– Dette er første gang vi faktisk har kost oss

– Du vil ha det bildet, ja? Det kan vi vel ta.

Det er en torsdag sent i april, og Øystein Greni kommer direkte fra sykehuset med blod på skjorta for å møte Kapitals journalist. Han har nettopp blitt far for tredje gang, til en velskapt sønn som har fått navnet Jimi Luka, og vi har stilt ham spørsmålet “kan vi ta bilde av deg i cowboyboots og speedo?” 

Vi møter ham egentlig i anledning Le Californie, Bigbangs helt ferske, ellevte studioalbum, men i euforien lar han seg rive med, og svaret kommer helt uten betenkningstid. Når vi et par uker senere møtes til fotoshoot ved Oslo Skatehall på Voldsløkka, kan vi ane angeren, men 48-åringen – stadig aktiv skater – er en mann av sitt ord.

Bortsett fra at han er grinete over at vi har tatt med “den styggeste Speedoen som var å finne” er det en artist i strålende godt humør vi treffer. Iført cowboyboots, speedo, pelsjegerlue og solbriller danser han til sin egen komposisjon “Cowboyboots & Speedos” mens fotografen klikker i vei. Låten må da være inspirert av The Naked Cowboy, eller Robert Burck som er hans virkelige navn, og som har gjort det til et levebrød å være gatesanger på Times Square i New York iført cowboyboots, cowboyhatt og boxershorts med “stars and stripes”?

– Nei, han er dust! Kjenner du podkasten til Questlove fra The Roots? Den må du høre. Du kommer jo til å elske den. Det er fra en episode med rapperen Kwamé når gutta er på turné i sørstatene der de bare er så mye hardere. De lokale rapperne fester med speedos og boots og veiver rundt med automatvåpen. De er klin gærne, sier Greni og ler høyt.

“Klikk, klikk, klikk”. Lyden fra fotografiapparatet blander seg med refrenget i sangen: «What is wrong with Cheetos?, and if you don’t wanna see those, we’ll be drinking margaritos, in cowboyboots and Speedos».

Klikkingen stopper, og Øystein Greni ser på fotografen: 

– It’s a wrap?

– It’s a wrap.

På med jeans, T-skjorte og cap, og Greni puster lettet ut.

– “Cowboyboots & Speedos” er faktisk en låt som sier veldig mye om vårt musikalske univers, sier han.

– Den begynner veldig lekent med oss som skravler og lyden fra en trommemaskin jeg kjøpte til datteren min, før det braker løs med gitarer og greier, litt sånn Aerosmith møter Run-DMC-aktig da de gjorde “Walk This Way” sammen, før det blir skikkelig world music-fest med Joachim Cooder på perkusjon og gode greier. Du kan si hele låta blir som en smeltedigel av L.A. – og Bigbang.

– Alle de andre gangene har vi hatt det helt jævlig

Spol tilbake til en formiddag på Åpent Bakeri på Adamstuen der Greni sitter med en kaffekopp i vårsolen. Kapital påpeker at Le Californie må være den av Bigbangs plater som er desidert løsest i snippen, så hva har skjedd? Hvorfor er den såpass annerledes enn det bandet har gjort før?

– Mens jeg lagde soloplate i 2017, husker jeg Tobias Frøberg som var produsent snakket om Bigbang som “hippiebussen”. Jøss, det hørtes døllt ut, tenkte jeg først, men kanskje det er det, medgir Greni.

– Og kanskje det er greit. Jeg har nok gått igjennom en forvandling, og i stedet for at jeg skal være redd for ikke å være kul nok eller prøve ting, har jeg heller sagt at nå skal alle låtene få lov til å være akkurat hva de er. I noen tilfeller føler jeg at jeg har vært veldig god til å parkere meg selv langt unna og gått inn som en slags musikkfan. “Tune For Believers” er for eksempel en straight up gospellåt, og det vet jeg er fordi jeg så Amazing Grace, livefilmen med Aretha Franklin. Jeg kan egentlig ikke skrive en sånn låt, men den bare kom. Jeg tenkte at det blir sikkert for dust, men så spilte jeg det med Olaf og Niko, og de spilte så bra i studio. Da tenkte jeg at OK, nå må jeg bare følge materialet.

Olaf og Niko er henholdsvis trommeslager Olaf Olsen og bassist Nikolai Hængsle, og Le Californie er den første Bigbang-platen der Øystein Greni angivelig har lagt vekk diktatorfaktene i studio. I stedet for å gå inn i de minste detaljer har han valgt å slappe mer av. På de nyere platene har han også i større grad involvert andre i låtskrivingen. Det virker som han har gitt mer slipp?

– Absolutt. Det er jeg glad for å høre, og jeg tror det er helt riktig. Jeg har vært veldig fryktdrevet fra jeg var bitte liten, redd for ting og veldig opptatt av å lage et “skall” av å være god på gitar og god på skateboard. Mange som får til mye i ung alder har ofte den drivkraften, men de siste årene har det blitt mer sånn at jeg ikke synes det er så farlig. Når jeg kikker tilbake på det jeg har gjort, ser jeg at jeg kanskje har prøvd litt for hardt. Det gjør jeg sikkert fortsatt, men jeg prøver å slippe det mer. De låtene jeg blir mest glad i tidlig og tenker at her er det en hit, er ofte de jeg tenker i filler, mens andre som bare kommer seilende fra venstre, går helt av seg selv og blir jævlig bra.

Greni trekker frem lekenheten og det at de ikke krangler som “noe av det kuleste på den nye plata”.

– Det har aldri skjedd før at vi har hatt god stemning i studio. Dette er første gang vi faktisk har kost oss. Alle de andre gangene har vi hatt det helt jævlig. Jeg tenker at det er bra at jeg har turt å la både Niko og Olaf få lov til å være veldig frie, og at jeg har vært mindre kontrollfreak.

Han var lenge beryktet for å skifte bandmedlemmer som andre skiftet underbukser, men dagens besetning har faktisk vært permanent siden Edendale-albumet i 2009, og delvis før det også. Når sluttet han å tvile på styrken i de tre?

– Det har jeg aldri gjort! utbryter han.

– Jeg tviler fortsatt, samtidig som jeg elsker å spille med dem. Jeg tror det hjalp veldig at de begynte å gjøre mange sideprosjekter, og at vi løste opp litt i det der. De gutta er jo ikke bandfolk. De er musikermusikere, mens jeg er en bandfyr. Jeg kommer fra noe helt annet, jeg er hypp på at man skal henge ut og gå på kino og øve mye, men det får jeg aldri til. Men det som skjer med de gutta er noe helt annet som også er helt fantastisk. Det vi har gjort er kanskje å finne en slags balanse.

– Terrorbalanse?

– Kanskje det. Jeg er ofte frustrert. Faren min hadde et hobbyband en gang, og de øvde hver uke og hadde hele den kompisgreia, men det har ikke vi. Jeg må snakke med manageren vår, og så kanskje vi klarer å øve et par timer på dagtid før alle må hente i barnehagen. Det er utrolig frustrerende for meg som vil at vi skal holde på sent en torsdag kveld og finne opp kruttet, at vi skal ha sånn bandromantikk. Når vi spiller konserter har vi noe som er helt fantastisk, men at vi ikke har hele den kreative lekegrinden som jeg synes et band bør ha, gjør meg kjempeulykkelig. Jeg spiller med noen flinkisnisser som er helt fantastiske, men de vil ikke øve.

– Hvor mye øver dere før konserter da?

– Altfor lite! Haha, ta med at jeg ler da. Jeg elsker jo de folka!

En svamp for amerikansk musikk

Le Californie er et sammensurium av inspirasjon, med spor av ZZ Top, J.J. Cale, The Byrds, Wilson Pickett, James Brown og mye mer. Bigbang er og har alltid vært en svamp for amerikansk musikk, med noe av den samme tilnærmingen Rolling Stones hadde på slutten av 60-tallet og inn på 70-tallet. Hvor bevisst er Greni disse tingene?

– På grunn av faren min, Thor Greni som spilte i et band som het Undertakers Circus, har jeg mer amerikansk musikk i blodet enn de fleste i USA, hevder han.

– Det var ingen i Liverpool, eller i England, eller noe annet sted i Europa, som hørte på Curtis Mayfield og The Impressions midt på 60-tallet. Fattern og kompisene hans hørte masse kult fordi det kom inn skiver til Kjeller der det var en amerikansk flybase. Masse R&B og soul og annen musikk har gått inn i hodet mitt fra jeg var bitte liten takket være en hipster med 8.000 vinylplater, og jeg kan også takke moren min som elsker J.J. Cale og The Band. Det er jo ingen hvite amerikanere fra min generasjon som har hørt alt av James Brown og Curtis Mayfield, fordi det er et så segregert samfunn. Det ble jeg helt sjokkert over da jeg kom dit.

Greni understreker at det ikke er så rart at han selv bærer på dette musikalske lasset.

– Jeg er født i 1974 med unge foreldre, ikke sant? Jeg vokste opp i Brageveien rett her nede, og i disse gatene kjørte vi Saab, hørte på Dr. John, på alt av Stax og Motown og masse rare greier. Og fatter’n er fortsatt kjempe-in-touch. Det var han som for syv år siden sa at jeg måtte sjekke ut Anderson .Paak, så vi stakk og hørte ham på Parkteatret før noen visste hvem han var. Han har så peiling. Han dro meg med på bandøvelser da jeg var liten, og hvis du sjekker ut hva Undertakers Circus holdt på med, så er det så bra. Jeg er selvfølgelig ikke objektiv, men jeg har spilt det for masse folk overalt, og det er så sløyt det de holder på med, det er helt vilt. Derfor opplever jeg at jeg har nesten urettferdige fortrinn i forhold til mange kolleger, så enkelt er det.

Når han selv også ble musiker – med barn – har det ført datteren Julia inn på et musikalsk spor. Da Greni deltok i TV2-programmet “Hver gang vi møtes” i 2022, løftet han på lokket og delte hemmeligheten om Leon, sønnen han ikke får lov til å se. Forholdet til datteren Julia er heldigvis svært godt. Hun bor sammen med ham på Grefsen, og der bor også kjæresten Marianne Skay og deres nyfødte sønn Jimi Luka, mens Øysteins mor Ragnhild Castberg bor i etasjen over.

Greni forteller videre at egoproblematikk alltid har vært en greie for ham, i mye større grad enn han forsto, men det kommer igjen fra frykt, tror han.

– Når noe så drøyt skjer som ikke å få se din egen sønn, merker du at du utrolig nok ikke går i stykker av det. Du får en trygghet fordi du skjønner at hvis ikke dette knuser deg, så tåler du alt. Så alle de tingene jeg var plaget med før, som at konserten i Spektrum ikke selger ut fort nok, at den nye plata ikke går rett inn på førsteplass på VG-lista, sånne dustete greier man blir opphengt i som artist, de forsvinner helt. Det blir mer sånn at “OK, jeg får lov til å spille gitar i en time nå? Jeg er verdens heldigste fyr!” Du begynner å sette pris på små ting. Jeg har også brukt sånne selvhjelpsbøker som The Power Of Now som jeg for noen år siden bare hadde ledd av, men som virkelig har hjulpet meg, som jeg bruker. Det handler om å være til stede i øyeblikket, ikke bekymre seg for fremtiden og ikke henge seg opp i sånne små basic ting. Det funker som faen.

– Når vi er inne på det med å spille gitar: Hvor gøy er det å være gitarhelt, på en skala fra én til ti?

– Jeg ser ikke på meg selv som det. Jeg ville heller sagt at det å få lov til å spille mye gitar, og lage låter og ha det som en jobb, det er ti på skalaen. Men den der gitarheltbiten er litt et problem, fordi det er mye jeg gjør på scenen som jeg synes er ganske harry. Det blir litt som i den Donnie Brasco-filmen. Jeg ser på meg selv som han skateren som vokste opp her på Adamstuen og Bislett, og hørte på punkrock og soulmusikk og sånn, og jeg syntes jo Led Zeppelin var noe drit for det var så mye duster som hørte på det, folk som kom fra Tåsen og hadde langt hår og sånn. Så jeg var bare “føkk de folka der”. Men hvis man kaster et kjapt blikk inn på en Bigbang-konsert, så er det jo ikke så langt unna, og da blir jeg flau. Jeg har spilt meg opp i et hjørne, sier han og flirer.

– Jeg ser at dette funker veldig bra, men forhåpentligvis er det mange som plukker opp nyanser i musikken som ikke er sånn gitarheltaktige. Jeg har alltid prøvd å ikke måtte spille bluesskalasoloer, men så er det jo Olaf og Niko. Nå skylder jeg litt på dem, men de synes det er kult. Alle retrobøndene som er vårt publikum, er den mafiaen som Øystein Greni, akkurat som Donnie Brasco, har blitt en del av, en av de “ruteskjorte-IPA-nisse i gitarbutikk”-folka. Jeg vil helst være noe annet, og det liker ikke folk, så der har du det. Det er ikke lett, sier Greni og ler så han rister.

– Det er ikke så mange andre musikere jeg vet om med Wikipedia-side der det står listet opp hvilke gitarer som brukes, men du har det.

– Jeg har jo ikke skrevet det, det er en av de folka jeg snakker om, en sånn dustefan som har ramset opp det. Det er jo helt irrelevant. Faen! Jeg vil ha en kul side som bare sier ting som “han er god på stemminga til Curtis Mayfield”, men det er det ingen som legger merke til, ha-ha.

She's a Land Cruiser

Vi må høre Greni fortelle om bilen sin, en babyblå Toyota Land Cruiser fra 1986, nå udødeliggjort i “Land Cruiser” på den nye platen.

– Det er helt klart albumets dårligste låt, men den er til en veldig bra bil. Jeg kjøpte den av en biker nede i Kongsberg. Når husker jeg ikke, men det er lenge siden, kanskje 15 år. Julia var med og hun var fire eller noe, og jeg hadde også med en god venn av Prepple (Per Øivind Houmb, frontfigur i DumDum Boys, red.anm.), en somalisk bilmekaniker som heter Senai og har sinnssykt peiling på Toyota. Prepple sier at han har “svart belte i Landcruiser”, ha-ha. Landcruiseren gikk bare i 40 kilometer i timen og røykla alt. Det var noe dyseproblematikk som han bikeren mente var en fellende feil, så han tilbød meg den for ingenting. Senai kikket på den og hvisket til meg at den måtte jeg kjøpe, så brukte han en halvtime med skiftenøkkel, og så var bilen dritbra.

Det er en stor og bråkete bil, og den ellers musikkelskende Greni spiller ikke musikk i den.

– Det er mye vinduer, så jeg får den panoramautsikten, og det er kult. Jeg kan jo høre på musikk med airpods, men det er ikke noen vits å sette inn anlegg for den bråker så fælt. Det er veldig meditativt, det gir en god vibb å kjøre i den bilen.

At den fremdeles er i Grenis eie, er ingen selvfølge.

– Nei, den er blitt stjålet veldig mange ganger, den er veldig lett å stjele. I 2011 var det en junkie som stjal den flere ganger. Jeg hadde adresse i USA da, men jeg bodde litt hos moren min i Stensgata, så den ble stjålet derfra. Så fant jeg den igjen, full av Audi-felger og tyvegods. Da satte jeg på en sånn startsperre og hadde parkert den i Thereses gate da det fremdeles var lov. Det hadde han junkien sett, og han prøvde å bryte den opp. Han gjorde masse skade og skrev “fuck you” på panseret. Det syntes datteren min var ganske morsomt, at den så ut som en russebil, så vi kjørte rundt sånn en stund. Men så ble det til slutt en showdown mellom meg og han junkien og vennene hans, på den der bilvasken oppe på Sinsen. Da var jeg redd, altså. Han konfronterte meg med at det var jeg som hadde tatt bilen hans, ha-ha. Det gikk bra da, men så kom Utøya rett etterpå, og jeg var også nyskilt. De tre tingene sammen gjorde at jeg begynte å gå til terapeut.

Nå står en ny sommer og festivalsesong for døren, og Bigbang har en rekke spillejobber foran seg. Det er et bra spekter, fra å dele scene med Samantha Fox og Ole Ivars på Beitostølen Live, til den adskillig mer hippe Øyafestivalen i Tøyenparken. 

– Men hva blir morsomst?

– Vet du hva, det er helt umulig å si. Du kan aldri vite, men som en tommelfingerregel er det ofte de konsertene man tror skal bli døllest som blir de kuleste. Veldig ofte. På hjemmebane, i hvert fall var det sånn de første årene, prøver man altfor hardt. Du vil imponere folk, og da blir du selvbevisst. Da blir det ikke noen bra gig, mens det på en eller annen rorbu i november oppe i Lofoten kan ta fullstendig av. Du vet aldri.