerer noe helt annet enn hverdagslivet, sier Geiran. Hun har nylig ankommet fra regn og blåst til publikumsfoajeen. Som barn reiste hun fra Grefsen til sentrum for å se teater her. Nå er hun tilbake med et helt direktorat i ryggen. Visste man ikke bedre kunne man tro hun, med sitt kjølige, nordiske utseende, var på vei rett inn på hovedscenen for å spille en Ibsen-karakter. Men Geirans rolle dreier seg naturligvis om restaureringen av, og fremtiden til, praktbygget fra 1899.
Profil: Hanna Geiran (53)
Aktuell fordi: Riksantikvaren ønsker respektfull renovering av Nationaltheatret.
Viktigste milepæl: Etter å ha jobbet som “vanlig” arkitekt begynte hun hos Riksantikvaren i 2005. Det var en helt ny retning.
Beste investering: Et sjeldent smykke hun og hennes bedre halvdel fant i en brukthandel i Berlin.
Dårligste investering: Det hun trodde var et sjeldent smykke i en brukthandel i Berlin.
Best på: Å se fremover.
Dårligst til: Å vente. Hun kjeder seg fort, og plager omgivelsene med påfunn og ideer som kan være gode, men slett ikke alltid.
Min hverdag: Hun er glad i å stå opp tidlig, fordi det alltid er ting å få gjort om morgenen. Fordi Riksantikvaren har et nasjonalt ansvar er hun mye på reisefot og treffer mennesker i ulike sammenhenger.
Hobby: I likhet med mange andre ledere jobber hun mye – det er en form for livsstil. Hun hadde som ambisjon å ta opp sin gamle hobby ridning i fjor – det gikk så som så. Men hun er en gammel bokorm og leser bøker (på papir), og er i marka så fort hun kan. En tur i skogen byr alltid på nye ideer og løsninger på problemer, det er like forbløffende hver gang, mener hun.
Sponplater og hønsenetting
Forfallet er såpass dramatisk at fasaden tidvis er blitt dekket av sponplater og hønsenetting for å hindre at deler av bygningen faller ned og skader eller tar livet av forbipasserende. Innvendig revner gulv og tak. Kostnadsrammene er som vanlig i slike tilfeller for lengst sprengt i filler, og Støre-regjeringen har trukket i nødbremsen og frosset hele prosessen. Det skjedde etter at man først hadde bevilget 1,9 milliarder kroner, for så å få nyheten om at rehabiliteringen ville koste ytterligere 2,2 milliarder. I samme rekke av mørke tanker kan man plusse på flerfoldige milliarder skattekroner som ganske nylig er brukt på arbeider på Stortinget, Slottet og regjeringskvartalet.
– Finnes det ingen grenser for hvor mange milliarder vi kan bruke på slike bygg?
– Jeg vil heller si at når man har nasjonalmonumenter som dette, så må man bruke penger på jevnlig vedlikehold, slik at man holder bygningene i god stand. Det må være bedre samfunnsøkonomi enn å vente til forfallet har kommet langt. Hvis jevnt vedlikehold blir nedprioritert, ender man ofte opp med en regning som blir høy. Vi har jobbet med Nationaltheater-saken med jevne mellomrom siden 2011, og behovene har ikke akkurat blitt mindre, sier Geiran.
Man må bruke penger på jevnlig vedlikehold, slik at man holder bygningene i god stand. Det må være bedre samfunnsøkonomi enn å vente til forfallet har kommet langt.Hanna Geiran, riksantikvar
– Så det er bare gå i gang – selv om det kan koste 4,4 mrd. kroner eller mer?
– Det vi – og Byantikvaren i Oslo – har signalisert, er at Nationaltheatret er en utrolig viktig bygning som helt klart har behov for hjelp. Og så er det regjeringen som beslutter og prioriterer, sier hun og legger til:
– Vår mening er jo at man bør gå i gang, og at teateret fortjener en langt bedre skjebne enn hva tilfellet er nå. Det fortjener også de som jobber der. Én ting er kulturminnet, men en annen ting er menneskene.
– Man kan ikke tenke pris når det gjelder slike bygg – det får koste hva det koste vil?
– Det siste skal jeg ikke jeg uttale meg om, men Riksantikvarens oppgave er jo å bidra til at kulturminneverdien ivaretas og at bygningen blir god i bruk, for skuespillere og publikum. Det håper vi at kan prioriteres, for det er en bygning som er viktig, ikke bare for oss som bor i Oslo, men for hele nasjonen, og en bygning som har vært fredet siden 80-tallet.
– En lissepasning til populistene i FrP og Sp?
– Prislappen øker, men det politiske skal jeg som leder av et statlig direktorat ikke mene noenting om.
Prislappen øker, men det politiske skal jeg som leder av et statlig direktorat ikke mene noenting om.Hanna Geiran, riksantikvar
Kulturferie i Setesdal
Hva Geiran imidlertid er klar på, er at bygninger hjelper oss til å forstå hvor vi kommer fra og derfor hvem vi er. For hennes egen del innebærer det at hun og familien bor i et hus som hennes oldefar bygget på Grefsen i 1913. Der har hun bodd store deler av livet. I nabolaget har man protestert kraftig mot fortetting av villaområdet – og vunnet frem. Det gjør henne litt nostalgisk å tenke på at det ikke er mange store hager igjen, men samtidig erkjenner hun at det er behov for flere boliger i Oslo.
– På Grefsen har det vært planer om å fortette veldig kraftig, og det utløste jo et kjempeengasjement, der man nettopp var opptatt av at man skal ta vare på byens preg og grønne lunger, og Oslo er jo en by som består av veldig mange ulike bydeler, sier hun. For henne er det naturligvis et stort pluss at bydelen Nordre Aker rommer mye norgeshistorie med gamle Aker-gårder og villabebyggelse og arbeiderboliger knyttet til den industrielle revolusjonen langs Akerselven.
Interessen ble sådd allerede i barndommen da faren, som var arkitekt, tok de tre søsknene med på ferietur til stavkirker og middelalderhus i Setesdal. Men ingen ungdom drømmer om å bli riksantikvar. I stedet utdannet hun seg til sivilarkitekt ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Deretter jobbet hun i flere arkitektfirmaer med ulike byggeoppgaver, blant annet antikvarisk rehabilitering.
– Hvis du skulle felle en dom over din egen arkitektvirksomhet?
– Jeg opplevde nok det som mange nyutdannede arkitekter erfarer, at man er godt trent og drillet i å tenke arkitektur, men så er hverdagen ganske annerledes. Som arkitekt kan man ønske at man har helt frie rammer og at ingen bestemmer over deg, men sånn er jo ikke virkeligheten.
Som arkitekt kan man ønske at man har helt frie rammer og at ingen bestemmer over deg, men sånn er jo ikke virkeligheten.Hanna Geiran, riksantikvar
– Tegnet du noe bevaringsverdig for ettertiden?
– Nei, det tror jeg ikke jeg kan si.
– Strengere enn forgjengeren
I 2005 byttet hun ut arkitektjobben med en stilling hos Riksantikvaren. Der steg hun i gradene til seksjonssjef (2012) og avdelingsdirektør (2014) før hun til slutt gikk helt til topps og erstattet Jørn Holme som riksantikvar i 2018. I bevaringsmiljøet beskrives Geiran som litt strengere og hardere i klypa enn Holme, samtidig er hun ryddigere og mer av en fagperson enn hennes forgjenger, som var jurist. På den annen side greide organisasjonsmennesket og eks-politikeren Holme å gi etaten mer synlighet i mediene. Det siste skyldes også at mye saksbehandling og fredningsvedtaksforberedelser fra regionreformen i 2020 er satt ut til fylkeskommunene og at etaten skal ha en mer overordnet rolle i vernet av kulturminner.
– Er du enig i beskrivelsen av deg selv?
– Jeg tror ikke jeg skal kommentere hvordan jeg oppfattes. Om jeg er strengere eller ei, det kommer an på hvem du spør. Jeg er i hvert fall veldig opptatt av at bygninger med vern skal kunne brukes og brukes videre på nye måter. Det mener jeg er kjempeviktig, både for engasjementet for kulturminnevernet, men også i et klima/miljø-perspektiv.
– Har miljøhensyn gitt Riksantikvaren et nytt og kraftfullt argument?
– Vi har lenge ment at det er lurt å bruke det vi allerede har. Derfor gikk vi til Sintef for å se om det vi sa holdt vann, og det gjorde det jo i aller høyeste grad, sier hun og vifter med papirutgaven av Sintef-rapporten.
– Den sier at for å få ned klimagassutslipp raskt, hvilket vi må, er det aller lureste å bruke de byggene vi har. Forutsatt at man energieffektiviserer eldre bygninger, er det mye lurere enn å for eksempel bygge nye nullutslippshus. Klimagassregningen for produksjon av materialer, transport og utslipp på byggeplassene gjør at selv disse husene ikke vil ta ut klimaeffekten før etter mange år. Og det er jo nå vi må redusere klimagassutslippene!
Hyller bevaringsmyndighetene
– For en som vil valse ut flest mulig leiligheter eller kontorer på kortest mulig tid, vil enhver inngripen fra myndighetene bli oppfattet som en plage, sier nylig avgått konsernsjef i Aspelin Ramm Gruppen, Gunnar Bøyum. Han mener likevel at eiendomsbransjen burde hylle at vi har en riksantikvar og en byantikvar i Oslo, og ikke gjøre dem til en klagemur, som han mener noen av hans bransjekolleger til tider har gjort.
– Tenk hvilket stusselig land vi hadde vært om vi ikke hadde trengt en byantikvar eller en riksantikvar. Da hadde vi ikke hatt noe vi skulle ta vare på. Jeg tror eiendomsbransjen må løfte seg til å si det, sier Bøyum. Han har vært sentral i flere store prosjekter, som Tjuvholmen, VIA og Sommerro-kvartalet, og har hatt ansvar for utviklingen av mindre og nyskapende prosjekter som Nordre gate på Grünerløkka og rehab- og ombruksprosjektet Pressens Hus i Skippergaten i Oslo.
– Jeg vet at mange i bransjen vil si at fredning bare betyr trøbbel og forsinkelser. Men i enhver sak er det meningsforskjeller, det må vi akseptere, og det er lov til å være uenig. Vi skal ikke ha en by som har visket ut historien. Vi reiser jo nettopp til Italia og Frankrike for å oppleve gamle, sjarmerende byer, og Oslo har jo noen perler den også – som vi må ta godt vare på.
Støtter Arkitekturopprøret
Geiran er over halvveis i sin åremålsstilling, og aldri før har debatten om hvordan bygninger og byrom skal se ut gått hardere for seg. Bevegelsen Arkitekturopprøret, som ønsker mer tradisjonsorientert arkitektur, og gjerne vil se den “kalde” samtidsarkitekturen brenne i helvete, fikk nesten 70.000 følgere på Instagram i en fei. Hvert år deler opprørerne ut grøss-medaljer til skaperne av de styggeste byggene, og i fjor fikk Nasjonalmuseet, som kostet over seks milliarder kroner, den tvilsomme æren. Riksantikvarens tankegods har vind i seilene også her, og Geiran gleder seg over engasjementet.
– Det jeg synes er bra med Arkitekturopprøret, er blant annet at arkitektene har blitt lokket ut i mediene for å diskutere arkitektur. Arkitektstanden har lenge vært en ganske introvert gruppe, som holder på med viktige ting, men som ikke er så gode til å snakke om det. At mange mener noe om omgivelsene våre er veldig bra, og det har tydeligvis vært et stort behov for å uttrykke sin mening, for maken til rask oppslutning har man sjelden sett, sier Geiran.
Det jeg synes er bra med Arkitekturopprøret, er blant annet at arkitektene har blitt lokket ut i mediene for å diskutere arkitektur.Hanna Geiran, riksantikvar
– Tror du arkitektene tar til seg kritikken?
– Dette er definitivt innspill som man har tatt til seg. Jeg pleier å si: Når du er kunstner og maler et maleri, kan folk velge om de vil se det eller ei. Men det vi bygger kan ikke folk velge bort, og det står der i hundre år. Arkitektur påvirker miljøene vi ferdes i, og min rolle er å ta vare på de fine kulturmiljøene vi har, påpeker hun.
– Faller det deg naturlig å alltid forsvare det bestående?
– Det er ikke noe vanskelig. Fysiske spor etter vår historie er viktig for alle. Det gir oss noen ankerfester. Vår fredningsliste er for eksempel helt annerledes enn i Sverige og Danmark. Der har de mange slott og borger, mens våre kulturminner representerer vår historie, som er helt annerledes. Vi har alt fra stabbur og stavkirker til industrianlegg og operaen. Og noe få praktanlegg, men våre kulturminner i innland og kyst er som oftest vanlige folks historie, sier Geiran, som i tillegg synes det er utrolig spennende å planlegge noe nytt i noe gammelt. Altså å bruke bygninger på nye måter, utvikle dem, transformere.
Vår fredningsliste er for eksempel helt annerledes enn i Sverige og Danmark. Der har de mange slott og borger, mens våre kulturminner representerer vår historie, som er helt annerledes.Hanna Geiran, riksantikvar
150 møter med byantikvaren
Av vellykkede eksempler på ombruk i Oslo trekkes gjerne frem Sentralen (arrangementshuset i Kvadraturen), St. Olavs plass 5 (nå kalt Trekanten) og Pressens Hus. I tillegg kommer forvandlingen av Oslo Lysverker til Sommerro-kvartalet på Solli plass i art déco/nyklassisistisk stil med tilbygg i bakgården. Men det krever økonomiske muskler og utholdenhet å gjennomføre slike prosjekter.
– Noen eiendomsaktører er redde for bevaringsmyndighetene, fordi de frykter at dere skal komme inn og legge lås på planer, sende utgifter til himmels og forlenge alle prosesser. Skjønner du dem?
– Det hender at jeg møter påstander om at kulturminnevernet kommer inn og plasserer en “osteklokke” over et hus, men det er jeg jo ikke enig i. Som offentlig forvalter er vi opptatt av både å være løsningsorienterte og gode bidragsytere. Men det er klart at vi kan komme i diskusjoner hvor det er ulike interesser, vedgår Geiran. Hun mener hun har mange eksempler på at prosjektutviklere i ettertid har kommet og sagt at de er glade for at de var nødt for å ta vare på ting.
Det hender at jeg møter påstander om at kulturminnevernet kommer inn og plasserer en ‘osteklokke’ over et hus, men det er jeg jo ikke enig i.Hanna Geiran, riksantikvar
– Jeg synes jo for eksempel at Sommerro, prosjektet til Stordalen, er et veldig godt eksempel på at flere og flere ser viktigheten av å ta vare på flotte bygg.
– Ifølge entreprenøren Aspelin Ramm har de underveis hatt over 150 møter med Oslo Byantikvar!
– Jeg kan ikke svare for Byantikvaren, men vi i kulturmiljøforvaltningen er opptatt av å ha tett kontakt i et prosjekt. Det er dumt å skreve brev til hverandre hvis man kan møtes og diskutere over bordet og finne løsninger. Da blir det gode prosjekter.
– Selv Arbeiderpartiet har jo argumentert kraftig mot fredning av Martinhytta, hytta etter Martin Tranmæl, fordi de frykter det vil begrense antall interessenter og således innebære en forringelse av verdien?
– Blir mer og mer skviset
Med vedtak om fredning følger det ansvar for å ta vare på kulturminneverdiene, men også muligheten for å få tilskudd fra staten. Riksantikvaren har de siste årene fordelt noe over 500 millioner kroner til kulturminner hvert år. Disse midlene går først og fremst til private eiere, men det er slett ikke nok, ifølge foreningen Fredet, som har om lag 150 medlemmer som eier fredede bygninger i Norge. De føler at de blir mer og mer skviset.
– Problemet er at det ikke er noe forhold mellom de forpliktelsene vi blir satt til og den støtten som naturlig burde følge med når våre bygg blir båndlagt. Den merkostnaden det innebærer å vedlikeholde og holde et slikt hus i stand, er i noen sammenhenger ganske formidabel, sier leder i foreningen Fredet, Hans Roger Selnes. En annen kjempeutfordring er at forsikringspremiene for fredede bygg er skyhøy – hvis forsikringsselskapene i det hele tatt vil forsikre dem. Årsaken er at de er redde for hva det vil koste hvis det skjer noe. Det betyr, ifølge Selnes, at flere av landets 3.500 fredede bygninger står uforsikret.
– Der har riktignok Riksantikvaren tatt tak i problemstillingen, men vi har etterlyst dette årevis, sier Selnes.
Han forteller at Stortinget i 2020 vedtok enstemmig at man skulle se på incitamenter, skattefordeler, momsreduksjon og mulighet til å utgiftsføre vedlikehold av fredede bygninger i privat eie, men det har ikke skjedd noen ting.
– Riksantikvaren snakker om økende begeistring for å frede hus og at omgivelsene er mer velvillige enn før.
– Saken er jo heller at de kanskje i større grad burde avfrede ting som er blitt fredet, og som bare faller ned og råtner bort på rot, fordi ingen tar ansvar, sier Selnes, som selv eier Fogdegården i Namsos sentrum og er medeier i fiskeværet Nordøyan på Namdalskysten. Men alt er ikke negativt:
– Det å eie et fredet hus er også utrolig artig. Gleden og stoltheten av å eie et hus som storsamfunnet setter pris på, er stor, sier han.
Ifølge Selnes er dialogen med Riksantikvaren god, og Hanna Geiran var invitert til å åpne foreningens årsmøte i Oslo like før påske.
– Dette er nok ganske ulikt fra sak til sak, svarer Geiran.
Eneste gjenlevende fra Auschwitz
Hun viser til en undersøkelse fra Menon Economics i 2017 som viser at hus i områder med vern oppnår høyere salgsverdi.
– Det er ingenting som tyder på at prisene på gamle Deichman og St. Olavs gate 32 led av at byggene hadde vernestatus. Når vi ser på ny bruk og rehabilitering av gamle bygg som Sentralen, Mangelsgården og Tollgaarden, må vi jo anta at det lønner seg å ta vare på gamle hus for eierne også.
– Men ikke alle er glade for å få dere på døren.
– Noen er engstelige, men det er vår jobb å forklare hva en fredning er og ikke er. Vi er opptatt av at eieren både skal være med i prosessen, ha en tydelig stemme og slutte seg til fredningen. Hvis man kommer i en situasjon hvor eier er sterkt uenig, så er det større sjanse for at huset ikke blir tatt vare på eller at kulturminnet ikke blir fulgt opp.
Den siste fredningen som ble gjennomført av Vestfold og Telemark fylkeskommune, var i Sveins gate 15 i Larvik. Huset til den norsk-jødiske kjøpmannen Herman Sachnowitz. Av en familie på åtte var han den eneste som kom hjem fra Auschwitz.
– Eierne som bor i huset nå har bodd der lenge. Da vi markerte fredningen på den internasjonale Holocaustdagen, snakket de varmt om fredningen, fordi de ønsker at historien i dette huset skulle tas vare på. Det er nesten ingenting jeg blir gladere av å høre. Det betyr at vi også har gjort en god jobb med å inkludere eiere.
De ønsker at historien i dette huset skulle tas vare på. Det er nesten ingenting jeg blir gladere av å høre.Hanna Geiran, riksantikvar
Solgte Tesla’n
Ifølge riksantikvaren er evnen til å se fremover hennes beste egenskap.
– Kanskje rart å si når man er riksantikvar, som man kan anta har som formål å se bakover. Men det viser seg at fortiden har mye for seg. Ikke minst fordi gamle og ikke fullt så gamle bygninger både er fine, interessante og kan vise seg å være gode investeringsobjekter, sier hun og fortsetter:
– Tenk at det var planer om å rive Bryggen i Bergen, Bakklandet i Trondheim, Rodeløkka og Birkelunden i Oslo, og flere andre steder som har vist seg å bli attraktive steder å investere i og utvikle. Hva er det vi ikke ser nå, som kan være fremtidens Grünerløkka?
Men Geiran har ikke omfavnet alle aspekter ved fremtiden. Hun vedgår at hun ikke er Riksantikvarens digitale spydspiss, hun bruker nesten ikke sosiale medier, og hun solgte en ny Tesla etter bare et halvt år bruk.
– Kjører ikke alle arkitekter Saab?
– Vi har hatt flere Saaber, ja, før de gikk ut at produksjon, ler hun.
– Men ærlig talt, jeg syntes det ble for mye fikling med de digitale skjerm-greiene i Teslaen. Det raske bilbyttet beskriver nok mitt engasjement for teknologisk utvikling.
