Tekst: Michael Fröhlingsdorf, Der Spiegel
Oversettelse og tilretteleggelse: Hans Jørn Næss
Den som er ferdig med halvparten av Berlin Marathon, har kommet seg frem til Schöneberg. Like etter et merke som markerer 21 kilometer, fortsetter løpet til venstre inn i Potsdamer Strasse. Men den som i stedet snur seg mot høyre, kan også nå målet – og det vil skje betydelig raskere.
Da må man riktignok forlate den oppmerkede løypen, men etter bare et par hundre meter er man tilbake igjen sammen med de andre løperne. Og har allerede kommet til kilometer 37.
Denne snarveien brukte for noen år siden den tidligere mexicanske presidentkandidaten Roberto Madrazo. Han er en ambisiøs hobbyløper, og 55-åringen løp jublende over mål etter to timer og 45 minutter.
En sensasjonelt god tid. Verdensrekordholder Haile Gebrselassie var bare 37 minutter raskere.
Men jukset til Madrazo ble avslørt. Under slike arrangementer er det vanlig å legge ut matter på mellomstasjoner der tiden på løperne blir registrert helt automatisk. For mexicaneren manglet imidlertid tidene både etter 25 og 30 kilometer. Han ble diskvalifisert. Han løp seg bort.
I bilen til treneren
Denne mexicanske snarveien blir likevel kopiert av nye løpere hvert år. Andre bruker sykler eller elsparkesykler på en del av strekningen, ja, noen kan til og med ta t-banen for å komme seg raskere til mål.
Det er heller ikke helt uvanlig at man sender andre løpere av gårde med startnummeret og chip’en som registrerer tiden både underveis og i mål. Målet er å skaffe seg en ny bestetid – uten å anstrenge seg all verden.
Om lag 100 av de 40.000 deltagerne i Berlin Marathon blir hvert år diskvalifisert fordi mellomtidene mangler eller fordi resultatet – tiden – ikke er sannsynlig. Mark Milde er leder for løpet i den tyske hovedstaden og sier at det virkelige antallet juksere sannsynligvis er langt høyere.
Hvorfor gjør juksemakerne dette? En idrettskonkurranse er basert på regler som skal gi alle deltagerne de samme mulighetene. Fair Play, det vil si hvordan disse reglene blir overholdt og respekten for motstanderne, er den grunnleggende filosofien for idretten.
Likevel er det en lang tradisjon for å jukse. Under OL i 1904 ble det tredje olympiske maratonløpet arrangert i amerikanske St. Louis. Allerede da ble løperen som kom først i mål disket etter at det ble kjent at han i nesten halvparten av strekningen hadde sittet på med bilen til treneren.
Etter dette har sannsynligvis listen over juksemakere vokst raskere enn listen over vinnere. Stadig vekk har idrettsutøvere for eksempel blitt avslørt som prøver å forbedre resultatene ved hjelp av ulike medikamenter.
Suksessen til noen land har kommet som et resultat av virkningen fra forbudte substanser – som igjen har skapt alvorlige konsekvenser for mange av utøverne.
Golf er et eldorado
Men i de fleste tilfellene handler jukset hverken om store penger eller om internasjonale karrierer. Løperne som blir tatt i Berlin er langt fra toppidrettsutøvere. Som regel handler det om svært ambisiøse menn og kvinner som bruker fritiden aktivt, og disse kryr det av langs veien i mange land.
Juks er heller ikke noe utbredt fenomen i lagidretter, dette gjelder i første rekke idretter som man utøver helt på egen hånd. Og der motivene er prestisje pluss det sterke behovet for ros og anerkjennelse.
– En sportslig livsstil, perfeksjon og fitness blir stadig viktigere i samfunnet vårt, sier idrettsfilosofen Gunter Gebauer. – Jo mer samfunnet ser opp til spesielle idrettslige prestasjoner, jo større er fristelsen til å jukse for å oppnå disse.
Hvis noen gjennomfører en maraton, og kanskje gjør det med en god tid, eller kan vise til et lavt golf-handicap, da vil man ofte få både respekt og beundring fra venner, kolleger og forretningspartnere.
Gebauer tror at for eldre idrettsutøvere er det lettere å la seg friste til å jukse. – Det å bli gammel blir sett ned på i samfunnet vårt. Man må være effektiv, ja, i hvert fall gi et slikt inntrykk.
Den såkalte gentleman-idretten golf er et eldorado for små og store juksemakere. På golfbanen finnes det knapt noen dommere. Fair Play er forankret i regelverket, og i profesjonelle konkurranser er det kameraer overalt.
Likevel kan fristelsen til å skaffe seg fordeler være overveldende. Man kan se spillere som i det skjulte prøver å forbedre posisjonen til ballen, tråkker ned gresset eller fjerner litt forstyrrende ugress.
Juksemakeren fremfor alle på golfbanen er Donald Trump. – Han kaster, sparker og skyver hele tiden ballen i en bedre posisjon, hevder den kjente sportsjournalisten Rick Reilly. Han har til og med skrevet en hel bok om triksene til den tidligere amerikanske presidenten: Commander in Cheat.
Trump gir også gjerne motstandernes golfballer et lite spark for å få dem ut i roughen. Caddiene, det vil si hjelperne som frakter spillernes bagger fra hull til hull, ga derfor Trump klengenavnet “Pele”.
Reilly forteller at til og med den amerikanske golflegenden Tiger Woods er blitt lurt av Trump. Den daværende presidenten registrerte at Woods ikke fulgte godt nok med. Presidenten utnyttet situasjonen, plukket opp en ball og erstattet den med en annen i langt bedre posisjon.
Trump selv skammer seg ikke over at han jukser. Han er faktisk ganske stolt over at han er så flink til det.
Donald Trump er heller ikke noe unntak. Ifølge en spørreundersøkelse blant 410 bedriftsledere i 2002 innrømmet mer enn 80 prosent at de ikke var så nøye på dette med regler. Caddier blir også regelmessig spurt om hva de observerer underveis til de 18 hullene, og om lag en tredjedel fortalte i en fersk undersøkelse at de har vært vitne til juks.
Alexander Klose er leder for det tyske golfforbundet, og han gjør seg ingen illusjoner om spillerne: – Mennesker oppfører seg på golfbanen slik de oppfører seg hjemme.
Det er rett og slett umulig å overvåke en hel golfbane på 50 til 100 hektar.
Batteri i drikkeflasken
Hva har egentlig skjedd med spenningen i idretten, som egentlig handler om å finne ut hvem som er best? Idrettspsykologen Anne-Marie Elbe har jobbet med personligheten til utøvere som er blitt tatt i doping. Ofte forsvarer de sine umoralske og ulovlige handlinger med at alle de andre også jukser.
Men hva er målet? Handler det om å forbedre sine egne resultater eller prestasjoner – eller å lære noe nytt? Eller handler det rett og slett bare om å være bedre enn motstanderen?
Dette ønsket om å vinne leder nesten uansett til skuffelse og frustrasjon, det kan jo bare være én vinner. – Hos de berørte er egoismen det helt sentrale, sier Elbe. – Den fyrer oppunder trangen til å jukse.
Mange ganger er det nok med litt oppfinnsomhet, det gjelder ikke minst innenfor sykling. I dag trenger man ikke lenger noen sprøyter med doping for å gi seg i kast med Alpene på samme måte som Jan Ullrich eller Lance Armstrong en gang gjorde. Nå er det kanskje nok med en liten elektromotor.
De siste årene har de profesjonelle syklistene i Tour de France begynt å mistenke hverandre for å ha litt ekstra hjelp i hjulene.
I 2017 ble en 43 år gammel fransk syklist tatt på fersk gjerning i en konkurranse. Under et gateløp klarte han rett før mål å stikke av fra feltet. Men under setet oppdaget politiet en motor – og batteriet var gjemt i drikkeflasken.
Syklisten forsvarte seg med at han hadde skaffet seg hjelpemotoren etter en skade i ryggen. Og han er ikke noe enkelttilfelle. Motoren kommer fra en nettbutikk som selger 20 til 30 av dem hver eneste måned.
Christian Magiera forteller at UCI – Det internasjonale sykkelforbundet – har fått nytt utstyr for å avsløre juksemakere som bruker slike teknologiske virkemidler. Man kan for eksempel teste om det er mistenkelige lyder i rammen, ta fra hverandre kranklageret, ta hele sykkelen gjennom røntgen eller sjekke om det er noe unormalt i felgene.
Risikoen for å bli tatt er høy, det samme er straffene, mener Magiera. Men brorparten av denne typen undersøkelser skjer hovedsakelig i profesjonelle ritt. Det er vanskelig å vurdere hva som skjer blant amatørene.
– Men utviklingen innenfor elsykler viser oss hva som er teoretisk mulig, sier Magiera.
Signaler fra tarmen
Hvordan moderne teknikk kan brukes til å jukse har vi også vært vitne til i sjakken. I 1996 var det fortsatt en sensasjon at den daværende verdensmesteren Gary Kasparov kunne bli slått av en datamaskin. Nå er selv verdens beste spillere sjanseløse mot enkle sjakk-apper på mobiltelefonen.
Dette utnytter selvfølgelig spillere – ved at de trener mot datamaskinen. Men de bruker også datamaskinen til å hjelpe dem i konkurranser.
Et økende antall profesjonelle sjakkspillere får under konkurranser nå et plutselig behov for å komme seg på toalettet. Det kan skje i løpet av noen minutter, og spesielt hvis deres brikker står utsatt til.
Den virkelige årsaken til dette fenomenet er at de på et stille og godt beskyttet sted kan taste inn situasjonen på brettet på en mobiltelefon. Sjakk-appen eller sjakk-programmet kommer da med det optimale neste trekket.
Langt mindre påfallende er det å få assistanse fra en hjelper. Dette kan gjøres ved at en person på tribunen gir tegn eller ved bruk av alle de triksene som teknologien nå åpner for. Her er det bare å la fantasien få fritt spillerom.
Det er allerede funnet spesielt utstyrte hodetelefoner, briller, sko og høreapparater. På nettet kan man lese om morsekuler i anus eller om elektroniske brikker eller chips som spillerne sluker og der de kan få skjulte signaler fra tarmen.
Juksen er spesielt utbredt i online sjakk – i konkurranser på nettet. Ifølge nettstedets egne anslag stenger Chess.com hver dag mer enn 500 kontoer fordi brukerne jukser. Nesten 400 meritterte spillere, deriblant 46 stormestere, skal også ha blitt avslørt.
I september i fjor kom alt dette virkelig frem i lyset da Magnus Carlsen anklaget sin unge utfordrer Hans Niemann for å ha jukset i en kamp mot ham ved hjelp av en datamaskin. Det finnes fortsatt ingen beviser, og Niemann har bare innrømmet at han har jukset tidligere.
En internasjonal kommisjon undersøker anklagene, der dommeren Klaus Deventer er en av medlemmene. Han er også “Fair-Play-Chef” i det tyske sjakkforbundet.
I november var Deventer ute på reise der han som dommer overvåket et parti på det nest øverste nivået i tysk sjakk. Da spillerne ble scannet etter partiene med metalldetektorer, fikk Deventer en stor overraskelse. To amatørspillere hadde en mobiltelefon med et sjakkprogram i vesken. Deventer forteller at bare det å ikke levere inn disse hos dommeren før partiet er et brudd på reglene.
– Nå gjennomføres slike scanninger ved alle viktige spill, sier Deventer. I tillegg blir spillene gjennomgått i ettertid for å sjekke om det har skjedd noe unormalt.
Det handler om integriteten til det ærverdige gamle spillet. Deventer innrømmer at det er vanskelig å fastslå hvor utbredt jukset egentlig er. – Anslagene varierer kraftig.
Selv tror han at juks nå er blitt helt vanlig: –Dette vil føre til at det i konkurranser vil komme helt spesielle Anti-Cheating-dommere.
Idrettsdetektiven tar saken
Regelbrytere ødelegger ikke bare for motstanderne, de gjør det samme med selve idretten. Østerrikeren Paul Tarmann jobber med sport og etikk og minner om at det nettopp er fordi man er blitt enige om regler at det overhodet kan gjennomføres konkurranser.
– Det er nettopp dette folk elsker. Det finnes klare og entydige regler. Hvis alle kan gjøre som de vil, forsvinner jo meningen med idretten.
For å beskytte seg selv må idretten ta vare på reglene, krever Tarmann. – Dette krever på den ene siden strenge kontroller, men på den annen side også en moralsk holdning hos utøverne.
For virkelig å skremme juksemakerne er også folk som Derek Murphy helt nødvendige. Den amerikanske dataanalytikeren bor i Cincinnati og løper gjerne på fritiden.
Hans største hobby er imidlertid å avsløre juksemakere innenfor løpingen. Murphy undersøker statistikker fra konkurranser, ser nøye på uregelmessigheter og har en blogg på nettet der han viser frem avslørte juksemakere med navn og bilder.
Mange av disse avsløringene handler om Boston Marathon, en anerkjent konkurranse der man må kunne vise til en god tid fra et annet løp for å få starte. Hvis en deltager fullfører de 42 kilometerne i Boston på en langt svakere tid, vekker det mistanken til idrettsdetektiven. Han ser da på tidligere resultater og sammenligner disse med blant annet poster på Facebook.
Murphy forteller også at han informerer løpsarrangører om sine observasjoner. Nå nylig ble han oppmerksom på en kvinnelig amerikansk løper som to ganger klarte å kvalifisere seg for konkurransen i Boston, takket være tider fra Berlin Marathon. I USA oppnådde hun imidlertid en tid som var nesten to timer langsommere.
En test viste at flesteparten av mellomtidene fra Berlin manglet, sannsynligvis fordi hun hadde jukset.
Mange arrangører av konkurranser er likevel lite interessert i strenge kontroller. Disse vil kunne føre til krangel med de berørte, negative reportasjer og et image som kan skremme både sponsorer og deltagere.
German Road Races er en tysk organisasjon for over 80 arrangører, og Michael Brinkmann innrømmer at jakten på juksemakere ikke har noen høy prioritet. Han er selv blant annet leder for en maraton i byen Münster.
Så langt har man først og fremst kunnet stole på at løperne kontrollerer hverandre og melder fra hvis noen kjører forbi på en sykkel. – Juksemakerne er uansett et skritt foran oss, tror Brinkmann.
Han har selv opplevd hvordan det er å bli offer for juks. I et løp lå Brinkmann helt i teten da han nærmet seg mål. – Plutselig kom det en ut fra en busk og løp foran meg over målstreken. Hva tenker egentlig slike mennesker på?
