Fra volum til verdi

Nå, etter to år i coronapåvirket ro, begynner ventehallen igjen å myldre av passasjerer. Etter å ha lidd under en “perfekt storm” av reisende som ikke vil på tur, spisesteder som mangler både mat og servitører, flyselskaper på konkursens rand, og en pandemi som har skapt panikk i verdens største og mektigste nasjoner, begynner turisme-toget å rulle ut fra perrongen.

Hjemmesitter-syndromet

Det er ikke bare fordi smittefaren minsker at turismen nå øker. Stadig flere har lagt merke til – fra Bangkok og Venezia til København og Paris – at kinesere flest har holdt seg hjemme.

I ikke liten grad har dette å gjøre med Kinas skrekkreaksjon etter å ha fått skylden for covid-19- spredningen, og president Xi Jinpings beslutning om å utestenge 1,6 milliarder kinesere fra kontakt med omverdenen. I 2019 brukte kinesiske turister 260 milliarder dollar globalt.

Paradoksalt har kinesernes – og amerikanernes – fravær i reiselivsarenaen blitt et kjærkomment salgsargument hos reisebyråer og turoperatører, som tilbyr opphold til gunstige priser før fly-laster fra andre kontinenter igjen vil trafikkere fortauene ved Pigalle, få Karlsbroen i Praha til å minne om sild-i-tønne og trenge seg inn i Romas Colosseum.

Det er ikke bare den franske president Macron som vet hva uteblitte valutainntekter betyr for handelsbalansen. Likevel er han, og mange av hans europeiske kolleger, seg bevisst hvilken skade en ukontrollert over-turisme kan påføre en nasjon som allerede sliter med livstruende klimaendringer og tap av artsmangfold.

Det er verdt å legge merke til at da New York Times for noen uker siden offentliggjorde sin årlige liste over 52 anbefalte reisemål, var alle sammen eksponenter for bærekraftig turisme. Fra Alentejo-vinmarkene i Portugal, Sør-Afrikas viltreservater og Slovenias kulinariske veikart til Hebridenes grønne øyrike, Costa Ricas regnskoger og Chiles nasjonalparker kunne vi lese hvordan destinasjoner har tatt bærekraft på alvor. Noen som en del av en langsiktig satsning, andre fordi covidkatastrofen ble et startskudd for å sette fart i arbeidet med et grønnere reiseliv.

Hva med Norge?

Norges fravær på listen kan det være flere årsaker til. Uansett bør det være et varsku til norske myndigheter og statsråder om å sette opp farten, og snarest få på plass en masterplan som gir vesentlig lavere utslipp, mindre over-turisme og høyere gevinster til lokalsamfunnet, ikke minst i lavsesongen.

Den forrige regjerings (og Innovasjon Norges) tiltro til NOUer og utredninger har både vært tidkrevende og forvirrende, uten å resultere i målbare, grønne gevinster, eller i det tverrdepartementale og tverrpolitiske samarbeid som var lagt opp til.

Og hvor grønne er egentlig mange av de norske destinasjoner som kaller seg bærekraftige? Visit Norways Bærekraftig Reisemål-merke betyr ikke “at et reisemål er 100 prosent bærekraftig på alle områder, men at de er i en langsiktig prosess”.

Minst like bekymringsfullt: “Verneverdiene” i nesten halvparten av norske nasjonalparker er truet. Likedan Unesco-verdiene i våre Verdenshav-fjorder.

Hvordan Frankrike, verdens mest populære reisemål (89 millioner besøkende i 2019) har klart å forvalte sin turisme, er verdt å studere nærmere. President Macron har sendt signaler om ytterligere støtte til vern av kulturikoner og nasjonalparkenes mangfold. Kraftigere mottiltak mot over-turisme i kystsoner, havner og strender er godt i gang.

At landet han leder, i tillegg til et mer miljøbevisst USA, nå er blitt medlem nr. 15 og 16 av det norskfinansierte, internasjonale Verdenshavpanelet er verdt å merke seg.

Panelets miljøambisjoner er store, med fokus på klodens kystsoner hvor farene fremfor alt truer i form av forurensede fjorder, elvemunninger, havner og øysamfunn. Sett med turisme-blikk står disse kystsonene for brorparten av verdiskapningen til verdens største økonomiske sektor, et globalt reiseliv som forgreiner seg til utallige næringer, fra jordbruk og fiske til energi og gruvedrift.

Som ny sjef for Verdenshavpanelet står Jonas Gahr Støre overfor en formidabel oppgave:

å legge inn i totalregnskapet de sosiale, samfunnsøkonomiske og miljøkostnadene som følger med kontinuerlig vekst. Og samtidig føre en politikk som gir Norge internasjonal konkurransekraft – uten å tære på kultur- og naturkapitalen til en nasjon med en av verdens lengste kyststrekninger.

Kan cruiseindustrien, før det er for sent, bli en møteplass for rederier, turoperatører, reisebyråer og politikere som i nært samspill kan enes om en turismemodell der mye av gevinsten “lekker ut” fra vertslandene?

Lampene tennes ved bordene i Le Train Bleu. Utenfor blir Paris-himmelen mørkere, mens lyktene langs Seinen viser hvorfor Frankrikes hovedstad går under navnet “Lysenes By”. Om to år skal sommer-OL finne sted her. Lenge før Beijings hårreisende miljøovertramp denne vinteren lovet franske arrangører et historisk brudd med gigantomanien som har preget de siste olympiske leker. Paris’ parker, elver og broer skal tas i bruk i 2024, både av deltagere og publikum. Bonne chance, Paris, og lykke til.