Fra “fengsel” til tinget

Artikkelen ble først publisert i Kapital nr.2/2020

– Hva betyr tid for deg?

– Å leve, og at det jeg driver med er meningsfylt. Hverdager er viktige, for er du ikke fornøyd med hverdagene, er du heller ikke fornøyd med livet.

– Eier du din egen tid, eller eide Erna den?

– Jeg eier deler av tiden min, men jeg må alltid være tilgjengelig og ha med telefonen. Det er endel samtaler du må ta.

– Nå går du fra å ha det superhektisk, hvor hvert eneste minutt er planlagt med en fullspekket agenda som statsråd, til at alt blir visket ut. Det må føles veldig rart?

– Ja, men det blir fort fylt opp igjen.

Byråkrati stjeler tid

“Det er ikke den sterkeste som overlever. Det er den som er mest tilpasningsdyktig til endring“, heter det. På seks og halvt år har Listhaug rukket å ha fem ministerposter, fått sitt tredje barn og hatt tusenvis av avisoppslag. Ingen aktiv norsk politiker har så mange uttalte tilhengere og rasende motstandere som den avgåtte olje- og energiministeren. Rundt henne er det ofte storm, men uansett vindstyrke står 42-åringen tilsynelatende støtt.

– Du har tre små barn, har hatt en av landets mest krevende jobber, du er på Instagram, Facebook, holder foredrag over hele Norge, er med på ulike konferanser verden over. Hvordan får du kabalen til å gå opp?

– Dette hadde aldri gått bra uten min mann. Han er fantastisk flink, og tar et stort ansvar på hjemmebane. Så prøver jeg å være veldig strukturert, arbeide effektivt på jobb, og de dagene jeg har mulighet til å gå tidlig gjør jeg det, sier Listhaug.

Likevel kjenner hun alltid på dårlig samvittighet. Av og til føler hun at hun burde vært enda mer på jobb, andre ganger at hun burde vært mye mer hjemme.

– Men det blir det mer tid til nå. Familien min har aldri likt at jeg har vært så mye vekke, og det har gnagd på meg. Datteren min sier ofte at hun synes jeg skulle begynne å jobbe i butikk, slik at vi kunne hatt et mer normalt familieliv.

Datteren min sier ofte at hun synes jeg skulle begynne å jobbe i butikk, slik at vi kunne hatt et mer normalt familieliv.

– Klarer du å være i nuet når du først er hjemme, eller vandrer tankene dine i det politiske landskapet?

– Nei, jeg klarer å være i nuet, bortsett fra når det er valgkamp eller når det er noe ekstra som står på. Da er du hele tiden på jobb, som nå i forbindelse med at vi gikk ut av regjering. Da var det mye å planlegge.

– Hvor mye jobber du?

– Det varierer. Noen dager kan jeg være hjemme klokken tre på ettermiddagen, og andre dager kommer jeg hjem etter midnatt. Noen dager kommer jeg ikke hjem i det hele tatt, fordi jeg er på et eller annet arrangement i forbindelse med jobb.

– Du har vært på Stortinget tidligere. Er det like mye arbeid å være stortingsrepresentant som å være minister?

– Det er en helt annen hverdag å være der. Mye mer stressende.

– Er stresset på tid?

– Ja, hvis det er masse jeg skal og føler at jeg ikke er godt nok forberedt, blir jeg det. Jeg skriver det meste selv, for det å få en drøvtygd tale takler jeg ikke. Jeg må ha mitt eget opplegg. Så skulle jeg selvsagt ønske jeg hadde mye mer tid. Det er fortsatt mye jeg ønsker å utføre.

Jeg skriver det meste selv, for det å få en drøvtygd tale takler jeg ikke.

Aldri sykmeldt

– Er det vanskelig å være deg?

– Ja, enkelte ganger er det tøft å være meg, men jeg har lært meg selv å kjenne og vite hvor grensen går uten at jeg tråkker over for hva jeg tåler. Margaret Thatcher sa: “Jeg blir alltid veldig glad om jeg blir angrepet hardt. Det betyr at de ikke har noen flere politiske argumenter igjen”. Men det å være toppolitiker er psykisk tøft. Det krever veldig mye, men det kan bli for mye, selv for den sterkeste. Jeg har observert andre politikere som har blitt jaktet på, og som hatt det svært tungt og som har blitt syke av det.

– Du har aldri sykemeldt deg?

– Nei, jeg har aldri vært sykemeldt uansett hvor tøft det har vært, men ingen må harselere over at politikere sykemeldes. Politikere er mennesker med følelser, familie og et vanlig liv ved siden av jobben.

– Abid Raja uttrykte i et direktesendte debattprogram på NRK i august 2017 at du er “hatobjekt” i innvandrermiljøet. Hva tenker du om det?

– Mange innvandrere skjønner hvorfor vi må føre en streng innvandringspolitikk for å ta vare på velferdsmodellen vår på lengre sikt og lykkes bedre med integreringen. Hva Abid Raja sier og gjør gir jeg fullstendig blaffen i.

– Hvorfor tror du omverdenen bruker så mye tid på å kritisere deg?

– Av og til lurer jeg på om de er redde for at budskapet mitt skal nå ut til for mange. For det er flere som faktisk er enige med meg. Du skal ikke gå mye utenfor den smale vei uten at du blir karakterisert og stemplet. Ytringsfriheten blir bare smalere og smalere. Det er ikke ulovlig å si endel ting, men konsekvensene av å si ting litt annerledes enn hva pressen aksepterer og det som er politisk korrekt og akseptert, er veldig store. Det blir etter hvert færre og færre som orker å stå i det, noe som både er ødeleggende for demokratiet, og ikke minst for politikken.

– Tar du på deg en “beskyttelsesdrakt” for å hånd-tere presset?

– Ja, men jeg sover godt – uansett. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg har sovet dårlig selv i en ekstrem situasjon, for da sier jeg til meg selv at dette får jeg ikke gjort noe med nå. Ligger jeg hele natten og grubler, blir jeg totalt utkjørt dagen etter. Da går det galt, og jeg blir syk.

– Har tanken streifet deg at nå orker jeg ikke dette mer?

– Ja, ofte. Jeg spør meg stadig om jeg bruker tiden min på det rette her i livet, men jeg liker å gå inn på nye ting. Da har jeg best drive, og føler at jeg lever. Det kan fort bli litt kjedelig hvis det hele tiden blir “business as usual”. Det tøffeste jeg har vært igjennom var da jeg gikk gravid, samtidig som jeg var innvandringsminister. Trøkket var så enormt hele tiden. Etter tre måneders permisjon gikk jeg så rett på valgkamp med en liten baby på armen. Akkurat det var nesten umenneskelig, og det unner jeg ingen. Men jeg er utrolig glad for at jeg fikk lille Steffen som nærmer seg tre år.

Problemer med å si nei

For Listhaug har det vært nødvendig at andre har planlagt tiden hennes, ellers ville kalenderen ha vært helt fullbooket.

– Ja, jeg har problemer med å si nei. Nå har andre sagt nei for meg, og det har vært veldig fint.

– La de inn pusterom?

– Ja, jeg sier alltid at vi er helt nødt til å sette av kontortid for å få unna saker. At det ikke bare blir møter, for da får jeg ikke gjort det jeg skal.

– Nå får du plutselig mye tid til deg selv. Alt som var planlagt er droppet.

– Men jeg har ikke så behov for det – tid til meg selv. Jeg har heller ikke den store troen på at jeg blir arbeidsledig nå heller.

– Ser du mye på klokken?

– Ja, innimellom gjør jeg det.

– Hva slags klokke har du på armen?

– Dette er en Apple Watch, slik at jeg hele tiden kan se hvor mange skritt jeg går. Jeg prøver jo å trene en time hver dag.

– Sløser du med andres tid ved å komme for sent?

– Ja, det har jeg gjort. Det er veldig dumt!

– Hva har endret deg mest som person over tid?

– Det å få barn har gjort meg mer avslappet. Det fikk meg til å innse at politikken ikke er det viktigste i livet mitt. Før jeg fikk min første datter i 2008 gråt jeg siste dag på jobb, fordi jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare ikke å jobbe. Da jeg så satt med barnet i fanget, var jobben glemt. Det er sunt for alle å få et litt annet perspektiv på livet.

– Endret tiden seg etter Facebook-innlegget ditt, som gjorde at du måtte gå av som justis- og innvandringsminister?

– Ja, det ble på mange måter et vendepunkt. Hadde jeg ikke lagt det ut, ville jeg ikke fått den gode tiden etterpå med familien – som var viktig. Og uten innsatsen i Justisdepartementet ville jeg kanskje ikke blitt nestleder i FrP. Ingen vet hva livet har i vente, men det blir som det skal, tenker jeg. Også nå som FrP har gått ut av regjeringen.

– Har du følt på frykt?

– Innimellom, ja. Spesielt da jeg skulle reise til Østfold å holde tale sammen med denne imamen. Da gikk jeg mange runder med meg selv om jeg skulle tørre det. Slikt kan få store konsekvenser, men det gikk bra.

Kunne ikke være impulsiv

– Har du fryktet at noen skal ta deg?

– Selvsagt. Med så mye dritt må du jo tenke på det. Det er naturlig. Da jeg var på innvandringsfeltet, hadde jeg med livvakter overalt. All min tid måtte planlegges. Skulle jeg til butikken, måtte jeg ringe PST. Ingen minutter kunne være impulsive.

– Hva har vært de største endringene over tid for politikere?

– Alt går mye fortere nå. Tidligere kunne man skrive et leserinnlegg, så kom det svar noen dager etterpå. Sosiale medier er bra, for alle kan si hva de mener, men det blir mye mer sjikane og drittslenging som er uheldig.

– Er du rastløs?

– Ja, veldig og utålmodig. Jeg ønsker jo å prøve å gjøre en forskjell. Som å få belyst enda bedre viktigheten av at Norge har kapitalsterke mennesker som skaper verdier og arbeidsplasser. Jeg skulle ønske at flere politikere hadde vært innom det private næringsliv for å forstå at noen må faktisk lage “kaken” som skal deles ut. Det er lett for politikerne å dele ut våre skattepenger. Alle kan det. Men ikke alle kan skape. Så synes jeg også staten har vokst seg for stor, noe som igjen fører til mer byråkrati. Byråkratiske prosesser stjeler tid, sier hun.

Ifølge Listhaug har staten tradisjonelt nærmest vært “fienden” på Sunnmøre. Folk fra de traktene er veldig selvstendige, og ønsker å løse problemene sine selv.

– Sunnmøre er faktisk den regionen i Norge som har færrest offentlig ansatte og størst milliardærtetthet. Der har man innsett viktigheten nettopp av det private næringsliv, som er grunnlaget for at kommuner som Hareid, Ulstein og Herøy kan holde på folketallet og utvikle seg videre.

– Er det noe teknologisk fremskritt som har gjort at du har fått mer tid?

– Nei, det er vel mer det motsatte. Alle disse telefonene stjeler tid. Det blir som tidstyver. Jeg er heller ikke så glad i å snakke i telefon, men jeg bruker mye tid på det.

– Hvis du skulle gått bakover i tid, er det noe du ville gjort annerledes?

– Nei. Gjort er gjort, spist er spist. Jeg konsentrerer meg om fremtiden, og dveler ikke.

– Så du angrer heller ikke på Facebook-innlegget, hvor du skrev at “AP mener terroristens rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”?

– Jeg ser fremover.

– Vil du si at det er en parallell til at Solberg-regjeringen nå ga etter for den terrorsiktede kvinnens krav?

– Nei, men jeg syntes det er utrolig trist at Høyre – av alle partier – gir etter og bruker store ressurser på å hente til Norge en IS-kvinne som frivillig har forlatt landet for å tilslutte seg to terrororganisasjoner, blant annet IS. Dette terrorregimet som har stått bak massakrer, tortur, voldtekter og bygde et kalifat på bestialske handlinger.

– Hvilket øyeblikk har vært mest avgjørende i ditt liv?

– Da jeg traff mannen min og fikk mine tre barn.

Ikke betong

– Hva er du mest redd for?

– Det viktigste i livet er å være seg selv. Det er jeg redd for å miste.

– Føler du at den beste tiden er nå?

– Ja. Nå og fremover. Du må være positivt innstilt til fremtiden. Hadde jeg visst på forhånd hva som ventet meg, ville jeg tenkt at jeg ikke ville klart å stå oppreist. Da jeg ble satt inn som innvandringsminister i 2015, sa en i partiet at der må vi sette inn “betong“, fordi det er en så tøff post. Jeg er ikke betong! Når det er sagt, jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle fått et slikt interessant liv.

– Har du noen drømmer?

– At jeg ikke skal holde på med politikk hele livet.

– I Forkynneren heter det seg at det er en tid for alt. Hvor er du?

– Jeg er fortsatt der hvor det er en tid for å plante og å skape. Når jeg tenker på livet frem til nå, blir det også stadig tydeligere for meg at det er en mening med det meste. Hvor du ender opp handler ikke bare om tilfeldigheter, men om de valgene du tar. Helt fra jeg var liten, gledet jeg meg egentlig mest til én ting: å bli voksen. Det er jeg nå. ↔