– Ut av det anonyme skapet

– Når du jobber med turisme, må du by på deg selv på en annen måte enn om du er eiendomsutvikler i Oslo. Det ble litt stusselig å gjemme bort alt eller sitte hjemme alene og se på kunsten. Jeg har funnet en stor glede i å vise frem samlingene mine, sier Gundersen.

I 2010 stod han frem med Munch-samlingen sin, kalt Gundersen Collection. Den består av en drøss mestertrykk som stadig etterspørres av museer i både inn- og utland – med en håndkolorert versjon av Munchs “Skrik” som et absolutt høydepunkt. Det var starten på mer åpenhet rundt Gundersens samlerbeskjeftigelse.

I Kapitals sommerutgave samme år fortalte eiendomsinvestoren om samlingen sin bestående av norske ølhøner. Det er drikkekar i tre, ofte formet som høner, og laget på kveldstid av bønder og andre for mer enn 200 år siden. Samlingen er den største på private hender i Norge med flere enn 250 drikkekar. Til sammenligning har Folkemuseet rundt 330. I fjor plasserte Gundersen hønene sine i glassmontre på hotellet Vestlia Resort som han eier på Geilo, se foto motstående side.

– Jeg tror at eksponeringen av alle disse kunstgjenstandene vil trekke folk til hotellet. Det er ikke derfor jeg samler. Men jeg har funnet et hjem til samlingene mine, sier han.

På hotellet har han også en mengde bondeantikviteter og en egen sal med Kai Fjell-malerier, som han fikk laget i 2005, hvor 15–20 bilder vises om gangen.

– Jeg hadde så mange Kai Fjell-bilder at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av dem. De hang hjemme og på kontoret. Likevel hadde jeg mange i kjelleren. Så laget jeg bankettsalen på Geilo. Da ble det mange ledige vegger hjemme, sier Gundersen, som i fjor stod oppført med en formue på 4,2 milliarder kroner på Kapitals liste over Norges rikeste.

Nå står milliardæren frem med enda flere unike samlinger.

Den ene er flere titalls malerier av landskapsmaleren Peder A. Balke, som han delvis fikk tak i for et par år siden. Balke stilles for tiden ut på prestisjefylte Metropolitan Museum of Art, “The Met”, i New York. Museet har samlet 17 malerier til utstillingen, mens “vår” Gundersen har 40 i Norge.

Den andre samlingen Gundersen nå viser frem, består av Knut Hamsun-verker. I over 30 år har Gundersen hamstret førsteutgaver av bøkene hans i fargevarianter og med dedikasjoner, manuskripter og små papirbiter som Hamsun kladdet på fordi han ikke hadde råd til hele papirark.

– Hamsun-samlingen er den største i verden. Den skal publiseres til høsten. Jeg har hatt en forsker og litteraturviter som har hjulpet meg med å kartlegge samlingen de to siste årene, forteller Gundersen.

– Prøver å være økonomisk smart

Gundersen bor delvis på Geilo og delvis i Oslo, hvor hoveddelen av virksomheten hans er.

– Det er litt tilfeldig at jeg havnet på Geilo. Først var jeg sleeping-partner på et hotell, så ble jeg sittende alene med hotellet og fikk etter hvert et nytt liv med kone og barn der, forteller han.

Etter hvert som det har blitt kjent i miljøet at Gundersen er en ivrig samler med fet lommebok, kommer det stadig henvendelser. Det var det som skjedde da han fikk tilbud om Balke også.

– Jeg fikk tilbud om å kjøpe mange bilder samlet for nesten to år siden, forteller Gundersen, som gikk fra et titalls til nesten 40 Balke-arbeider over natten. Summen vil han ikke kommentere.

– Hvilken forhandlingsstrategi legger du til grunn når du får slike tilbud?

– Jeg prøver å være økonomisk smart.

– Klarer du det?

– Det kommer an på hvor sjeldent det jeg får tilbud om å kjøpe er, og hvor godt det passer inn i det jeg har fra før av. Balke-samlingen brukte jeg lang tid på. Men det har vært situasjoner hvor jeg har blitt helt skjelven og lurt på hva jeg skal si når jeg har blitt tilbudt noe. Det er tilfeldigheten som rår. Når du for eksempel har en Munch-samling som min, og hvis det dukker opp noe som kan spisse samlingen eller gir den mer kraft, er det fantastisk hyggelig hvis du får tak i en ting til, sier han.

– Fikk det veldig billig

Balke fikk aldri oppleve egen økonomisk suksess og slet med å få endene til å møtes. Det var mer eller mindre stille rundt kunstneren frem til begynnelsen av 1990-tallet. Fra millenniumskiftet er kunstneren viet oppmerksomhet i både auksjons- og i museumsverdenen i Paris, London, Tromsø og nå i New York. Prisene på bildene har skutt i været. Den høyeste summen i auksjonsmarkedet er litt over en million kroner for et miniatyrbilde fra 2011. Det siste året har auksjonsnoteringene ligget på mellom 50.000 og en knapp million kroner. 31. mai ble et motiv fra Halden klubbet for 100.000 euro på en auksjon i Tyskland. Men flere bilder har blitt båret ut usolgte, ifølge prisdatabasen Artprice.com.

I dag regnes Balke som en av de beste landskapsmalerne. Han er kjent for dramatiske bilder i begrenset fargeskala. Mange av motivene er fra Nord-Norge. Gundersen er selv født i Hammerfest, hvor moren kommer fra. Han har vokst opp på Ullevål og Røa i Oslo. Nord-Norge-tilknytningen er noe av det som fascinerer.

– Kremmeren har jeg fra moren min, det kulturelle fra faren min, sier han og tar ned et Balke-bilde med motiv fra Hammerfest.

– Jeg kom inn på Blomqvist en gang og tenkte at det kan ikke være Hammerfest. Bildet stod ikke i katalogen. Jeg fikk det veldig billig, forteller han.

En annen favoritt er et motiv av Vardøhus festning, som er lysere enn mange av de små bildene Balke er kjent for, og som er lettest å få tak i. Nasjonalmuseet har en annen variant av dette bildet i større format, men det er mye gråere i paletten. Dette prydet 1000-kronerssedelene fra 1975 til 1981.

Han liker også et motiv av Eidsvoll kirke.

– Dette er gamle hovedveien mellom Christiania og Trondheim og er malt på midten av 1800-tallet. Er det E6 som går der? spør han.

Kunsthistoriker Morten Zondag, med bakgrunn fra både Blomqvist Kunsthandel og det nedlagte galleriet Kaare Berntsen, hjelper ham med samlingen til daglig. Han har også vært sentral i oppbyggingen av Balke-samlingen som nå henger i spisestuen. Det jobbes med å skrive en bok om bildene.

– Ble en snakkis

Hamsun-samlingen har blitt til over mange år. Gundersen har kjøpt verker til den hos handlere og på auksjoner i inn- og utland, hovedsakelig i Sverige og Danmark, men også i Tyskland og England.

– Jeg støvsugde markedet for førsteutgaver på 90-tallet. Jeg var den første som kjøpte varianter av dem. Jeg har opptil åtte fargevarianter på samme førsteutgave. Det ble en snakkis i boksamlermiljøet. Etterhvert har det blitt det samme med Hamsun som med ølhøner og Munch. Folk vet at jeg samler. Jeg blir ofte kontaktet og tilbudt ting. Jeg er ikke med i Bibliofilklubben. Jeg har Hans Jæger (som Schjødt-advokat Cato Schiøtz også samler på, red. anm.) og noe annet også. Men det er Hamsun-fantast jeg er. Jeg har et stort engasjement for ham som forfatter og ordkunstner. Jeg leste meg opp igjen på alle bøkene i vinter.

– Hvilke bøker liker du best?

– Jeg er veldig glad i fortellingene som starter med Segelfoss by, Markens grøde, Konene ved vannpostene og går over til August-trilogien (Landstrykere, August og Men livet lever, red. anm.). Første gang jeg leste Sult slet jeg med å komme igjennom. Etterhvert har jeg blitt glad i den også, sier han.

Hamsuns mest kjente verker er skrevet i 1890-årene. Det er foruten Sult, Mysterier, Pan og Victoria. Fortellingene Gundersen liker best ble til i perioden 1915 til 1933.

Det meste av Hamsun-materialet har han på kontoret og i bokhyllen hjemme, hvor seks av hyllene er fylt med førsteutgaver. I en av hyllene har han samlet de som i tillegg har dedikasjoner. Han finner frem en utgave av Sult, blar opp og leser: “Livets byrder er ikke tyngre, end at man godt kan bære dem – til man segner. Knut Hamsun.” Se foto side 145.

– Jeg vet ikke hvem dedikasjonen er til, sier Gundersen.

Dedikasjoner høyner verdien på bøker, særlig for kjente forfattere, som Hamsun er. Han fikk nobelpris i litteratur i 1920.

– Voldsom prisutvikling

I Hamsun-samlingen har han blant annet 16 blyantskrevne lapper i ulike størrelser. Det er forarbeider til Sult som ble utgitt i 1890. Da var forfatteren 31 år og bodde på pensjonat i datidens Kristiania.

– Det er fantastisk morsomt å bla i lappene og kladdebøkene og sammenligne med boken som kom ut, se at han har lekt med andre varianter. Det er det bare den lappen jeg har som kan fortelle. For alle de tusenvis av mennesker som har lest Sult er det en godt bevart hemmelighet. Lappene er med på å berike min opplevelse av Hamsun før han havnet på det som ble trykket. Da var det låst. Det er kjempemoro å være vitne til deler av hans jobb for å komme dit. Når man leser Sult , skjønner man at boken er selvopplevd. Han hadde ikke mat eller klær og tigget om forskudd for å skrive. Det skjønte jeg ikke da jeg var 17 år. Det var først senere at det gikk opp for meg at Sult er en slags selvbiografi. Da blir lappene enda sterkere, sier Gundersen.

Da han kjøpte førsteutgaven av Sult for 30 år siden, kostet den 1.500 kroner. I dag ligger den på 35.000 kroner hvis den er i god stand.

– Det har vært en voldsom prisutvikling. Fine førsteutgaver av Hamsun har gått i taket.

– Hva koster en “lapp”?

– Det er umulig å si. Snakk med bokantikvar Jørgen Cappelen. Han har solgt sånne lapper. Det er fragmenter. Når de dukker opp, kan bli det bli flere hundre tusen kroner, sier han.

Gundersen har ikke bestemt seg helt for hvordan samlingen skal presenteres. Men det blir trolig sammen med psykiater Finn Skårderud på Villa Sult i Oslo.

– Hamsun er ikke noe å putte i et glasskap på Vestlia. Jeg ønsker også at samlingen skal komme forskningen til gode, som ølhønene. Per Terje Nordheim er i gang med å skrive bok om ølhønesamlingen min, sier han.

– Kraft i det å samle

Mange av Gundersens samlinger startet med kjøp på sommerauksjoner hos Ulving i Tønsberg på 80-tallet. Gundersen har hytte på Hvasser, ikke langt unna.

– Jeg har ikke hatt noen plan bak. Det oppstår en iver og et engasjement. Jeg er til tider manisk som samler, nesten besatt. Min kone sier at når jeg snakker om samlingene, da kommer det et ekte og svært så ivrig engasjement.

– Hva er det som engasjerer?

– Det er alt rundt, historien og alt som følger med. For meg ligger det en veldig kraft i det å samle. Sånn har det vært siden jeg begynte å samle på frimerker. Noen ganger er det kunstneren bak som fascinerer. Andre ganger er det at samlingen blir enda finere hvis jeg får tak i det eller det.

– Er det kjærlighet?

– Ja, men det er bare ting. Et element av havesyke er det nok. Det er veldig psykologisk. Jeg blir helt satt ut av meg selv av og til. Da jeg samlet på frimerker, og fikk tak i et sjeldent eller en variant av noe jeg hadde fra før, var det en liten seier, eller kanskje en stor seier. Når du er samler, blir det troféaktig å få tak i en ny ting til samlingen.

– Hvilket trofé peker seg mest ut?

– Skrik, det håndkolorerte. Jeg kjøpte det av en amerikansk kunsthandler i New York i 2004. Jeg visste at det var det eneste i privat eie. Det andre er på Munchmuseet. Jeg hadde ingen rådgivere. Da hadde jeg ikke kjøpt det, de hadde helt sikkert sagt at det var altfor dyrt. Det var veldig mange dollar, men dollaren var ned mot fem kroner.

– Hvor mange?

– Det vil jeg ikke si. Hadde dollaren vært åtte, hadde jeg ikke kjøpt det. Det er en dramatisk forskjell. Men prisen var fryktelig. Jeg visste at det var nå eller aldri. Jeg prøvde å prute en uke eller to. Det var å ta det eller la være, sier han.

Dette var i 2004. Gundersen hadde allerede Munch-trykk i samlingen sin da, i overkant av 30. I 2009 fikk han tilbud om å kjøpe en samling som stammet fra et dødsbo i England, 55 i alt. Det var med å skape Gundersen Collection, en betegnelse han først bare brukte om Munch-trykkene.

Kjøpte etter Kapital-artikkel

– Hva er den beste investering av alt du har kjøpt?

Gundersen blir først stille.

– Jeg tenker jo ikke sånn. Kapital skrev om et par Ludvig Karsten-malerier i 2004. Det ene kostet 1,3 og det andre 7,8 millioner kroner. Hvorfor var det ene så mye dyrere enn det andre? Jeg skyndte meg ned til Kaare Berntsen og kjøpte det billigste. Det tok litt tid før noen rakk å skjønne noe. Det henger hjemme i stuen, sier Gundersen.

“Vinterhaven i Julebæk” heter maleriet som er datert 1918. Markedsverdien i dag er antagelig noen millioner. Bildet “Misse ved ovnen II” fra 1915 var seks ganger dyrere. Ifølge eksperter Kapital snakket med den gangen, burde prisen på de to bildene ha ligget på omtrent samme nivå, et sted mellom 1,3 og 7,8.

– Jeg har aldri vært ute etter verdi-stigning. Men hvis det blir det, er det selvfølgelig veldig hyggelig. Trygve Hegnar skrev nylig om et bilde han hadde kjøpt av Frans Widerberg. Han betalte 20.000 kroner for det på slutten av 1970-tallet. Bildet “Ut av vannet” er et av de fineste maleriene Frans har laget. Kanskje kunne Hegnar fått 500.000 kroner eller mer for det i dag. Det er mer enn en 20-dobling av pengene. Jeg har sikkert noen sånne eksempler jeg også. Det er leit hvis det man samler på går ned i pris, som bondeantikviteter. Det har jeg erfart, sier samleren.

Han bidro selv til å hausse opp markedet for bondeantikviteter mot år 2000, et marked som siden har kollapset.

– Du har ikke lån på disse tingene. Man låner ikke penger for å kjøpe ting man samler på, sier han.

Det er ikke alle samlerfelt han har lykkes med.

– Jeg gav opp å samle på norsk sølv. Det var alltid en som bød over meg.

– Christen Sveaas?

– Ja, bekrefter Gundersen.

– Umulig å si nei

– Er det noe du angrer på?

– Nei, ikke ting jeg har samlet på. Jeg angrer på at jeg ikke solgte Skippergata 23 i 1989. Jeg fikk et tilbud på 30 millioner kroner av noen svensker. Året etter var gården verdt ti. Eiendommer har jeg av og til angret. Men det har ofte vært to eller tre år etterpå. Jeg har hatt en eventyrlig reise i eiendom. Det begynte på 1970-tallet. Jeg støtte tilfeldigvis bort i eiendom, via mitt første ekteskap. Da kom jeg inn i Andenæs-familien som eide Norges største eiendomsselskap. Der kom jeg under vingene til eiendomssjef Per Jølsen, som var en enestående mentor og læremester. Jeg lærte også tidlig av Olav Thon. Han sa: Du må ikke selge! Jeg gjorde det de første årene. Men så skjønte jeg det med å sitte, sitte og sitte. Det som skjedde i fjor med boligprisene, som steg voldsomt, var vilt.

– Hva med kjøp innenfor det du samler på? Er det noe du tenker du burde ha slått til på, men ikke gjort det?

– Tanken min er at når jeg har fått tilbud og sier nei, er ikke tilbudet nødvendigvis der i morgen. Er jeg ivrig, lysten og sulten nok slår jeg til, selv om jeg kanskje kunne ha fått det billigere ved å vente litt. Skrik sikret jeg meg fordi jeg turte. Jeg har solgt mye Munch. Jeg hadde over 80 stykker. Nå har jeg rundt 50. Skrik kan jeg i utgangspunktet ikke tenke meg å selge. Men det kan dukke opp et tilbud som er så godt at det er umulig å si nei.

– Er det flere samlinger “i skapet”?

– Det er flere skatter, blant annet en stor samling norske byprospekter og folkedrakter. Men den må jeg spare til senere. Samlingen må bearbeides litt først.