Det gode liv i Cadiz

“Walk like an Egyptian”, sang Bangles i sin kjente hit fra 1986, “eat like a Phoenician”, kan noen slumpe til å si i Cadiz-provinsen, der blåfinnet tunfisk – på norsk makrellstørje – har stått på menyen i rundt 3.000 år. 

Fønikerne som levde her rundt 800 år f.Kr., fanget tunfisk på et vis som kalles almadraba, en fangstmetode som fremdeles er i bruk her i sesongen mellom april og juni. Cadiz Atlantica tar den som har råd med på hele ferden – fra fangst til tallerken.

– Dette er ikke masseturisme, men et eksklusivt tilbud for folk som er interessert i en del av historien som er uhyre viktig helt sør i Spania, reklamerer Ignacio Soto, som driver selskapet. 

Vi befinner oss i den gamle fiskerlandsbyen Barbate, midtveis mellom byen Cadiz og Tarifa helt på sørspissen av Europa, der Atlanterhavet og Middelhavet møtes. Det er i farvannet utenfor denne kystlinjen at fiskerne i årtusener har stanset tunfisken på vei inn gjennom Gibraltarstredet.

Lager mat av historien

– Vi kaller det “cooking the history of Cadiz”. Her kan et fåtall betalende turister med god råd være med ut i båtene for å fange tunfisken, og bli med på hele prosessen. Har du dårlig tid, eller bare ønsker en mindre del av opplevelsen, kan du også bli med til senteret for å lære litt om tradisjonene og ikke minst smake den nydelige råvaren, forteller Soto.

I dag er fangst av makrellstørje strengt regulert på grunn av overfiske og er praktisk talt forsvunnet fra norske farvann. Den er rødmerket av Den Internasjonale Unionen for Vern av Natur (IUCN), men det deles fremdeles ut kvoter slik det er blitt gjort siden 1981. 

Selskapet Cadiz Atlantica er opptatt av å bevare både arten og de gamle tradisjonene. De holder til i et gammelt fabrikklokale i Barbate og har forvandlet de gamle hallene, der man inntil midten av forrige århundre saltet fisken for å konservere den, til et moderne opplevelsessenter. Her står gamle fiskebåter og utstyr utstilt, og du kan se dramatiske filmopptak av de gedigne dyrene som fanges i nettene spent mellom båtene og løftes opp på dekk.

Eksklusiv tunfisk

Inntil 18 personer får plass rundt kjøkkenfasilitetene der kokken Carlos Navarro parterer og fileterer tunfisken foran gjestene, og tilbereder en meny der han blander tradisjonelle smaker med japanske, godt hjulpet av deltagelsen fra verdensmesterskapet i sushi i 2016.

Cadiz Atlantico retter seg mot firmamarkedet og små grupper. Det finnes tilbud om man bare er to eller tre personer også, men det koster selvsagt deretter.

Cadiz-provinsen handler om mer enn tunfisk, og som feriemål betraktet er den et nydelig alternativ til Málaga. Begge provinsene er del av Andalusia, som har Spanias største befolkning og er landets nest største. Det er liten tvil om hvilken av de to som er best besøkt, og fredelige Cadiz vil være å foretrekke for mange.

Velkommen til Lyskysten

Luksustilbudet er noe mindre her enn i Málaga, men ikke dermed sagt fraværende. Området har tydeligere lokalt særpreg avhengig av hvor du til enhver tid befinner deg. Her er man opptatt av å ta vare på historie og tradisjon, og en høyere andel tilreisende er spanjoler. Mange steder er det litt som om tiden har stått stille.

Vi har foregrepet begivenhetenes gang ved å starte i Barbate, men skal også til byer som Sanlúcar de Barrameda, Cadiz og Tarifa. De er svært forskjellige fra hverandre, og fremstår litt umoderne, sagt i beste mening. Sanlúcar er en av regionens største sherrydestinasjoner, kjent for sin manzanilla, Cadiz er en storby med et litt gammeldags preg, mens Tarifa er surfernes paradis med en tilhørende avslappet livsstil.

Den udiskutabelt vakre provinsen Cadiz er også kjent for sin spektakulære kystlinje som er del av Costa de la Luz – Lyskysten. Her bidrar de kritthvite og finkornete strendene til det helt spesielle lyset som har gitt denne delen av spanskekysten sitt navn. Vindforholdene er ideelle for surfing, men du finner også roligere områder der det er mulig å tilbringe late timer på stranden. Både Sanlúcar og Cadiz har fine bystrender, mens du i Tarifa nok må regne med å få et og annet sandkorn i øyet.

Sherry og reker

Til Sanlúcar i nord kommer du enklest ved å fly til Málaga og leie bil. Kjøreturen tar cirka tre timer, og velger du innlandsruten – som er hyggeligst og tar like lang tid som kystruten – får du et variert og billedskjønt landskap der du kjører forbi flere av Andalusias “hvite byer”. Vel fremme i Sanlúcar bør du parkere bilen og ta bena fatt.

På Bajo de Guia-stranden midt i byen befinner du deg ved utløpet av elven Guadalquivir og ser over til nasjonalparken Doñana. En kort fergetur tar deg over til flere strender, men blir du værende i byen, har du både en flott strand og adgang til en rekke serveringssteder med god mat og drikke. 

Et glass iskald manzanilla og en tallerken med de verdensberømte rekene herfra, langustinos de Sanlúcar, er i grunnen alt du trenger for å bli lykkelig, men vær trygg på at det er mye mer smakfullt på menyene bortover stranden.

Et stykke inn i den bratte byen får du nydelig oversikt over Sanlúcar fra toppen av Castillo de Santiago, og i samme område finner du sherryhus på rekke og rad. Disse arrangerer omvisninger med smakinger, og du kan handle all manzanillaen du måtte ønske. Byen er også preget av den stolte spanske sjøfartshistorien. Christopher Columbus seilte ut herfra på sin tredje reise, som i 1498 tok ham og mannskapet til det søramerikanske fastlandet.

Camera Obscura

Det tar drøye tre kvarter å kjøre videre sørover til Cadiz, byen som har gitt navn til hele provinsen. 

For å holde styr på de forskjellige stedene ved samme navn omtaler lokalbefolkningen Cadiz på følgende måte: “Cadiz” er selve provinsen, “Cadiz Cadiz” er selve byen Cadiz (også provinshovedstad), mens gamlebyen i Cadiz er “Cadiz Cadiz Cadiz”. For at det ikke skal ta så lang tid uttales ordet Cadiz fort, slik: “Cai”. 

Sentralt i “Cai Cai Cai”, gamlebyen i Cadiz, finner du Torre Tavira, og på toppen av tårnet befinner du deg på byens høyeste punkt. Her er 360 graders utsikt som utnyttes av et camera obscura, et slags filmkamera som ved hjelp av speil og linser reflekterer lys ned på en hvit duk i et mørkt rom. På den måten kan du se hele byen i fugleperspektiv, og en guide forklarer hva du ser mens de beveger kameralinsen rundt i byen slik at du kan følge med på livet utenfor.

Cadiz er en av verdens eldste havnebyer, grunnlagt av fønikerne rundt 1.100 år f.Kr. Bygningsmassen er åpenbart ikke fullt så gammel, men det er likevel en by som oser av historiens sus hvor enn du går. Den ligger på en halvøy, og uansett hvor du beveger deg i de trange gatene i gamlebyen, kjenner du lukten av havet. 

Du kjenner også lukten av mat på alle bauger og kanter. Cadiz har sine spesialiteter og små særegenheter, og en slik er ortiguillas de mar, friterte sjøanemoner. Når de er levende er de giftige, men etter et eddikbad og fritering er giften borte, og vips har du en velsmakende lokal delikatesse som selvsagt trives i selskap med et glass iskald manzanilla.

Luksus i høyden

På vei til Tarifa tar vi en overnatting i en av de hvite byene. Vejer de la Frontera er en perle av en landsby beliggende på en fjelltopp med en utsikt til å dø for. Apropos død er byen også vitnesbyrd om at okseløp ikke trenger å være en lysende idé. Under landsbyens årlige okseløp i 2019 ble en 74 år gammel pensjonist spiddet av en okse på et halvt tonn, med fatalt resultat. Han deltok ikke engang i løpet, men var en uheldig tilskuer.

Årets øvrige 364 dager i Vejer de la Frontera er langt fredeligere, og landsbyen er da også fri for olme okser. Den ligger fint til, om enn ikke like dramatisk som den mest kjente av alle de hvite byene, Ronda i Málaga-provinsen. Likevel er det ikke noe å si på omgivelsene, og hvis du som oss bor i det lekre boutiquehotellet Hotel V, har du tilgang til en takterrasse der det trygt kan anbefales å nyte en gin tonic mens solen går ned i havet langt der nede.

Landsbyen er av det steile slaget, med bratte bakker opp eller ned, hit og dit, i et virvar som finner en slags akse på Plaza de España. Det er en veldig liten plaza, men den er i det minste flat slik en plaza med respekt for seg selv skal være. Flere små barer og restauranter omkranser plassen med en flott fontene dekorert med fargerike fliser, og blant dem finner du byens sannsynligvis beste spisested, El Jardín de Califa. Den nordafrikanske og svært smaks- og fargerike menyen reflekterer den mauriske kulturarven som er tydelig i hele Sør-Spania. Du kan få bord innendørs, men bestill heller ute i hagen som har gitt restauranten navn. Mer idyllisk, for ikke å si romantisk, er det vanskelig å få det.

Der havene møtes

Stemningen er en helt annen når vi er fremme i Tarifa, på sørspissen av det spanske fastlandet, der Atlanterhavet møter Middelhavet. Den internasjonalt berømte flamencogitaristen Paco de Lucia skrev sin mest berømte komposisjon “Entre dos Aguas” (“Mellom to hav”) inspirert av nettopp dette stedet.

En militærpost er plassert på det ytterste punktet der havene møtes, men går du på moloen som fører dit, er det strender på hver side, med forrykende vinder. Det er et paradis for kitesurfere som kommer hit fra hele verden, og surfer du ikke selv, er det underholdende nok å se dem i aksjon. Det går unna når vinden løfter dem opp i luften der de gjør sine mer eller mindre akrobatiske krumspring.

Byen preges av en søvnig stemning som går hånd i hånd med surfekulturen, men du finner greie overnattingsmuligheter som spahotellet La Residencia Puerto og det enkle, men sjarmerende, marokkanskinspirerte The Riad. Du kan faktisk se over til Marokko på en klar dag, for eksempel fra takterrassen på The Riad. Frister det med en tur over til Ceuta eller Tanger, tar det bare en liten time med fergen som venter en fem minutters spasertur unna.

Mer tunfisk

På restauranten La Pescadería serverer de en nydelig tataki av den samme makrellstørjen vi spiste i Barbate. Den er annerledes enn på Cadiz Atlantica, men fryktelig god likevel. Ikke rart den regnes som en delikatesse.

Umiddelbart øst for Tarifa glir åpenbart provinsen Cadiz’ kystlinje over i den for så mange svært velkjente Solkysten, og du har Middelhavet på høyre hånd når du kjører tilbake i retning Málaga. Da kan du forhåpentligvis også se tilbake på gode dager i et område som stadig er uoppdaget av mange. Cadiz er et stykke Spania som har klart å bevare sitt særpreg og sin identitet. Bon viaje!