De mektigste kvinnene i mediebransjen

Som den administrative topplederen i landets største privateide mediekonsern Schibsted    har Kristin Skogen Lund en strategisk viktig rolle, med ansvar for tusenvis av ansatte og omsetning i mangemilliarderklassen, og dessuten en stemme mange lytter til. Med bakgrunn i dette mener vi hun igjen er en verdig vinner i årets mediekategori.

Likevel finnes det dem som argumenterer med at Lund ikke har makt i den forstand mediene har makt. Spørsmålet er da hva medienes makt består i. Det er tross alt ikke sysselsettingen eller lønnsomheten som har gitt bransjen det litt pompøse tilnavnet “den fjerde statsmakt”.

I boken Makt og medier deler professor Thomas Mathiesen mediemakten inn i fire kategorier: makt fra, bak, rundt og i mediene. Dersom man forfølger denne tankegangen, representerer konsernsjefen makten bak mediene, altså eiermakten. Denne gir mulighet til å kontrollere de store trekkene i medieutviklingen.

Les også

Norges mektigste kvinner 2020

Coronapandemien har ikke bare tatt liv og satt mye av økonomien ut av spill. Den har også rokket ved noe av makten i samfunnet. Dette er nå Norges 100 mektigste kvinner.

Det man tradisjonelt tenker på som mediemakt, er imidlertid makten som ligger i mediene – enkelt forklart hva som kommer på trykk, og hva som ikke gjør det. Gjennom dette setter mediene dagsorden, legger premissene for samfunnsdebatten og preger dermed allmennhetens verdensoppfatning.

At Lund ikke sitter med denne typen makt, kom klart til syne i forbindelse med den omdiskuterte ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef i Oljefondet. Da hun i kjølvannet av denne uttalte at hun hadde vært “jævlig irritert på den Tangen-saken”, som blant annet verserte over lang tid i VG, vakte det reaksjoner. Blant dem som reagerte, var Schibsteds eiere.

Les også

Oslo Børs er fortsatt en sinke

Kvinner styrer stadig større børsverdier, men kun åtte prosent av selskapene på børsen er ledet av en kvinne. På Oslo Axess finnes det ikke én eneste kvinnelig sjef. 

Epler og pærer

De som sitter med makten til å velge hva som kommer på trykk i avisene som inngår i Schibsted-konsernet, er deres respektive sjefredaktører.

– Redaktørenes makt er knyttet til rollen som dagsordensettere, at de fasiliterer samfunnsdebatten og sørger for å drive fremover de journalistiske prosjektene. I kraft av dette har redaktørene makt, og skal ha makt, sier generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening.

Redaktørenes makt er knyttet til rollen som dagsordensettere, at de fasiliterer samfunnsdebatten og sørger for å drive fremover de journalistiske prosjektene.

Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening

Han peker også på at endel redaktører, med sine overordnede roller, også kan ha makt utover dette i mediebedriftene – kanskje også i eget konsern. For eksempel har sjefredaktørene i Schibsted makt i konsernet, fordi de er viktige aktører og premissleverandører, mener han.

– Kristin Skogen Lunds makt er av en helt annen karakter. Hun er med på å legge rammevilkårene for hele den journalistiske virksomheten i Schibsted-konsernets aviser. Den makten skal hun ha, det er eierens jurisdiksjon. Men det er ikke eierens jurisdiksjon å gå inn i enkeltsaker i enkeltaviser, slik hun gjorde i Tangen-saken. Da mener jeg at hun gikk utenfor sitt mandat, sier Jensen.

Han mener at det er vanskelig å gi noe klart svar på hvem som er mektigst.

– Om man legger bransjemakt til grunn, så er det klart at sjefene i de store konsernene og de som styrer selskapene har mer makt enn den enkelte sjefredaktør. Men med hensyn til det å ha makt i samfunnsdebatten, dagsordenmakt, vil mange sjefredaktører overgå konsernsjefene. Det er ulike typer makt, sier han.

Les også

Er det ensomt å være toppleder?

30 norske ledere har gitt sine svar. Her er konklusjonen.

Opptur for ny sjefredaktør

Det er imidlertid udiskutabelt at kvinnen som gjør det største hoppet på årets medieliste, representerer den redaksjonelle makten i nevnte konsern.

Siden den forrige utgaven av listen kom ut, har Trine Eilertsen tatt skrittet fra rollen som politisk redaktør til sjefredaktør i Aftenposten. Som Espen Egil Hansens arvtager har hun nå ansvaret for det journalistiske innholdet i landets største papiravis. Med det mener vi at hun har blitt landets fjerde mektigste mediekvinne, og landets mektigste kvinnelige redaktør.

Ny jobb: Trine Eilertsen har blitt sjefredaktør i Aftenposten, og er med det den mektigste kvinnelige redaktøren i landet. Foto: Thomas Brun

På plassene foran Eilertsen holder generalsekretær Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund og nyhetsdirektør Helje Solberg i NRK stand. Rett bak har vi rangert sjefredaktør og administrerende direktør Alexandra Beverfjord i Dagbladet.

Tett på topp fem følger NRK-veteran Vibeke Fürst Haugen, som også klatrer flere plasser på årets liste. Årsaken til dette er ikke minst at hun, da kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen på nyåret skulle ut i studiepermisjon, var den som ble utpekt som hans midlertidige stedfortreder. Hadde Haugen kapret denne jobben permanent, hadde hun utfordret helt i toppen av listen.

Mannsdominert rolle

Til tross for at pressen gjerne påtar seg rollen som vaktbikkje også når det gjelder kjønnsbalanse på styre- og ledernivå i ulike bransjer, utgjør Trine Eilertsen og Alexandra Beverfjord fortsatt et mindretall blant landets redaktører.

Har definisjonsmakt: Dagbladets ansvarlige redaktør Alexandra Beverfjord er fortsatt blant de fem mektigste kvinnene i den norske mediebransjen, mener Kapital. Foto: Terje Bendiksby

Tall Kapital har fått fra Norsk Redaktørforening, viser at kun 34,4 prosent av deres medlemmer er kvinner. Ser man utelukkende på dem som er titulert “ansvarlig redaktør” eller tilsvarende, er andelen enda lavere, 31,2 prosent. Arne Jensen påpeker at kvinneandelen er betydelig høyere enn den var for kun få år siden.

– Vi har jobbet ganske systematisk med dette de siste 15 årene, sier Jensen.

Han understreker at redaktørforeningen ikke har lagt seg opp i ansettelser, men innført bestemmelser knyttet til kjønnsbalanse i møter, arrangementer og paneler. Videre har den satt i gang to større kvinneprosjekter og jobbet mot å bevisstgjøre mediebedriftene om tematikken, spesielt i forbindelse med rekruttering.

– 34 og 31 prosent er likevel i laveste laget?

– Ja, det vil ikke være unaturlig med en høyere kvinneandel. Men det avhenger av at man klarer å rekruttere kvinnelige ledere, og at nok kvinnelige journalister ønsker å bli ledere. De fleste redaktører rekrutteres fra journaliststanden og har redaksjonell bakgrunn, og her er det en såpass høy kvinneandel at det bør være mulig at også andelen kvinnelige redaktører øker. Men vi har ikke noe måltall på dette, sier Jensen.