Glad, fri og vemodig

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital nr. 4 i 2017.

I 2008 valgte han å selge familiebedriften Tinfos, med røtter tilbake til 1875, mot familiens vilje. Beslutningen gjorde at han kunne innkassere en gevinst på 2,2 milliarder kroner. Striden i forkant stod først og fremst mellom Kjetil og hans halvonkel Halvor Holta. Her er et utdrag fra ulike avisartikler som omtalte prosessen:

• Familiefeiden i Tinfos har dype røtter og dystre utsikter

• Bitter Holta-strid kan ende i retten

• Nekter å bli tvangsinnløst

• Brudd på aksjeloven og aksjeavtale ved kjøp av Tinfos-aksjer

• Ugyldig salg av hytte på Hardangervidda

– Det så verre ut i mediene enn det opplevdes fra innsiden, konstaterer han. – Diskusjonene ble holdt i veldig sømmelige former. Men det er klart man blir opprømt når man skal stemme og bli enige om hva som skal stå i protokollen. Det var litt ubehagelig. Men det er en del av livet.

– Hvordan gikk det som stod i pressen inn på deg – var det en belastning?

– Nei, jeg brød meg ikke så mye om det. Når det kom oppslag, ble jeg mest engasjert i bildene. Jeg tenkte: Jeg ser da ikke så dårlig ut! Nei, har de valgt dét bildet?

Kjetil Holta smiler så de blå øyene hans nesten forsvinner.

– Kom jeg og ødela alt

Kjøperen av den tradisjonsrike familiebedriften Tinfos, som blant annet drev prosessindustrivirksomhet i Kvinesdal, var det franske industrikonsernet Eramet. Timingen rett før finanskrisen kunne ikke vært bedre.

– Hvordan hadde du det den dagen Tinfos ble solgt og du gikk ut med 1,6 milliarder kontant og aksjer til en verdi av 600 millioner kroner?

– Jeg var veldig glad. Det var veldig spesielt. Men det var vemodig også etter å ha hatt selskapet i familien i fire generasjoner, og så kom jeg og ødela alt. Samtidig følte jeg meg fri fra det å måtte stake ut kursen. Jeg kunne sette opp tingene sånn jeg ville, sier han.

I etterkant har Holta investert gevinsten med superresultater. På Kapitals siste oversikt over Norges 400 rikeste stod han oppført med en formue på 3,4 milliarder kroner. Til høsten skal vi ikke se bort fra at han klatrer videre oppover. Han hadde en avkastning på 46 prosent på aksjene sine i 2016. De foreløpige tallene for Holta Invest for i fjor viser et resultat på cirka 340 millioner kroner, opp fra 125 året før. Suksessoppskriften deler han gjerne med Kapitals lesere. Mer om det senere.

Men for hans halvonkel Halvor Holta har det vært andre boller etter salget. Han fikk i 2008 en eierandel på 60 prosent av Tinfos’ vannkraftverdier og Eramet-aksjer for 1,8 milliarder kroner. Mye av disse verdiene har forduftet de siste årene. I fjor stod han oppført med en formue på “bare” 600 millioner kroner.

– Onkel Halvor ønsket å drive industri slik det alltid hadde vært gjort. Jeg ønsket å selge ut og bygge opp et investeringsfellesskap rundt Tinfos. Han ønsket ikke det. Det var ikke så mange andre i familien som ville det heller, sier Holta lavmælt.

Kjetil Holta hadde da allerede kjøpt ut de to brødrene sine i Holta Invest og kontrollerte familieselskapet Tinfos, hvor onkelen var nest største eier.

– På et tidspunkt må du innse faktum: Når du ikke lander samme sted, hva er da poenget med å krangle seg igjennom styremøtene? I en familie må man jenke seg og tilpasse seg og finne et minste felles multiplum.

– Da blir det ineffektiv drift?

– Ja, men det kan fungere. Men det må være i settinger hvor man ikke står så langt fra hverandre. Hvis familien ønsker det samme, er det en styrke å eie sammen. Hvis ikke, er det meningsløst bare fordi man har genetisk felles opphav. Livet er for kort til å drive på sånn.

– Har du kontakt med onkelen din?

– Nei, det er fint lite. Men det var ikke mye kontakt før heller. Jeg tror ikke det er noe ondt blod mellom oss. Det opplever jeg ikke.

– Lage nytt museum i Sverige

Ni år etter Tinfos-salget har Holta rukket å bo i Brussel, feilaktig få merkelappen skatteflyktning, gått fra å være skilt til gift, blitt pappa igjen, flyttet til Göteborg – og blitt godt over en milliard kroner rikere.

51-åringen har invitert Kapital hjem til seg i Vasastaden i Göteborg, men er ikke hjemme når vi kommer. Vi blir tatt imot av hans kinesiske svigermor. Hans kone Lena er kinesisk og flyttet til Norge da hun var i 20-årene. Familien bor i en romslig toppleilighet i en bygård fra 1890-tallet, hvor det er soverom nok til deres til sammen fire barn som de har fra tidligere forhold, og til lille Robin som de har sammen.

– Beklager at jeg er sen. Jeg var i et møte, unnskylder Holta når han kommer inn døren.

Han er kledd i en grå dress og hvit skjorte og setter seg snart ned i en komfortabel sofa. Sønnen ber om å få mobiltelefonen hans – på kinesisk.

– Han er skikkelig pappadalt for tiden. Jeg trenger ikke vekkerklokke om morgenen, sier Holta mykt.

Han har flyttet mye i sitt voksne liv og forklarer det litt spøkefullt med at han er halvt same. Sist bodde han i Brussel.

– Jeg flyttet faktisk ikke av skattemessige årsaker, men på grunn av jobb. Skatten ble bare en hyggelig bonus. Men det er ingen som siterer meg på det, sier han.

Nå er huset i Brussel på 1.200 kvadratmeter og en park på 16 mål ute for salg. Prisen er på over 100 millioner kroner, noe Kapital omtalte nylig.

– Huset er ikke solgt ennå. Det er et litt spesielt case, sier Holta om huset som også har eget museum. I det har investoren vist frem samlingen sin av blant annet vaser, tepper og Fabergé-etterligninger som nå er pakket ned.

– Jeg skal lage et nytt museum i Sverige om vi blir boende, sier han.

Stålpigg gjennom låret

Uttalelsene på enkelte ord røper en oppvekst på Notodden.

– Hvordan var det å være sønn til direktøren på jernverket på et lite sted?

– Jeg opplevde meg selv som helt lik som de andre. Vi hadde et litt større hus, men ikke så mye større. Pappa har aldri hatt sansen for å flotte seg, selv om det var over snittet, sier Holta.

Han brød seg like lite som vennene om forbud-skiltene på eiendommen til jernverket. Det var nemlig ikke lov å krysse dammen for å komme seg på den andre siden av byen. En gang gikk det skeis da han balanserte over gjerdet. Han skled og fikk en stor stålpigg gjennom låret.

– Jeg kom luskende hjem og så veldig blek ut. Da mamma spurte: Er det noe gærent? svarte jeg nei. Men med høl i buksa og blod som rant, bar det rett på sykehuset. Jeg turte ikke å si at jeg hadde gått på pappas bedrift der det var forbudt å gå, sier Holta, som er yngst av fire søsken.

Han gjorde det bra på skolen, men brukte mest tid på sport. Han tenkte å satse på sprint på ganske høyt nivå. Starte med 100 meter og gå over til 400 og 800 etter hvert. En skade i en ribbevegg satte en stopper for det, kneet plager ham litt fremdeles.

– Far arvet ganske lite

Etter videregående tok han et år på Bjørknes og gikk ut med bare seksere. Så begynte han på BI og ble siviløkonom. Holta hadde allerede da bestemt seg for at økonomi måtte ligge i bunn når han ville begynne i Tinfos-systemet.

– Snakket dere noe om at du skulle begynne i familiebedriften?

– Nei, ikke så mye. Jeg gikk den veien selv. Far arvet ganske lite av sin far. Så vidt jeg vet var det Halvor som arvet deres felles far, sier Holta om faren og halv-onkelen som er rundt 30 år yngre og kun syv år eldre enn “vår” Holta.

Kjetil Holta var knappest født da det skjedde og kjenner ikke til detaljene i det arveoppgjøret.

Hans ene bror, Bjørn, jobber som seniorrådgiver for web og digitalisert kommunikasjon på Stortinget, en ni år eldre søster er hjerneskadet og bor i et bofellesskap på Hønefoss. Den eldste broren, Ole Halvor, gikk bort i 2004.

De tre sønnene arvet faren med en tredjedel hver i 1983.

– Hvor mye kjøpte du ut brødrene dine for?

– Det er privat og henholdsvis 20 og 15 år siden. Summene vil fremstå som lave nå, men Tinfos hadde hatt mange vanskelige år bak seg, og jeg ønsket ikke å kjøpe dem ut da selskapet så ut til å ha en utfordrende tid foran seg.

– Hvordan er forholdet til broren din Bjørn? Er dere gode venner?

– Jeg har et OK forhold til min bror Bjørn, men vi treffes ikke så ofte. Vi har nok et forbedringspotensial, sier Holta.

Faren bor på slektsgården Tunga på Notodden og har fjøsdrift med roboter. Holta kaller ham “gubben” og “høvdingen”.

Viktige sektorvalg

Forvaltningskapitalen i Holta Invest er på over to milliarder kroner. Investeringene er klassifiserte i finansielle investeringer, langsiktige investeringer og noe eiendom. Av dette er nå 58 prosent i aksjer, andelen har økt siden nyttår.

Kjetil Holta har et team på åtte personer i Oslo som jobber for ham, deriblant tidligere Kapital-journalist Terje Nyborg, som hadde ansvaret for Kapital-porteføljen i mange år.

Holta mener at suksessen til Holta Invest dels kan forklares med langsiktig eierskap.

– Vi snurrer ikke ting så ofte rundt. Det betyr at sektorvalgene våre er veldig viktige, som vi har definert til konsum og farmasi. Verdien i Gentian Diagnostics steg eksempelvis fra 18 til 53 kroner på tampen av fjoråret, sier han med henvisning til en av aksjene i porteføljen.

– Jeg håper at det oppleves at vi er grundige, sier han.

Holta forteller at de er ganske strukturerte og må forstå det de investerer i, ha kunnskap og kunne tilføre noe.

– Det betyr at vi skal si nei til ting som ser spennende ut, og som kan være bra, men som ikke hører hjemme hos oss.

– Klarer dere å si nei til case om ikke passer inn i strategien?

– Stort sett, men ikke alltid. Det blir en passiv investering når vi ikke kan gå inn med know how. Da må vi kippe den ut etter hvert. Vi må ha en fysisk nærhet til det vi gjør. Det sier jeg vel vitende om at vi har direkte investeringer i USA og andre steder. Det er befolket med våre folk. Det er nærhet, selv om jeg ikke er der, sier investoren.

Holta har fremdeles virksomhet i Belgia og i Luxembourg, blant annet innen metaller med Nizi International.

– Det har vel gått skeis med noen investeringer?

– Ja, det var særlig en investering jeg tok ganske kjapt etter at Tinfos-pengene var kommet inn. Det var helt og holdent min feil – og ikke teamet mitt! Jeg følte meg ganske rik da, og at det var veldig mye jeg kunne gjøre. Selv om jeg hadde pålagt meg selv å være forsiktig, var det veldig vanskelig å stå imot, innrømmer Holta om investeringen i elektronikk-kjeden Elprice, som han tapte 150 millioner kroner på.

– Det var galt å ta investeringen. Konseptet var små butikker og gjerne plassert på steder hvor Elkjøp og Expert eksisterte. Vi trodde en veldig effektiv kvadratmeterutnyttelse kunne være kostnadseffektivt. Tanken var ikke så dum, men butikk med få produkter var feilslått. Folk vil ha et stort utvalg, sier han.

Stort bet på sportsbransjen

– Hva ser du etter når du ansetter folk i Holta Invest?

– Jeg prøver å ha et team av personer som passer sammen. Den faglige kompetansen må være god samt evne til å se det store bildet og å kunne jobbe med direkte investeringer og finansinvesteringer. Det er veldig ulike arbeidsformer. Spesielt innen bonds må man ta raske beslutninger. Du har ikke mange timene på deg. Hvis du ikke klarer det, er du ikke en player. Da er det viktig å kjenne sektoren fra før av, sier han.

Innen de langsiktige og direkte investeringene må man gå inn i materien og gjøre en analyse.

– Vi har mye innen fisk. Det betyr ikke at vi kan selge oss ut, men vi har et langsiktig perspektiv. Det er særlig i Norway Royal Salmon, som vi gikk inn i i 2014, at vi har tjent mye penger. Vi har et stort bet på sportsbransjen og er sterkt inne på eiersiden i Active Brands. Bransjen som sådan er jeg veldig positiv til. På lang sikt og globalt. Det betyr ikke at langrenn alltid skal være bra å være i. Men det er en veldig norsk idrett. Kinesere trener stadig mer. På snart ti år har andelen som trener eller mosjonerer økt fra 0,2 til 0,5 prosent. I antall er det en formidabel økning. De er 1,3 milliarder mennesker. Det er ikke noen særlig flere kinesere som sier de trener enn det er i hele Skandinavia, sier Holta.

Casene går litt for tidlig

Nå er investoren positiv til finansbransjen – med unntak av alle bankene som satser på forbrukslån, som han mener er fullpriset – og sykliske sektorer.

– Vi har både kjøpt og solgt i Yara. Det caset gikk mye fortere enn vi hadde tenkt. Det er antagelig fullpriset nå. Aksjen står i 3,50. Vi kjøpte da kursen var på 2,80. Det var med tanke på at den skulle ta av om et år eller noe.

– Hvorfor har det gått fortere?

– Aksjemarkedet er sånn nå. Investorene prøver å komme seg tidlig inn. Når de ser at noen kjøper, kaster flere seg på. Så går casene litt for tidlig. Innen rigg og olje og offshore er det endel som er ganske nervøse. Det er store svingninger. Det er et jag etter å være først. Det er vanskelig å gjøre gode bets når markedet er sånn, sier Holta.

Han har boken The Intelligent Investor som sin bibel. Den er skrevet av økonomiprofessor Benjamin Graham, omtalt som den moderne verdipapiranalysens far. Warren Buffett skal være sterkt påvirket av ham.

Høegh-familien er et skoleeksempel

Holta investerte i aksjer i studietiden på BI og etter hvert i småskala for Tinfos, hvor han hadde litt ansvar for investeringene i holdingselskapet.

– Det var noen millioner. Det vokste til å bli mer og mer, noen titalls, kanskje 50 millioner kroner. Resultatene var helt ok, som markedet omtrent, forteller han.

På slutten av 1990-tallet begynte han å jobbe for Høegh-familien, mest for Ove, som er far til Leif, en av fetterne som styrer imperiet i dag.

– Vi jobbet med venture. Det gikk fantastisk bra. Det var Oves nettverk som var grunnen til at det kom så mange gode case inn, sier Holta.

Han er for øvrig glad for veksten innen venture som skjer nå, men mener myndigheten, burde handle mer enn å snakke.

– For eksempel innføre skattefritak i et antall år. Ikke på inntjening, det blir ganske meningsløst for en venturebedrift som ikke tjener en krone de fem første årene, men på arbeidsgiveravgift som virkelig betyr noe, sier han.

Investoren har holdt kontakt med Høegh-familien og har investert litt sammen med dem. Han mener Høegh har funnet en løsning på en eierskapsmodell som fungerer veldig godt.

– Jeg er veldig imponert. De er et skoleeksempel, selv om de sikkert har sine diskusjoner.

– Hva er oppskriften?

– Alle har sin en egen sfære og portefølje hvor de holder på på egen hånd. I tillegg har de noe felles i bunn. De har også back office og eiendomsinvesteringer sammen. Der fungerer det. Men det kan også ha noe å gjøre med hvordan de er som mennesker og hvilken kjemi de har. Alle ser på seg selv som investorer i Høegh-familien. I min familie var jeg den eneste som så på meg selv som investor. De andre så på seg selv som industribyggere. Dermed gikk det ikke, sier han.

– Hvor god deal kunne det bli?

Livet består av en rekke tilfeldigheter. Morens julemat førte til at Holta begynte å samle på vaser fra 1920-tallet. Under finanskrisen skulle Holta til New York.

– Moren min laget alltid kalkun og waldorfsalat. Jeg måtte jo smake hvordan den var på Waldorf Astoria. Den mamma laget var selvfølgelig best, sier han.

Holta hadde god tid og gikk innom kunsthandleren som holdt til inne på hotellet. Da fikk han øye på noen vaser og spurte kunsthandleren litt om dem.

– Han skjønte at jeg var litt interessert, men jeg var ikke egentlig i kjøpsmodus. Han gikk veldig høyt ut prismessig. Til slutt la han på flere og flere vaser. Jeg skjønte at det bare var å vente. Hvor god deal kunne det bli? sier Holta og smiler litt.

– Bruker du denne teknikken i business også?

– Nei, jeg gjør ikke det, men det er nok klokt å bruke tid på kjøps- og salgsprosesser, sier han.

Vasene han liker er laget av franskmennene Emile Gallé og Daum Nancy. Siden har han kjøpt flere i gallerier i Paris og Brussel og har nå mellom 40 og 50 stykker.

– Nylig var jeg på besøk hos en velstående familie i Göteborg. De skvatt da jeg spurte om vasen på peishyllen var signert Gallé, og at den nok var verdt 5.000 euro, sier han.

Opp gjennom årene har Holta samlet på ting som han ikke har hatt noen plan for å gjøre noe med utover å dekorere ulike eiendommer.

– Hvis du hadde solgt alt du har samlet, hadde du gått i pluss da?

– Jeg tror jeg har kjøpt til OK priser. Vasene går jeg i pluss på, men ikke tegneseriene, sier han noe av det andre han samler på.

Han har blant annet komplett sett av alt som er utgitt av Fantomet i Norge.

Da han møtte henne

Han møtte henne for snart ti år siden. Lena. Hun var blitt leid inn for å hjelpe Holta med å produsere sportsklær i Kina. Hun dukket opp på kontoret hans for å se hvem han og firmaet var.

– Hun lurte vel på om hun kom til å få betalt for oppdraget, sier han litt spøkefullt.

I starten var det profesjonelt, men så utviklet det seg. I dag har de en sønn sammen. Holta har også en datter på 18 år. Lena har tre barn fra før, to døtre som bor i Gøteborg og en sønn i Svarstad i Vestfold.

– Jeg misunner nesten mine egne barn. De blir så språkmektige. Datteren min og sønnen min vil kunne switche mellom språkene som innfødte, mellom norsk, svensk, engelsk og kinesisk, sier han.

Når familien begynner å snakke kinesisk, er Holta såre fornøyd; da vet han at han ikke trenger å følge med, og for eksempel er unnskyldt til å se en fotballkamp med favorittlaget Manchester United.

Fargerike bilder signert kunstneren Peter Esdaile lyser opp i leiligheten, hvor grått er gjennomgangsfargen, med unntak av ett rom, spisestuen som er malt rød. Den har en oval vegg, omtrent som det ovale kontor i Det hvite hus, hvor Donald Trump regjerer.

– Jeg blir nervøs av den fyren. Det er nesten så jeg lengter tilbake til da Bush jr. ble valgt, sier Holta, som likevel trekker frem to positive ting Trump har foreslått for økonomien og aksjemarkedet: heving av minstelønnen og skatteletter.

– Optimismen er stor. Trolig vil aksjemarkedet nyte godt av dette. Men å bygge den muren, det er ikke riktig klokt.

– Dow Jones passerte 20.000 nylig. Når ser vi tusentallet på Oslo Børs?

– Det vet jeg ikke. Men jeg har trua på at optimismen skal holde seg dette året, sier Holta om Hovedindeksen, som nå vaker rundt 700 poeng.

Elefantene i rommet

I leilighetens bibliotek ligger det et bjørneskinn på gulvet. Det er Holtas dårlige samvittighet – og en påminnelse om å gjøre grundig forarbeid før man handler. Investoren var på jakt i Canada og satt alene på post. Plutselig hadde han bjørnen i siktet og skjøt. Det viste seg at bjørnen bare var tre år gammel.

– Det er ikke forbudt å skyte så unge bjørner, men man skal ikke gjøre det. Men jeg syntes bjørnen så jævlig stor ut og gønna den rett ned. Det var dessverre en forferdelig tabbe, sier Holta.

En gang fikk han spørsmål om hva lykkedyret hans var.

– Det måtte jo bli elefanten. Den er den største av alle pattedyr, sier Holta og smiler litt.

Ryktet om elefantene spredte seg plutselig rundt om i familien. Nå får han ofte elefanter i gave.

– Det mangler noen tusen før jeg er der Christian Ringnes er med småflaskene sine, sier Holta.

Men kanskje blir det museum på Holta likevel?