Tellekanter i sjelen

Man skal ikke skue hunden på hårene, men blant landets aller rikeste er det ytterst få som bærer halvlangt, tjafsete hår og grått ti-dagers-skjegg. Om det ikke var for blazeren og silkeskjerfet i brystlommen, ville kanskje Odd Reitan fått problemer i døren på et femstjerners hotell hvor ingen kjente ham? Men når mangemilliardæren skrider inn i oppussingskaoset på Britannia Hotel i Trondheim, 12 dager før offisiell åpning, er mottagelsen av det overstrømmende slaget.

– Velkommen til Den Hvite Svane! hilser en av hans ansatte som vet å trykke på de rette knappene hos sjefen. – Er det ikke blitt fint? spør en annen.

– Jeg tør ikke si så mye, for da begynner jeg å gråte, sier Reitan med blanke øyne. Det er tross alt en vill guttedrøm som har gått i oppfyllelse: å gjenåpne hjembyens legendariske luksushotell. At drømmen kostet 1,2 milliarder kroner å realisere, får stå sin prøve. En milliard gikk til oppussing, 200 millioner til nytt inventar. Det er en underdrivelse å si at REMA 1000-gründerens kuttisme-filosofi ble forkastet da det glamorøse hotellet fra 1870 skulle gjenskapes i moderne prakt. Her må ingen familie drømme om “middag for under hundrelappen”, selv om Reitan lover ulike restauranter for alle anledninger fra fine-dining til mer hverdagslig mat.

Se hele oversikten over Norges 400 rikeste

Billigste rom for natten koster i snitt 2.350 kroner. I andre enden av skalaen ligger The Tower Suite, på 220 kvadratmeter, med personlig concierge og tilgang til en Mercedes S-klasse.

Men det er klart; her snakker vi om et konsept fjernt fra Reitans suksessoppskrift med prisgunstige dagligvarer, innkjøpsmakt og innsatsvillige franchise­tagere. Verdens rikeste nordmann med base i Norge har brukt både“ jåle-kapital“ og “hjerte-kapital“ for å realisere sin hotellfantasi. Et nytt toppnivå for innkvartering i Midt-Norge og, forhåpentligvis, det foretrukne valget for hele regionen, ja, hele Norge, ved spesielle anledninger.

– Når Ola fra Verdal skal på klinetur med kjerringa til Trondheim, så er det bare ett hotell å velge – og det er Britannia, gliser Reitan. Og alle bør notere seg at både romantisering og avslapping kan skje i luksussenger fra Hästens – på samtlige rom.

Tredemølle og strikk

Selv ligger ikke den nygifte 67-åringen på latsiden. Han har allerede fått beskjed av kona Hilde Undlien Reitan (49) om at hun synes arbeidstempoet er forbausende høyt. Alt i 06-tiden begynner Reitan som regel å jobbe fra sengen, hvis han da ikke stod opp på natten for å skrive tankene ned da de kom. Deretter spiser han frokost, går på tredemølle og trener med strikkprogram. Ritualet er daglig, med mindre styreformannen var ute og representerte Reitangruppen med vin, latter og røverhistorier kvelden før. Og det skjer visstnok ikke sjelden. Møter avtaler han uansett ikke før klokken 10. Jobb og privatliv har han aldri greid å skille. Det går i ett. Han vedgår at han ikke passer inn i et system som krever tette skott.

– Jeg har ingen arbeidstid, ingen fritid, jeg bare lever. Selvsagt forholder jeg meg til når jeg skal utgiftsføre ting og når jeg ikke skal. Men den som lager slike regler burde vært i business selv og prøvd, klager han. Men hovedbudskapet er at han elsker sin rolle som styreleder, som fyrtårn for selskapenes verdier og som pater familias.

– Jeg er helt uforbederlig. Jeg elsker å jobbe. For å være ærlig så hadde jeg ikke behøvd å gjøre noen ting jeg, men det er så moro, forklarer Reitan når vi vel har fått satt oss i den historiske Palmehaven. Her viser hotelleieren at man har tatt oppgraderingen på alvor: Åtte palmer fra Sør-Amerika, mellom fem og seks meter høye, er på plass i hotellets storstue. Og automasjonen i taket skal følge døgnet med vekslende soloppgang og stjernehimmel.

– Du er 67 år, hvilket er pensjonsalder i Norge. Hvordan ser du for deg fremtiden?

– Fy fader, det var et forferdelig spørsmål!

Reitan lander med et brak. Nå vil han nødigst se på oss, blikket hans faller i stedet på noen umalte karmer i det elegante lokalet. Brått er milliardæren på tå hev, og med bekymret mine undrer han på hvordan dette skal kunne ferdigstilles før 1. april. Han blir ikke beroliget før han får høre at malerne er de aller siste håndverkerne som forlater bygget. Men så var det noe annet; blir ikke kaffen veldig fort kald når den serveres i så flortynn porselen?

Toalett-test

At eieren er hands on ble også demonstrert da man skulle på studietur for å se på ulike bad til hotellet. Reitan satte seg rett ned på doskåla og prøvde om han fikk tak i papir fra dorullholderen – uten å måtte opptre som gummimann. Niks, det gikk ikke! Og dermed måtte man gjøre endringer slik at brukervennligheten ikke skulle lide. Kunden er nemlig aller, aller øverste sjef hos Reitan.

– Du skjønner, jeg er veldig opptatt av detaljer. Jeg er jo en detaljist tvers igjennom! Det er summen av detaljene som utgjør alle våre konsepter. Men nå glemte jeg hva du spurte om.

– Det forferdelige spørsmålet.

– Jo, nå skal du høre: Min sønn spurte meg litt alvorlig en gang; hva tenker du fremover da pappa? “Nei, du skjønner det Ole Robert“ sa jeg: “At en konge er konge til han dør!” Så jeg kommer nok til å holde på til jeg blir båret ut! sier Reitan og brøler ut i latter før han tar seg inn igjen:

– Men jeg har heldigvis evnen til å se min begrensning, så jeg forflytter meg rundt i organisasjonen og overlater til andre det jeg ikke lenger fikser selv. Men å drive et holdingselskap passer meg veldig godt, så lenge vi blir enige om hvilke finansielle standarder som gjelder og så lenge jeg kan drive med kulturbygging.

Korstog mot fine ord

Alle nye ledere i Reitan-systemet må nemlig gjennomføre Verdiskolen, der Reitangruppens filosofi og verdigrunnlag blir eltet og knadd inn i deres sjel. Og mange, særlig utlendinger, blir overrasket over at matgründeren selv står på podiet og underviser. Selv trekker Reitan frem dette som sin ypperste kvalitet: evnen til å overbevise andre om ting han er veldig engasjert i.

– Det gir meg så mye, dessuten er det slik at man skjønner mer selv når man må sette ord på ting, forklarer han. Og nettopp hvordan man ordlegger seg er blitt en kjepphest for lavpris-gründeren. Han har innledet et felttog mot flotte ord og vendinger – alt som han mener forhindrer at sannheten kommer på bordet, alt som pulveriserer ansvar. For hans egne ledere nytter det ikke å gjemme seg. Reitan inviterer jevnlig til “kjøkkenbordsprat“, rett opp av senga til en rå og ærlig setting. Og kjøkkenbordet kan enten stå på Lade Gaard, i Uranienborgveien i Oslo, i Spania eller på kursstedet Fløtta i Soknedal.

– Jeg er redd mange dessverre bruker mye tid på å prøve å imponere med fine ord. Måten å bli kvitt denne styggedommen på tror jeg er å ta samtalene ned i mer uformelle fora, for eksempel ved kjøkkenbordet eller i shortsen ved bassenget i Spania. Settinger der både jeg og de jeg snakker med tør å være mer åpne. Jeg er veldig redd for vi skal bli en gjeng som er opptatt av å smykke oss med fine ord. Men det er lett at det blir slik.

– Hva er uærlighetens pris?

– At alt rett og slett går treigere, svarer Reitan kort. Han lar oss forstå at tomme ord og formaliteter har vært en av grunnene til at Reitangruppen ikke har tatt milliardverdiene sine på børs.

– Dette kvartalsjaget og kommaknulleriet i årsrapportene som alle er så opptatt av, fnyser han. – Jeg vil heller se lenger frem.

Family office

– Store familieeide selskaper har ofte to valg; de kan enten gå på børs eller selge. Kommer dere til å være et familieselskap til evig tid?

– Det er ikke sikkert. For det kommer jo an på hva vi holder på med, og det kan jo endre seg. Jeg føler på et ansvar for å følge med på hva skal Reitangruppen være langt frem i tid – også etter min tid.

– De siste årene har ikke Reitangruppen matchet børsavkastningen, bekymrer det deg?

– Nei, ikke i det hele tatt. Så lenge vi har en kontantstrøm på oppunder fem milliarder kroner har vi friheten til å ekspandere. Så kan det være noen år at forrentningen av investert kapital er litt lavere enn om vi hadde forvaltet pengene i Reitan Kapital for eksempel. Sånn er det for alle selskaper, det går litt opp og ned. Jevnt over har vi ligget veldig godt an med henblikk på forrentning.

– Mange andre norske eierfamilier som Andresen, Trond Mohn, Rimi-Hagen har solgt store virksomhetsområder og dannet family office hvor de pleier en aksjeportefølje. Er det noe som frister – å bli finansmann?

– På en måte er jo Reitangruppen et family office i dag med skarpe skiller mellom de fem ulike forretningsområdene REMA 1000, Reitan Convenience, Uno-X Energi, Reitan Eiendom og Reitan Kapital samt mellom de menneskene som driver dem. Inni meg så er vi nettopp det selskapet du snakker om, og jeg liker det sånn.

På pallen på milliardærliste

I flere år har Odd Reitan ligget på andreplass på Kapitals liste over Norges rikeste. Men i 2018 ble han skjøvet ned på tredjeplass av den Basel-baserte cruiserederen Torstein Hagen, som nylig kom i søkelyset etter at et av skipene hans fikk motorproblemer i Hustadvika i forrykende uvær. Rederen har gjort et byks på listen, mens Reitan har klatret jevnt og trutt, inntil i fjor. “Colonialmajor i retrett“ lød en stikktittel i bladet med den siste 400-listen. Markedsandelen til Rema 1000 krymper, og formuen til colonialmajoren faller 4,3 milliarder kroner på 2018-målingen, til 43,7 milliarder, lød Kapitals forklaring. Samtidig økte dagligvarekonkurrent i NorgesGruppen, Johan Johannson, formuen fra 38 til 40 milliarder og nærmer seg faretruende bakfra.

– Er dette noe du er oppmerksom på og opptatt av?

– Jeg må jo følge med, for jeg står jo klistret opp! Men i prinsippet synes jeg slike lister bare er tull, fordi de jo viser aldri det helt riktige bildet. Man vet ikke hva en bedrift er verdt før den er solgt. Og amerikanske Forbes har jo helt andre tall på meg enn Kapital, og i all forfengelighet så har jo de litt mer på meg enn dere, smiler Reitan før han blir litt alvorlig. Han sier han er usikker på om slike “milliardærlister“ er bra for folkehelsen, og undrer på om de kan vekke en usunn misunnelse hos noen.

– Det er jo viktig at bedrifter går bra! Det er velferdssamfunnet helt avhengige av, sier han og peker på at dette er en del av historien som mediene sjelden forteller. – Listene er for så vidt greie. Harmen over at det alltid er feil har gitt seg. Jeg regner med at dette er interessant for mange, ettersom dere holder på med det. Litt på fleip pleier jeg å si at når man først holder på med slike tullete lister, så står jeg gjerne øverst!

– 400-listen ansees også som en rangering av makt.

– Det skjønner jeg ikke så mye av, for jeg er ikke opptatt av det i det hele tatt. Det er politikere som er opptatt av makt. Vi som holder på i næringslivet er mer opptatt av å skape ting.

– Så medfører jo det at du får makt.

– Foruten den psykologiske effekten og dynamikken i samfunnet så kan ikke jeg se ett eneste område hvor jeg har makt, ja, altså utover i vår egen lille verden, internt i firmaet, men utad så har jeg det ikke, påstår ladejarlen og legger til:

– Jeg har kontor på Lade Gaard, så jeg vet jo hvordan det går med folk som misbrukte makta si. Så det skal man være forsiktig med! ler Reitan høyt igjen. Han sikter til historien om Håkon Ladejarl som mistet støtten hos stormennene i Trøndelag og ble drept i grisebingen av sin egen trell, Tormod Kark, i 995. Joda, Reitan vet å nyte eiendommer med historisk sus. I 1991 ringte Odd Reitan daværende ordfører i Trondheim, Marvin Wiseth, og ba om å få kjøpe den storslåtte gården. Etter endel tautrekking fikk han kjøpe den og rehabiliterte for mange millioner. Nå er Lade Rei­tangruppens kulturelle og finansielle senter. Tidligere har han sagt at han håper en av sønnene flytter hjem til Lade når han en gang er borte.

Store menn, store bygg

Med Britannia Hotel har Reitan, gjennom 3,5 år, fullført et enda mer omfattende praktbygg i hjembyen. Totalt eier han 70 bygg i midt-byen i Trondheim.

– Klarer du å regne hjem investeringen på 1,2 milliarder, eller er ikke det så viktig med Britannia?

– Jo, det er viktig, fordi de ansatte må kjenne pusten i nakken. Men dette er stødig finansielt. Luksushotell som er lånt over pipa har jeg ingen sans for. Men jeg har ikke forventninger om at vi skal tjene masse penger på driften her i min tid, men for mitt vedkommende er forrentningen i glede så stor at når jeg har råd til det, så har jeg ikke noen problemer med det.

– “Store menn“ liker ofte å etterlate seg store bygg, er det slik med deg også?

– Det er lett å tenke det om meg, for jeg er veldig opptatt av bygg. Kanskje ja, jeg har ikke noe lyst til å dø og at folk skal synes jeg har vært en tufs. Jeg synes det er greit at når jeg går bort så har jeg gjort noe, satt et fotavtrykk. Jeg vet ikke om det er rein forfengelighet eller om det er helt normalt. Kanskje en blanding. Jeg er jo ganske forfengelig på mange måter.

– Hvordan da?

– Mentalt sett. Jeg vil at folk skal synes jeg er alright. At vi har et solid og alright selskap. Jeg vil at folk skal trives sammen med oss og at vi skal ha de dyktigste menneskene. Den form for forfengelighet føler jeg på. Om fotavtrykket er positivt så betyr det også noe for neste generasjon. For jeg vet hva stolthet betyr – å være stolt er utrolig viktig. Hvis dette kan bidra til å gjøre dem stolt, så har de allerede kommet et stykke på vei, tror jeg.

– Fanden ikke enkelt!

Forut for vårt intervju med Reitan må vi forsikre Rei­tangruppens presseansvarlige om at vi skjønner at Rema-kongen nå er styreleder i alle gruppens datterselskaper og at det er de ulike lederne for virksomhetsområdene som besvarer detaljspørsmål om driften. Det klart største businessområdet, REMA 1000, ledes av eldstesønnen Ole Robert (47), og utgjør 23,7 milliarder kroner, litt over halvpartens av Reitangruppens verdi etter Kapitals beregninger. Yngstesønnen Magnus (44) leder Reitan Kapital, som utgjør 1,7 milliarder av den totale verdien på 43,7 milliarder, beregnet høsten 2018. På Kapitals liste er alle verdier tilordnet familieoverhodet, fordi Odd Reitan sitter med full kontroll over gruppen som sysselsetter 37.000 mennesker i Norden og Baltikum.

– Hvordan er det å være far til to toppledere i eget system? Det er jo ikke alltid ting går til himmels. Hvordan takler man nedturer?

– Vi har et veldig åpent forhold, og jeg sier til dem: “Vær nå klar over at det å være både far og sjef – det er fanden ikke enkelt!“ I gode, fortrolige stunder så skjønner de jo det – de er jo voksne. Nå har det heldigvis bare gått oppover og oppover med oss helt siden 1948. Det har rulla på seg som en snøball, og etter hvert som den har blitt tyngre og tyngre så har det bare gått fortere og fortere. Så vi har jo vært heldige, vi vet jo egentlig ikke hvordan vi kommer til å oppføre oss hvis det skulle gå andre veien.

– Så det vi har kunnet lese om motgang og fallende markedsandeler har ikke dere opplevd som problemer?

– Nei, veldig mange midlertidige grep vi gjør er for å skape ny vekst. Da kan det være slik at omsetningen går ned i perioder. For eksempel: Hvis vi tar bort noen butikker som er for små, så danner vi grunnlaget for organisk og god vekst. Den situasjonen vet jeg at alle kjedene vil komme opp i, derfor er jeg ikke redd for det. Men kanskje har vi vært for lite flinke til å kommunisere det på forhånd. Det var mye mer en “villet situasjon“ da vi hadde en dipp i omsetningen i 2017 enn det som kom frem, også gjorde vi noen feil. Det har vi vært ærlige på.

– Da snakker du om “bestevenn“-strategien som ble skrotet etter kort tid?

– Ja, den var jo ikke slik som alle oppfattet, men nå har verden blitt sånn at alle har en mening om alt. Gjennom sosiale medier blir alt forsterket, og det blir ikke alltid like korrekt. Men det er jo vår egen skyld at vi har kommunisert litt feil. Men å ta grep som skaper grunnlag for ordentlig og god vekst – det er vi nødt til å gjøre. Vi hadde for øvrig like dårlig utvikling i 2003, men da var det ingen som brydde seg, og jeg tror vi kan oppleve noen slike år i fremtiden også.

– Hvor opptatt er du av hva avisene skriver om dere?

– Litt. Jeg må innrømme at jeg blir irritert noen ganger, samtidig må jeg erkjenne at det noen ganger er helt riktig det som står, og da er det med på å jage opp tempoet vårt – og det er fint. Konkurrentene våre har aldri vært så flinke som i de siste to–tre årene. De har forstått endel ting som de ikke skjønte noen ting av før! He-he. Det øker pulsen vår. Jeg vet at vi i løpet av ett år eller to virkelig skal vise verden at vi er blitt flinkere, og det skyldes konkurranse. Man drives fremover. Det er veldig bra.

– Meny, Mega og Spar forsvinner

Fremover blir konkurransen i dagligvarebransjen enda tøffere, om vi skal tro Reitan. Han spår dårlige tider for kunder som for eksempel liker butikker med ferskvaredisk.

– Meny, Mega og Spar kommer til å forsvinne etter hvert, så blir det igjen de som er mest aktive på pris og kvalitet. Hvor fort det går, vet jeg ikke. Du ser jo at cooperasjonen legger om Prix til Extra i håp om at det skal bli bedre, og Joh. Johanson legger om Spar- og Meny-butikker til Kiwi. Det tror jeg er lurt. Jeg er nesten litt forundret over at de ikke har konvertert flere av de andre konseptene til Kiwi og Extra, sier Reitan.

– Hva med netthandel i dagligvarehandelen?

– Det kommer både click and collect og hjemmelevering. Men i hvilken form og omfang er vanskelig å si. Vi skal møte dette med enda lavere pris og bedre butikker. Jeg tror det forsvinner endel butikker, men ikke lavprisbutikker.

– Du og Rimi-Hagen har revolusjonert dagligvarebransjen i Norge, men har du også forflatet utvalget?

– Nei, mens vi en stund har forflatet utvalget litt for å bli enda mer effektive, så har det kommet andre nisjer som for eksempel Meny og den type butikker. I tillegg har vi servicehandelen som vi fortsatt satser på. Vi tror det kommer enda mer sånn food to go og dashboard-dining som vi skal bli gode på gjennom 7-Eleven, Narvesen og Pressbyrån, men der er det mindre volum og større marginer, mens i Rema 1000 er det svære volum og bittesmå marginer. To helt flotte konsepter som har livets rett sammen med netthandel, restauranter og kafeer. Jeg har selv prøvd å sende bestillinger til forskjellige typer restauranter som har blitt enige om felles utkjøring, og det funker jo som bare det! Slikt blir det garantert mer av! sier Reitan, som nekter å ta kritikk på hvordan har han bidratt til å avgrense hva nordmenn flest kan putte i handlekurven.

– Aldri har lavprisbutikkene hatt så stort sortiment som nå. Det eneste jeg er redd for er at utvalget blir så stort at det blir ineffektivt og dyrere. Denne miksen mellom å tilby folk det de vil ha, men samtidig ikke bli slått på pris av andre konsepter, det er rett og slett kunst!

Luftens matbaron i privatfly

– Blir man lykkelig av å være rik?

– Lykke for meg er friheten til å velge, og har du god råd, så har du enda mer frihet til å velge enn om du har dårlig råd. Men jeg mener at man ikke behøver å være rik for å være lykkelig. For meg er lykken kombinasjon av frihet og at jeg får holde på med hobbyen min. En kunstmaler eller en musiker, alle slike mennesker har et kjærlighetsforhold til det de driver med, og det har jeg også.

– Hvis du unner deg noe luksus?

– Jeg har privatfly, som brukes til å fly mellom de syv landene vi har virksomheter i, slik sparer jeg tid. Jeg har hele tiden litt dårlig samvittighet, fordi jeg synes det er litt for dyrt, det må jeg innrømme. Men det er stort sett det eneste av overdådighet jeg er involvert i, så jeg har bare litt dårlig samvittighet.