Takk kua for at vi ikke har istid nå
Storfe raper og promper metan og er utnevnt til klimaversting. Men fremveksten av jordbruk og fedyrhold for 7–10.000 år siden er trolig grunnen til at vi ikke har istid nå.
31. mars ble de nye nordiske ernæringsanbefalingene, NNR 2023, sendt ut på høring. De anbefaler blant annet en reduksjon av det ukentlige forbruk av rødt kjøtt fra dagens 500 gram pr. person pr. uke, til 350 gram.
En av årsakene til den anbefalte reduksjonen er at ernæringsanbefalingene denne gangen også inkluderer kostholdets påvirkning på klimaet med de direkte og indirekte følger for folkehelsen det har. Og storfe (kyr og okser) er som kjent en av de største kildene til utslipp av drivhusgasser, noe som er et sårt punkt for landbruket.
Straks innholdet ble kjent, var da også mat- og landbruksminister Sandra Borch på banen med skarp kritikk av rapporten og uttalte ifølge NRK at det er uaktuelt å begrense kjøttproduksjonen i Norge. Andre kritiserte at kostholdets påvirkning på klimaet overhodet var inkludert, og atter andre kritiserte rapportens faggrunnlag.
Men det er en kjensgjerning at mer enn 400 forskere har bidratt med vitenskapelige arbeider, gjennomgang av eksterne forskningsrapporter, fagfellevurdering og kvalitetssikring, så NNR 2023 er ikke akkurat noe overfladisk eller useriøst arbeid.
Kuas metanutslipp
Vi skal la den offentlige krangelen ligge, og i stedet se litt nærmere på storfeets innvirkning på utslippet av drivhusgasser.
Ku og okse slipper ut store mengder metan gjennom rap (90 prosent) og promp (10 prosent). Og rape og prompe metan gjør storfe hele tiden, fordi metan er et biprodukt i den kjemiske prosessen der drøvtyggere omdanner gress til proteiner i magene sine. Konkret avgir en gjennomsnittlig ku omtrent 140 kg metan i året. Det er nærmere 1.000 ganger så mye som de 150 gram et menneske slipper ut.
Metanutslippene er noe lavere når kua spiser gress som er slått tidlig, fordi fiberinnholdet da er lavere. Men det er begrenset hva man kan oppnå på denne måten. Spiser kua mer kraftfor og mindre gress, reduseres også metanproduksjonen. Men produksjon av kraftfor er i seg selv lite miljøvennlig. Det er altså ikke helt enkelt å redusere metanutslippene fra storfe vesentlig.
Metan har 20–30 ganger så sterk drivhusvirkning som CO2. Selv om metan brytes raskere ned i atmosfæren enn CO2, er kua en skikkelig miljøsynder som bidrar til omtrent like store utslipp av drivhusgasser som all biltrafikk på kloden.
Det skulle ha vært istid i Norge nå
Men uten kuas metanutslipp hadde vi trolig ikke kunnet bo i Norge nå. I alle fall ikke om vi skal tro den anerkjente amerikanske geologen William F. Ruddiman. Han hevder i sin bok Plows, Plagues and Petroleum at uten jordbruket og kua hadde vi hatt istid på den nordlige halvkule nå.
Ruddiman har grunnlag for sine påstander i omfattende studier av temperaturene på Jorden over de siste 3–400.000 år, der temperatursvingningene i all hovedsak skyldes naturlige endringer i Jordens bane rundt Solen over tid – de såkalte Milankovitch-syklusene.
Det er særlig analyser av kjerneprøver fra boringer i den kilometertykke innlandsisen på Grønland og i Antarktis som skaffer oss kunnskap om temperaturene i tidligere tider.
Isen inneholder luftbobler, og man måler den kjemiske sammensetningen av luften i boblene. Når man så kjenner alderen til de forskjellige lagene nedover i isen, har man en klar indikasjon på klimagassinnholdet i luften i eldre tider.
Spesielt har Ruddiman studert den av Milankovitch-syklusene som skyldes endringer i jordaksens vinkel, den såkalte presesjonen, og som er den viktigste for temperaturen. Presesjonen følger en syklus på ca. 22.000 år, med omtrent 11.000 år mellom temperatur-bunn og -topp i syklusen.
For omtrent 11.000 år siden var det en solstrålings- og varmetopp, og det betydde slutten på den siste store istiden på våre kanter.
Vi “burde” hatt istid nå
Over tid holder ikke Jordens akse en konstant vinkel i forhold til planet for Jordens bane rundt Solen, men endres ved at aksespissen roterer rundt i en sirkel. Dette kalles presesjon. Rotasjonssyklusen er på ca. 22.000 år. En bunn i sykluskurven vil komme 11.000 år etter en topp.
Maksimale sommertemperaturer i nord har vi i de periodene der jordaksen heller mot Solen, samtidig som Jorden er nærmest Solen i sin elliptiske bane. For 11.000 år siden hadde vi en slik topp. Altså “burde” vi hatt et minimum med istidstemperaturer nå.
Så begynte temperaturene å synke igjen i retning av et nytt minimum og en ny istid som etter syklusen burde være omtrent nå.
Men så, for 6–8.000 år siden, økte temperaturene i forhold til det de “skulle”, og sank aldri under “den naturlige” istidsterskelen.
Ruddiman påviste at konsentrasjonen av drivhusgassene CO2 og metan i iskjernene tidligere hadde fulgt 22.000-årssyklusene helt, med reduksjon fra toppen for 11.000 år siden “slik den skulle være” for den siste syklusen. Men så oppsto plutselig en unormal og vedvarende temperaturøkning for 5–7.000 år siden. Den falt sammen med en økning av metaninnholdet i prøvene.
Risdyrking og Svartedauen som bevis
Hvilke unormale begivenheter kunne ha forårsaket det plutselige avviket fra 22.000-årssyklusen og stoppet utviklingen av den nye istiden?
Ruddimans konklusjon er at årsaken må være jordbrukets fremvekst som startet for omtrent 10.000 år siden, og siden økte kraftig. I forbindelse med jordbruket er det mange prosesser som utvikler CO2 og metan, og da kanskje særlig dyrking av ris, husdyrhold og flatbrenning av skogsområder for å gjøre plass for nydyrking.
Dyrking av ris i terrasserte våtområder utvikler store mengder metan. Slik risdyrking tok for alvor av i Kina for omtrent 7–8.000 år siden, da storfe ble tatt i bruk som trekkdyr. Denne utviklingen samsvarer svært godt med økningen av metan i luftboblene i iskjernene Ruddiman undersøkte.
Skogen “trekker” CO2 ut av atmosfæren. Når skogene brennes, øker CO2-konsentrasjonen. Flatbrenning av skogene foregikk i utstrakt grad for å skaffe dyrkbar jord. Mesteparten av skogene i Eurasia ble trolig hugget ned de siste 5.000 år før år 0. Det reduserte fangsten av drivhusgasser kraftig.
Ruddiman mener at jordbrukets bidrag var nok til å “snu” temperaturkurven. Men andre forskere var skeptiske. Da sjekket Ruddiman om han kunne finne “konkrete bevis” på teoriene sine. Byllepestepidemier ble et slikt bevis.
Ruddiman tenkte seg at de kraftige byllepestepidemiene som raste i Europa i periodene 540–542 e.Kr. og 1347–1352 e.Kr. (Svartedauen) må ha satt jordbruket kraftig tilbake, ettersom så mye som 25–40% av befolkningen i Europa og Vest-Asia omkom i hver av disse epidemiene. Det ble konstatert en tilsvarende kraftig reduksjon av metaninnholdet i iskjernene i de periodene. Dette var en ganske kraftig indikasjon på at Ruddimans teorier kunne stemme.
I 2020 var det gått mer enn 10 år siden Ruddiman første gang fremsatte sin antropogen-hypotese (også kalt antropocen-hypotesen) om menneskelig påvirkning på klimaet de siste 7–10.000 år, og da særlig i forbindelse med fremveksten av jordbruket.
Da publiserte Quaternary Science Review litteraturstudien “The early Anthropogenic hypothesis: A review” der Ruddiman sammen med andre forskere har vurdert mer enn 50 vitenskapelige arbeider over temaet fra de siste 10 årene, sammen med de nyeste målingene og studiene. Konklusjonen er at teorien om at utviklingen av jordbruket har gjort at vi ikke har istid nå, står sterkt.
Heia kua!